Sjelevenner av samme kjønn
LUKK

Sjelevenner av samme kjønn

Av Forskerforum

Publisert 12. mai 2016 kl. 14:48

Rike skildringer av vennskap mellom norske 1800-tallskunstnere. Men er det berøringsangst ute og går?

omslag Romantiske venskap

Fakta
<

«Forfatterens ‘programerklæring’ fører til at spørsmålet om legning flere steder tåkelegges i en slags prikk-prikk-prikk-diskurs.»

I denne boka møter vi 28 mennesker, de fleste fra Norge, som alle fant en helt spesiell sjelevenn. Det er førstebibliotekar ved Universitetsbiblioteket i Bergen, Jan Olav Gatland, som har saumfart biografier, monografier, brev og dagbøker fra 1800-tallet for å forsøke å vise kraften og makten i «romantiske vennskap». Det vil si «eit svært tett, men ikkje-seksuelt forhold mellom to nære venner». Gatland lykkes godt med å gi rike bilder fra romantikkens følelsesladde kulturuttrykk, men det er også ett perspektiv jeg skulle ønske var tydeligere.

Etter et kort forord møter vi venneparene, fjorten i alt. Alle sjelevennene er av samme kjønn, de fleste kommer fra de høyere klasser, og de er stort sett kunstnere innenfor billedkunst, musikk eller litteratur. Blant de mest kjente er Gunvor Hofmo og Ruth Maier, Bjørnstjerne Bjørnson og Clemens Petersen, Harriet Backer og Kitty Kielland, Edvard Grieg og Frants Beyer, Synnøve Finden og Pernille Holmen og Tor Jonsson og Jan-Magnus Bruheim.

Skildringene av vennskapene følger alle en noenlunde kronologisk linje, og kapitlene kan derfor leses som en slags biografier av hver enkelt persons liv. Det blir tidvis noe oppramsende, med litt leksikonpreg og kan slik unndra seg hovedtematikken som er selve vennskapene. Ikke desto mindre oppfatter jeg dette preget også som en av bokens styrker. De kronologiske gjennomgangene inkluderer innblikk i personenes privatliv som ellers er mindre kjent, og siden de alle levde på omtrent samme tid, gir samlingen av portretter en dypere kulturhistorisk forståelse for hvordan det var å være menneske, kunstner og venn på den tiden.

Det er også en sann befrielse å lese en bok med en så avklart og eksplisitt kjønnsbalanse. Kjønnene er sågar satt opp annenhver gang i kapittelinndelingen. Det gjør at man like enkelt får adgang til det kvinnelige universet som det mannlige universet, og det på måter som fremstår som naturlige og opplagte.

Forfatteren avklarer tidlig at den drivende motivasjonen for å beskrive parene ikke er for å finne ut av kjærlighets- eller vennskapsforholdenes egentlige art, det vil si om det var et homoseksuelt eller platonisk forhold. Forfatteren vil snarere vise fram kjennetegn ved tette vennskapsrelasjoner i romantikken, en tid der samkjønnede vennskap sto svært sterkt. Det er en god intensjon, som han i det store og hele lykkes med. Særlig er kapittelet som omhandler Bjørnstjerne Bjørnson og Clemens Petersen svært godt, med sine ualminnelig vakre sitater og historien om Bjørnson som vestens første offentlig kjente person som sto åpent fram og forsvarte homofili. Samtidig, i andre kapitler, fører forfatterens  «programerklæring» også til at spørsmålet om legning flere steder tåkelegges i en slags prikk-prikk-prikk-diskurs. Det skaper et, antagelig uintendert, inntrykk av berøringsangst for det som skiller seg fra det normativt heterofile. Det tar også form som en slags anakronisme i dagens samfunn, hvor et mangfold av seksualitets- og kjønnsidentiteter eksisterer. Riktignok var man langt unna en begrepsfestning av disse identitetene på 1800-tallet, men det betyr jo ikke at de ikke fantes. Jeg tror boken ville vært enda mer relevant i dag om slike perspektiver på 1800-tallets sjelevenner var integrert.