Av Jørgen Lund, ph.d. i kunsthistorie
Publisert 18. juni 2020 kl. 20:46
Norsk studentorganisasjon ønsker en skriftlig tilbakemelding på eksamenskarakteren, som det framgår av en sak i Forskerforum. Like lett som å sympatisere med studentenes ønske om sensur bestående av både en karakter og en skriftlig vurdering, er det å slutte seg til førsteamanuensis Oddveig Storstads varsko i samme Forskerforum-sak om at dette vil gjøre sensurkommisjonenes arbeid mye større. Ingen norske akademikere som arbeider med sensur, burde i det hele tatt akte på et slikt forslag hvis ikke ressursene til sensurarbeidet økes betydelig. Her skal man også legge merke til at dagens senkede terskel for å be om begrunnelse allerede har bragt oss et stykke på vei mot den situasjon der slik økning uansett blir nødvendig.
Les også: Sensur er ingen eksakt vitenskap
Imidlertid, gjør man saken kun til en tautrekking om «ressurser», risikerer man – som i alle saker – å usynliggjøre prinsipielle spørsmål som angår selve fortolkningen av det man driver med, inntil man så å si lar universitet og høyskole forandre seg diskusjonsløst bak et skjermbrett av tall og «timer». Det er påfallende hvordan alle som uttaler seg i dette Forskerforum-oppslaget er omforent i det som UHR utdanning ved Oddrun Samdal gjør eksplisitt: «Det jeg tenker er fornuftig, er å se på evaluering, herunder eksamen, som en del av det å lære.» At spørsmålet om sensurformer og hvor mye ressurser som skal gå til sensur er et spørsmål om «læring», møter vi her som premiss, uten diskusjon.
At fagpedagoger imidlertid har mye og differensiert å si om eksamens hjemmehørighet under læringsbegrepet, vil jeg uten videre anta. Og for at et videre, mer prinsipielt og historisk perspektiv ikke skal falle helt bort, vil jeg minne om hvordan begrepet læring i takt med den nye forsknings- og utdanningspolitikken langt på vei har etablert seg som en slags absolutt – man fristes nesten til å si hellig ku. Er ikke i dag «livslang læring» blitt den rådende politikkens mest eksplisitte bestemmelse om den enkeltes liv overhodet? Rekkevidden av dagens egentlig politisk drevne absoluttering av begrepet «læring» får henstå, men som ideologisk omland for det som skjer på det egentlige utdanningsfeltet har det betydning. Her får akademiske fag kategorimessig fellesskap med det som foregår allerede fra fra grunnskole og barnehage, og ordet som setter seg for det å være vitenskapelig ansatt i universitets- og høyskolesystemet, er da følgelig «lærer».
Det viktige er nå å merke seg at diskusjonen for eller mot en vurderingsform og om dertil knyttede ressursbehov også forhandler prinsipielle spørsmål som angår feltets selvforståelse, identitet og dermed fremtid. Skrives alt inn i «læring», underskrives det på mer enn mange nok egentlig vil.
Les også: Derfor kaller jeg meg ikke for «lærer»
Selv om det selvfølgelig til alle tider har vært sånn at en kandidat ofte lærer under eksamen, vil en mer tradisjonell oppfatning være at eksamen slett ikke sorterer under institusjonens opplæringsdimensjoner, men dermed utgjør en egen funksjon som handler om en form for autorisasjonsvirksomhet i kunnskapens verden. Eksamen er da liksom en institusjon i seg selv, som i prinsippet hvem som helst kan møte opp til for å få bestemte logoer, segl og underskrifter til å borge for sin kompetanse. Indirekte sier denne tradisjonelle tolkningen av det vi i dag tenderer til å tenke som delmomentet «vurdering» også noe avgjørende om «undervisningsdelen» av universitetsvirksomheten, nemlig at det å studere er noe annet enn å befinne seg innenfor et opplæringssystem eller stå som kunde overfor en «tilbyder». Hvis du og jeg og alle andre med studieretten i orden har rett til å gå opp til eksamen, og eksamen altså ikke er en integrert «læringskomponent», ivaretas en ide om faglig anerkjennelse som noe mer og større enn attestert evne til å opptre så å si som huset krever og vise «forventet utvikling» innenfor et gitt miljø av stimuli. I stedet for grader av et «bra nok» fra en «referee», er eksamensvitnemålet og universitetsgraden da et «ja, bli med!».
Les også: Universitetet mister seg selv
Her er det ikke plass til mer enn å antyde noe om hvor store og omfattende spørsmål, og hvor mange potensielle standpunkter, som risikerer å drive ubevisst forbi hvis man uten videre sluker den nye universitets- og utdanningspolitikkens absoluttering av begrepet læring og dets tilknyttede bestrebelser på et sømløst, «accountable» og «aligned» apparat. Jeg tar ikke her stilling til spørsmålet om verbalt skussmål i tillegg til tallkarakteren, men vil altså advare mot å redusere saken til detaljdiskusjoner om ressurser og «læringsverdien» av den ene eller andre vurderingsform. Så vidt jeg kan forstå, viser ikke bare den senere tids hang til «elitestudier» og andre A- og B-lagstendenser i universitetstenkningen, men også erfaringene med de faktisk mange studentene som skuffet forteller om universitetet som altfor mye av en «barneskole» og for lite av et miljø der de endelig får tillit og ansvar, at det er grunn til å insistere på mer prinsipiell tenkning. Siden det faktisk er universitet og vitenskap det dreier seg om – det å stadig strekke seg mot kunnskaper og sannheter som nettopp ingen sitter inne med på forhånd – er det på høy tid å reise seg mot tendensen til at både det som foregår hos hver enkelt student, mellom student og vitenskapelig ansatt og også i økende grad blir stående som virtuelt motto over den vitenskapelige ansattes kontordør, skal være restløst innordnet i en ide om skolering.
Les også:
