Av Ragnhild Fjellro
Publisert 10. mai 2017 kl. 15:47
«Denne boka forsøker å bruke filosofiske ideer til å formulere en livsfilosofi som duger som motstand mot instrumentaliseringen og nyttetenkningen», skriver den danske professoren i psykologi, Svend Brinkmann, i prologen i sin andre bok.
Coaching og mindfulness
Nå vil han presentere alternativer til psykologiens verktøy som coaching, mindfulness, psykoterapi og personlighetstester, som han mener dyrker en nyttetenkning. Disse har nemlig ingen egenverdi, og skaper dermed ingen «etisk og sosial dannelse». Derfor vil han søke etter tilværelsens mening ved å se på de fenomener og aktiviteter som er et mål i seg selv. Disse kaller han ståsteder. De representerer noe fast i en ellers omskiftelig verden. For å finne disse griper han primært til «filosofiske ideer i et forsøk på å formulere en ikke-instrumentell tenkning som kan gjøre nytte nettopp fordi den er unyttig».
Aristoteles og Kierkegaard
Men hvilke ståsteder velger han seg, og hvordan beskriver han dem? Brinkmanns ti eksistensielle ståsteder utgjør hvert sitt kapittel, og de har alle en «helt». Den første helten er Aristoteles. Han får tenke om det gode. Den neste er Kant om verdigheten, så følger Nietzche om løftet, Kierkegaard om selvet, Arendt om sannheten, Løgstrup om ansvaret, Murdoch om kjærligheten, Derrida om tilgivelsen, Camus om friheten og til sist er det Montaigne og hans tanker om døden. Alle kapitlene har derimot innspill også fra andre sentrale tenkere, som Butler, Platon, Cavell, Sartre med flere.
Les også: Nøktern innføring i mindfulness som også gir innblikk i psykologifaget
Drivende og forførende, men flere svakheter
Det er drivende og forførende lesning. Lettbeint tumler man rundt med historiske, filosofiske giganter og leker med tunge, filosofiske spørsmål. Det er veldig godt gjort, rett og slett. Jeg tror noe av hemmeligheten er å formidle ideene så klart og forenklet som mulig, og samtidig fortelle biografiske historier som menneskeliggjør filosofene, og å knytte tankene deres til relativt hverdagslige, gjenkjennbare situasjoner.
Men det er også flere svakheter ved boka. Kapitlene fremstår ikke alltid som fullkomment konsistente, i den forstand at ett kapittel kan forfekte én dyd som et annet kapittel kan motsette seg. Inkonsistensen er kanskje intendert (med så ulike ståsteder er jo ikke det så overraskende), men likevel er den i liten grad problematisert. I det hele tatt blir mangelen på genuine, kritiske problematiseringer etter hvert ganske påtrengende.
Les også: Bok om buddhismen plasserer gammel innsikt i aktuell kontekst.
Flere steder spyttes ord som fleksibilitet eller ressurs eller mindfulness ut, gjerne anført av en anekdote som skal tjene som et grelt eksempel på noe som ligner moralsk fordervelse. En slik argumentasjonsform gjør det åpenbart at forfatteren har noen moralistiske anliggender både hva gjelder samfunnsmoral, subjektivisme og instrumentalisering. Kanskje er det opplagt at dagens kapitalistiske samfunn med ‘selvsentrerte’ mennesker har behov for nettopp det, men ikke desto mindre savner jeg en ømhet. En ømhet for menneskene. Og jeg savner dokumentasjon på alt det dårlige psykologien tilsynelatende representerer. Er det virkelig et så bombastisk motsetningsforhold mellom psykologien og det som kan ha nytte i samfunnet, og det unyttige som har en verdi i seg selv?
