Av Bår Stenvik Foto: Erik Norrud
Publisert 31. mars 2023 kl. 15:26
– Det store spørsmålet mitt var «Hvordan formidle vitenskap». Jeg var også opptatt av dette med «stemmer», som var litt moteriktig den gangen. Så jeg bestemte meg for å gå under overflaten i historiker-tekster, og lytte etter stemmer.
– Fordi hver tekst kan være flerstemt, som i musikken?
– Nettopp. Pamfletten er énstemt, eller monofon. Den durer på med én stemme. Men et verk kan også være flerstemt, eller polyfon. Den russiske litteraturforskeren Mikhail Bakhtin er kjent for sine teorier om romanen. Hans ideal er Dostojevskijs Brødrene Karamasov, ogder viser han hvordan stemmene til brødrene Aljosja og Ivan er likeverdige – ingen av dem er helten. Men sakprosa, sier Bakhtin, er homofoni. For sakprosaisten har noe han vil ha fram, og så orkestrerer han teksten med andre stemmer, som kan motsi, og det foregår en diskusjon i teksten.
– Men lederstemmen konkluderer til slutt?
– Ja, hvis du skriver helt polyfont, vil ingen få vite hva din egen holdning er. Jeg tror mitt ideal for sakprosa er at det skal være homofont, altså at det skal være en melodistemme som er den dominerende. Og har det siste ordet.
Tønnesson plukker fram sin egen doktorgradsavhandling, Tekst som partitur, og leser høyt et utdrag fra historiker Finn Olstads Sandefjords historie:
– «Alt var svart eller hvitt – gode nordmenn eller landssvikere. Helt uberettiget var ikke dette. Kan avskyen og fordømmelsen mot nasjonal samling avfeies?» …
Og så videre. Etter å ha lest hele avsnittet viser Tønnesson fram hvordan de ulike setningene og leddsetningene kan tilskrives ulike stemmer i teksten: «Den nøytralt avveiende historikeren», «Den klassiske okkupasjonshistorikeren» og «Den revisjonistiske okkupasjonshistorikeren».
– Men i dette partituret har du også flere lesere, ser jeg?
– Ja, jeg oppdaget et begrep som Umberto Eco (italiensk filosof, forfatter og litteraturteoretiker) etablerte i 1979, modell-leseren. En underforstått leser som forfatteren skriver fram, som utvikler seg i løpet av teksten og blir en modell for vår lesning. Men jeg syntes det var utilfredsstillende med bare én modell-leser.
I «partituret» i boka er leserne utlagt skjematisk med sine tenkte responser på teksten. Modell-leser A er «Den patriotiske sandefjordingen», B er «Den nytenkende sandefjordingen», C er «Den kompetansevurderende faghistorikeren med en fordomsfri tilnærming til okkupasjonstiden», og D er «Den erkjennelsessøkende lokalt orienterte historikeren med et levende, men ikke fanatisk anti-NS-standpunkt».
Tønnesson har latt leser A respondere på første setning i Olstad-utdraget med «Svart eller hvitt? Ja, det var jo sånn det var», mens leser C tenker: «Ja, nå er jeg litt spent på drøftingen av dette her».
– Dette er jo et slags lesedrama, der du har dramatisert både forfatterstemmer og lesestemmer?
– Ja, og så gikk jeg ut i verden og intervjuet virkelige lesere: for eksempel en som var 90 år og hadde vært vakt for såkalte tyskertøser i de dagene, og fikk deres respons på for eksempel setningen om at «alt var svart eller hvitt». Her ville 90-åringen si: «Ja, det var sånn det var.» Men jeg intervjuet også en ung jente, hovedfagsstudent i nordisk fra Sandefjord, som hadde en helt annen respons når det gjaldt tyskerjentene: «Ja, det var sånn man tenkte, man tenkte liksom ikke på andre faktorer.»
– Er dette også et godt analyseverktøy for akademiske tekster? Du har jo jobbet mye med klarspråk for det offentlige, der idealet er en tydelig jeg-stemme med et entydig budskap. Men i akademia er det mye forbehold.
– Ja, dere journalister liker jo ikke det, dere vil vite «hva du egentlig mener». Men i akademisk skriving kan det være gode grunner til såkalt «hedging», at man skjuler seg litt i teksten. I mange situasjoner er det ikke noe ideal at man skal stå fram med en veldig tydelig forfatterstemme. Jeg spiller ofte som veileder inn at tekster med hell kan knyttes mindre til forfatterens person. Men på den andre siden har det vært litt overdrevet tradisjon for å utrydde «jeg». Jeg leste en veiledning for franske studenter der de snakket om «det heslige ordet jeg». Det sto at bare folk på min alder kunne tillate seg slikt, for unge akademikere var det en stor forbrytelse å skrive jeg. Men den tid er forbi.
– Men apropos flerstemmighet: Den akademiske artikkelen er jo en dialogisk sjanger nesten per definisjon?
– Ja, vitenskapelig skriving skjer i dialog med andre forskere, og derfor er det veldig vanlig med «adversative» uttrykk (uttrykk som forbereder en kontrast eller motstand til det som er nevnt før, red.anm.), for eksempel however, imidlertid og derimot. «Vi har hevdet <synspunkt A>, imidlertid er det også en del som peker i retning av <synspunkt B>».
– Men jeg synes jeg ser en del passasjer a la «Vi har hevdet <synspunkt A>, imidlertid kan det også sies at <synspunkt A(variant)>». Altså at de adversative ordene brukes uten at det er reelle motsetninger i innholdet?
– Jeg er i alle fall fryktelig streng med studentene, for det er så mange som forveksler imidlertid og derimot. De synes «imidlertid» høres jålete og gammeldags ut, og så skriver de «derimot» i stedet. Men det er veldig forskjellig nivå på det adversative i de to uttrykkene.
– Kan det hjelpe å se for seg disse motsetningene som ulike stemmer?
– Jeg var tidligere redaktør i forskningstidsskriftet Apollon, og fikk en del interessante, men håpløst skrevne manus fra professorer her ved universitetet. Da utviklet jeg en enkel teknikk: I margen prøvde jeg å skrive spørsmålet som det enkelte avsnittet var svar på. Da kunne jeg sende manuset tilbake til forskeren og si «Kan du etablere en bedre struktur i forløpet av spørsmål?»
– At det neste spørsmålet må følge logisk av det forrige svaret, og så videre?
– Ja, for man blir forvirret som leser hvis stemme A blir fulgt av stemme C uten at det er noen egentlig dialog mellom dem.
– Det får meg til å tenke på en ting med forbehold: Om man har en setning som starter med «Selv om …», innebærer det ofte at den setningen begynner med et forbehold, som dermed blir etablert før vi får vite hva setningen faktisk handler om. Forfatteren begynner å snakke om unntaket før han har sagt hva regelen er. Så kanskje journalistenes frustrasjon over akademiske forbehold ikke alltid skyldes forbeholdene i seg selv, men hvor de plasseres.
– Dette er ikke jeg ekspert på.
– Men det slår meg at i din modell kan dette utlegges som at stemme C kommer med en innvending mot noe som stemme B foreløpig ikke har påstått?
– Ja, som sådan kan jeg kanskje si at jeg er ekspert likevel. Dette minner meg litt om det siste manuset jeg kommenterte. Artikkelen konkluderte med «at begrep X ikke var nyttig i den aktuelle sammenhengen». Men jeg syntes det var ganske opplagt. Det nye bidraget i teksten var at forfatteren foreslo et alternativt begrep, men det kom litt i forbifarta. Så jeg foreslo å starte med det som tidligere var konklusjonen, og heller konkludere med det alternative begrepet. Det er godt eksempel på dårlig orkestrering av en tekst, som kan bedres med et motsatt forløp.
– Fordi man må gjøre et valg om hvilket spørsmål som skal besvares – er det «Er begrep X nyttig?» eller «Finnes det et alternativ til X»? To spørsmål som representerer ulike versjoner av modell-leseren og hva hen lurer på?
– Nettopp, og det riktige spørsmålet måtte på plass før det var noen vits i å sende artikkelen til fagfellevurdering.
– Om du tenker deg et skjema fra NAV, så finnes det er ikke én type lesere av dem. Noen lesere går selv til lovteksten og til forskriftene og finner ut av det hele. Så jeg mener en klarspråklig tekst skal gi tilgang til lovteksten bak. Men en juridisk kyndig modell-leser kan de aller fleste ikke strekke seg mot. Den internasjonale definisjonen på «Klart språk» er at det «bistår leseren i å finne det de leter etter, forstå det de finner, og at de kan bruke det de finner, til å gjøre det de skal». Så da må vi ha en modell-leser 2, som har et problem, skal finne ut av regelen, og skal få løst det. Men her er det noe som mangler: medborgeren som deltaker i demokratiet som faktisk skal skjønne det som foregår. Vi fikk den første norske avhandlingen om klarspråk i fjor, av Ida Seljeseth. Den heter «Klart språk og retorisk medborgerskap» og handler om denne tredje modell-leseren: den kritiske medborgeren. Så jeg synes at tanken om å bygge forskjellige modell-lesere er høyst nyttig.
