Av Av Ragnhild Fjellro
Publisert 8. mai 2013 kl. 12:21
Hvorfor skal jeg lese om paranormale erfaringer hos folk med en tradisjonell kristentro? Hva kan perspektivene til en teolog (Henriksen) og en etnolog (Pabst) tilføre historiene fra en håndplukket gruppe med varme hender, kontakt med døde og visjoner om engler? Har det overhodet noen akademisk interesse?
Etter et første kapittel, der Henriksen og Pabst tar til motmæle mot faktisk og potensiell kritikk, møter vi i de neste fire kapitlene 17 respondenter som forteller om sine ekstraordinære erfaringer og deres tolkninger av dem. De er kvinner og menn med spredning i alder, bosted, yrke og familiebakgrunn. De har alle mer enn én paranormal erfaring. Selv om erfaringene ligner på hverandre, så er deres egne tolkninger av dem ofte ulike.
Å gjenfortelle erfaringer og tolkninger som dette er ikke bare tabubelagt i institusjonalisert kristendom, men også i akademia. Forfatterne ser ut til å argumentere mot begge disse tabuene. På den ene siden argumenterer de, rett nok noe lavmælt, for en mer åpen folkekirke med rom for menneskers paranormale erfaringer. På den annen side søker de flere forklaringsmodeller på paranormale erfaringer i vår sekulariserte samtid, blant annet i lys av nyreligiøsitet, kirkens ekskludering gjennom sin rendyrking av moderne rasjonalitet, og samfunnets postmoderne individorientering. Etter min mening er det her det mest interessante befinner seg. Ved å plassere respondentenes konkrete erfaringer og fortolkninger i en historisk og kulturell samfunnskontekst avdekkes flere interessante poenger.
Ett av dem er den endringen de finner i vår oppfatning av engler. Tidligere ble engler sett på som sendebud fra Gud, og det var oftest fattige mennesker med enkle livsvilkår som bar bud fra dem. I dag kommer engler vanligvis til mennesker som står overfor store livsutfordringer, og som har behov for hjelp. Englene er med andre ord blitt mer personlige. Dette funnet setter forfatterne opp mot en generell tendens i samfunnet; tro er i vår tid blitt et privat, individuelt anliggende. Gud er blitt en personlig gud.
Dette funnet fungerer også som eksempel på bokas største svakhet. Henriksen og Pabst bemerker, med støtte i annen religionspsykologisk forskning, at mennesker i kriser oftere har ekstraordinære opplevelser enn andre. De savner, som jeg, en integrering av psykologisk kompetanse på sitt empiriske materiale. Jeg tror at de da i større grad kunne skilt ut erfaringer som kan forklares psykologisk, og sett hvilke man eventuelt sto igjen med, som kunne kaste et «renere» lys over paranormale erfaringers religiøse tilsnitt og betydning.
Ikke desto mindre: Dette er en svært interessant og relevant bok. Den er lettlest, grundig, og spennende i kraft av det pirrende ved historiene som fortelles, og den teoretiske drøftingen av tolkningene. Viktigst er det at den gir oss ny kunnskap om tabubelagte fenomener i den menneskelige sfære akademikere tradisjonelt ser ut til å sky.
