Av Kjetil Vikene
Publisert 8. mai 2015 kl. 13:45
I denne boken betyr internett ulike former for digital, sosial kommunikasjon, og det er utfordringene ved å forske på disse som datakilde som står i fokus. Jeg skal bryte kutyme og nevne institusjonene i stedet for forfatterne fordi dette på best måte synliggjør bredden i bidragene: Institutt for informasjons- og medievitenskap (UiB), Institutt for medier og kommunikasjon (UiO), Institutt for samfunnsforskning, Sintef, Teknologirådet og Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste er representert. Sammensetningen synes å bibringe en godt sammensatt ekspertise.
Boken er gitt ut i samarbeid med De nasjonale forskningsetiske komiteene, der redaktørene Hallvard Fossheim og Helene Ingierd er henholdsvis tidligere og nåværende direktør. Den er primært en slags forskningshåndbok, der åtte korte kapitler på ca. tjue sider introduserer ulike tematikker og problematikker på lettfattelige måter. Presise nok til å være nyttig for spesialistene, generell nok til å være av interesse for alle: Det handler om samtykke, konfidensialitet og anonymitet, forskning på barn, nye former for subjektivitet, metodespørsmål, samt juridiske og etiske utfordringer.
Alle artiklene er gode og lesverdige, og for meg er bokens siste del den mest spennende. Den omhandler «Big data», og spesielt viktig er kapittelet «Social research and Big Data – the tension between opportunities and realities», skrevet av Kari Steen-Johnsen og Bernard Enjolras (IFS). Her drøftes det nye og asymmetriske økosystemet for kunnskapsproduksjon, der dataene det forskes på, i stor grad er privatisert av bedrifter med egne kommersielt motiverte forskningsavdelinger: Google, Facebook, Twitter, Amazon, banker og teleselskaper. Disse har en strategisk fordel gjennom privilegert tilgang til komplette datasett, færre etiske hensyn å ta ved bruk av dataene (siden vi samtykker til bruk av «våre» data når vi bruker tjenestene), færre eller ingen krav til repliserbarhet og fagfellevurdering. Fordi dataene er i privat eie og ikke deles i sin helhet, eller fordi det kreves betaling på kommersielle vilkår, eller fordi det må investeres i utvikling av datakraft og -ekspertise for å behandle dem, vanskeliggjøres tradisjonelle institusjoners tilgang til datagrunnlaget. Dette gjør også at større – og rikere – universiteter seiler fra forskningsmiljøer med færre ressurser. Den enorme mengden av data som faktisk er åpent tilgjengelige, fører dessuten til at «alle kan drive forskning», og til at forskningen også av denne grunn løsrives fra tradisjonelle forskningsmiljøer.
Asymmetrien i tilgangen til dataene fører i tillegg til at vi som bruker tjenestene, blir maktesløse: Det blir umulig å vite nøyaktig hvordan og hvilke av «våre data» som brukes og analyseres: Steen-Johnsen og Enjolras ser konturene av et sett digitale skillelinjer som vil påvirke hvilken kunnskap som kan produseres – og av hvem. De advarer mot den reelle faren for at den tradisjonelle akademisk samfunnsforskningen vil tape denne kampen i en situasjon der dette strukturelle misforholdet potensielt sett bare vil bli større over tid. Resten av bokens artikler kan kanskje aller best leses ved å plassere dem langs skillelinjene i dette nye økosystemet.
Boken er forøvrig utgitt som Open Access, og kan lastes ned gratis. På internett.