– Det får meg til å lure: Kan ikke en og samme fysiske leser være polyfonisk og ha flere av disse leserrollene i seg?
– Jo …
– For det minner meg om den debatten sosiolog Gunnar Aakvaag satte i gang i Morgenbladet og flere andre medier. Han hevdet at journalister forsimpler offentligheten, fordi de bare bruker eksempler og ikke teori. Sakprosa burde derfor også skrives av akademikere, som skaper reell forståelse og ikke bare gode historier. Men jeg skjønte aldri hvorfor det var noen motsetning mellom gode eksempler og teoretisk innsikt? Om man har en modell-leser som ønsker å forstå teorien, men også gjerne vil ha et eksempel for bedre å se for seg hva det innebærer? Er det mulig at akademikere er i overkant redde for eksempler?
– Jeg vil strekke meg så langt som til å si følgende: Vekten på at analysen skal være valid, gjør at vi ofte overser det store potensialet som finnes i eksempler. Der kan jeg lene meg til vitenskapsfilosofen Bent Flyvbjerg. I boka Samfundsvidenskab, der virker har han et kapittel som heter «Eksemplets makt». Der tar han for seg en lokalpolitisk dansk strid om miljøtiltak, og viser hvor mye vi kan få ut av eksemplet selv om det overhodet ikke er representativt. Idealet om representativitet kan hindre mye original forskning.
Tønnesson smiler.
– Her kan jeg få mange Forskerforum-lesere på nakken, vet du.
– De samme som er skeptiske til kvalitativ forskning, kanskje?
– Men da vil jeg si «ja, takk begge deler». Og så vil jeg legge til at en del av oss humanistene er for dårlige til å utnytte «big data». Rett borti gangen her har vi tekstlaboratoriet med enorme korpus. Det har jeg brukt altfor lite. Mitt ideal måtte være en stor oversikt over mønstrene i et felt, kombinert med evnen til å gjøre ideografiske studier. Og da får jeg ikke Forskerforum sine lesere på nakken likevel, for en sånn både-og-løsning vil de selvfølgelig akseptere.
– Men jeg avbrøt deg, du snakket om klarspråk-satsingen.
– Ja, den har vært sabla gøy å stå i spissen for. Og der er vi allerede i første time i gang med eksempler. Finn en tekst på nettet, prøv å finne ut hva som er galt, og hvordan den kan forbedres. Det kan være fra det helt enkle språklige til design av nettsiden eller «brukerreisen».
– Veldig praktisk orientert?
– Ja, og det er samfunnsnyttig så det suser. Denne trygdeskandalen i NAV kom som gave til studiet i all sin forferdelse. For da skjønner folk hvor alvorlig det er når kommunikasjonen ikke fungerer mellom det offentlige og brukerne. Så kom pandemien som neste gave, fordi alle skjønte at kommunikasjonen fra helsemyndighetene var like viktig som vaksinene. Og at klarspråk var nøkkelen.
– For å sikre at den folkelige modell-leseren blir ivaretatt?
– I det første semestret deres tok jeg opp hva en «klarspråkmedarbeider» egentlig er, hva skal studentene bli? Og da var det en av dem som sa: «Vi er folkets ombud inn i byråkratiet.» Det synes jeg er stort og vakkert.
– Har også akademikere et samfunnsansvar for å gjøre god informasjon tilgjengelig?
– Det synes jeg er opplagt. Særlig i USA har en enorm del av befolkningen sin egen alternative virkelighetsoppfatning, med egne regler for hva som er reell kunnskap. Framfor å moralisere og drive faktasjekk så er det superviktig at vi skriver mange etterrettelige og bredtfavnende tekster og setter dem i omløp. Jeg har stor tro på forskningsformidling i en sånn sammenheng. En forskningsformidling ikke bare for Biden-sjiktet, men også de andre. Da må man bruke mye fantasi og litterær kraft. Og man må skape modell-lesere som ikke er så lik en selv.
Les også:
