Publisert 16. mai 2025 kl. 14:34
– Skriving er et av forskernes viktigste verktøy eller metoder, men likevel snakker vi ikke om hvorfor vi skriver som vi gjør og hvilke konsekvenser det har, sier Øyunn Systad Høydal.
Høydal er sosiolog og evalueringsforsker ved Arbeidsforskningsinstituttet på Oslomet, og har tidligere vært både journalist og jobbet med forskningskommunikasjon. Nå har hun rettet blikket mot tekstarbeidet og skrivingen som foregår innad i akademia.
– Da jeg begynte på doktorgraden, leste jeg amerikanske klassikere, skrevet på 60–70-tallet. Da jeg siden begynte å lese nyere litteratur, fikk jeg på et tidspunkt en følelse av at den gamle litteraturen var skrevet på en helt annen måte, sier hun i dag.
– At den var friere i formen, at man får en idé eller en antakelse, og så forfølger man den, relativt fritt. Ikke uvitenskapelig, men vitenskapelig på en annen måte.
Frustrasjonen ble en kronikk om mangelen på stemme og særpreg i akademiske tekster, spesielt i møte med IMRaD-formatet (som strukturerer artikler i introduksjon, metode, resultat og diskusjon) i Morgenbladet i vinter. Hun savnet en tydelig forfatter bak tastaturet.
For i dag kan det virke som IMRaD-strukturen lurer på hvert blanke ark – også utenfor naturvitenskapen. I forrige nummer av Forskerforum fulgte vi formens ferd fra metodisk bevisførsel i laboratoriene til standardisert medisinsk artikkeloppsett.
Historiker Christoph Gradmann mente det var sannsynlig at den evidensbaserte medisinen tok IMRaD under sin kappe for å vitenskapeliggjøre seg på linje med resultater fra den naturvitenskapelige labforskningen, at den kumulative kunnskapsinnsamlingen gjorde faget mer strømlinjeformet og oversiktlig.
Syrstad Høydal ser noen av de samme tendensene i samfunnsfag.
– Jeg tror det er et generelt press om vitenskapeliggjøring gjennom tall, fravær av følelser og meninger og en stringent og standardisert framstillingsform i samfunnsfagene, sier hun.
– Jeg snakker med kollegaer som jobber kvantitativt og som synes IMRaD er fantastisk. Den faste strukturen gjør at de kan gå gjennom 50 artikler på null tid og se hva som er essensen. Mens jeg er jo ofte opptatt av de små setningene, nederst på side 15, og tankene rundt.
I samfunnsvitenskapens dualitet mellom det kvantitative og det kvalitative er det viktig å være seg bevisst hva formatene gjør:
– IMRaD handler om et system der forskningen presenteres i etterkant – man gjør den logisk, rydder opp i ting og får det til å se ut som om alt er gjennomtenkt fra dag én. Jeg har liksom tatt på meg de magiske forskerbrillene, og skjønt hvor dette kommer til å ende.
– Måten du skriver på handler om hvordan du forsker.
Hun peker på at det rett og slett er misvisende, og ikke slik forskning faktisk foregår:
– Det jeg synes er problematisk er forventningene som ligger i IMRaD om at man er ferdig forsket når man begynner å skrive. Jeg tenker at i mye kvalitativ samfunnsforskning skjer forskningen i skrivingen, så det å skille skriving fra forskning er veldig uheldig.
– IMRaD-modellen kan absolutt være begrensende hvis den fungerer som en tvangstrøye, sier Arnfinn Midtbøen. Han er professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo og en av landets fremste forskere på innvandring og migrasjon.
Midtbøen peker på at samfunnsvitenskapelig forskning, ikke minst den sosiologiske, kjennetegnes av et stort mangfold av metoder og data, mer opptatt av å forankre analyser i teori og kontekst, enn av rene resultater:
– Når jeg jobber med eksperimentdata vil det ofte være helt uproblematisk å følge oppsettet i modellen, mens det samme ikke er tilfelle når jeg jobber med og analyserer kvalitative data. Det krever en helt annen form for teoretisk og kontekstuell innramming. I det hele tatt er nok samfunnsvitenskapene mer opptatt av å forankre sine analyser i teori og kontekst, fordi de fleste fenomener vi er opptatt av vil kjennetegnes av en betydelig variasjon, for eksempel mellom land, sier han.
Midtbøen legger til at han i hovedsak har gode erfaringer med publisering i internasjonale tidsskrifter, og mener de færreste av dem opererer med strenge krav til oppsett.
– Men jeg har et skrekkeksempel fra noen år tilbake, forteller han.
– En redaktør i et tidsskrift som var besatt av å følge IMRaD-modellen selv om det i dette tilfelle overhodet ikke ga mening. Jeg var ganske uerfaren den gangen og lot meg dessverre presse til å skrive om hele artikkelen etter det påtvungne oppsettet – noe som gjorde artikkelen dårligere.
Og det er samtalen og bevisstheten rundt erfaringer som dette Syrstad Høydal etterlyser. Som journalist var hun over gjennomsnittet skrivefør da hun begynte å forske, men kjente fort på presset om en mer konform tekstlig struktur. Det var ikke så enkelt som å bruke den anbefalte modellen som mal:
– Jeg skulle skrive en teoretisk artikkel med forskning på norsk PISA-deltagelse som sekundære data. Og hvordan i alle dager skulle jeg ha presset den artikkelen inn i en IMRaD-form, det var jo teknisk umulig? Så den type situasjoner kan oppstå når man ikke har trening i å se «hva er det egentlig som skjer her?» og «er det noe som presses nedover hodet mitt nå?». Det tvang seg frem en bevissthet om at den strenge innrammingen, i å skille mellom funn og diskusjon, ikke er logisk å gjøre som kvalitativ forsker.
Hun etterlyser en sterkere redaksjonell stemme fra tidsskriftsredaktørene, at forskere faktisk snakker sammen om den akademiske skrivingen. Ikke minst mener hun at skriving som grunnleggende vitenskapelig praksis bør vektlegges på en helt annen måte enn den gjøres idag:
– Når stipendiater skal lære å skrive artikler, sendes de på egne skrivekurs, helt løsrevet fra en faglig tradisjon. Dermed går de glipp av det aller viktigste; nemlig at måten du skriver på også handler om hvordan du forsker, sier hun.
– Form henger sammen med forskning. De to tingene kan ikke deles sånn som vi har tenkt.
