– Hvis du ønsker å mislykkes med doktorgraden, bør du bestrebe deg på å ta all kritikk personlig
LUKK

– Hvis du ønsker å mislykkes med doktorgraden, bør du bestrebe deg på å ta all kritikk personlig

Av Marianne Hem Eriksen, førsteamanuensis i arkeologi ved Universitetet i Oslo

Publisert 14. juni 2018 kl. 13:18

Har du ennå ikke klart å legge karrieren totalt i ruiner etter å ha lest tipsene vi hadde i mai? Spikeren i kista får du her.

Dette er del to av en tekst om hvordan du best kan mislykkes med din doktorgrad. En stor andel av de som begynner på doktorgradsløp, slutter uten å fullføre graden. Internasjonal forskning viser at doktorgradsstudenter har dårligere psykisk helse enn resten av befolkningen, og det er liten grunn til å tro at bildet er annerledes i Norge. I disse to tekstene får du praktiske råd og vink til hvordan akkurat du kan være blant dem med dårligere psykisk helse, og som slutter før doktorgraden er fullført.

Hvis du ikke fikk med deg forrige del av denne kronikken kan du lese den her: Slik mislykkes du med doktorgraden (del I).

Vi fortsetter der vi slapp etter rådene

  1. Vent til du er inspirert,
  2. Blås i feltet, ignorer sjangeren,og 
  3. Isoler deg.

4) Vær perfeksjonist og forsøk å ta kritikk personlig

Av alle personaene man kan ta på seg i et doktorgradsarbeid, er kanskje perfeksjonisten som skal please alle den mest ødeleggende, og dermed den mest effektive for å mislykkes. I en kvalitativ studie som undersøkte hva som hjalp og hindret skriving for doktorgradskandidater ved et London-universitet, ble nettopp perfeksjonisme trukket fram som en alvorlig hindring. En av kandidatene som ble intervjuet, uttalte at hun i lange tider hadde skapt en så «massiv og perfekt historie om forskningen min inne i mitt eget hode at jeg ble redd for å ta frem laptopen, fordi jeg trodde jeg ville ødelegge alt».

Å være perfeksjonist er altså et viktig skritt mot å mislykkes med å få ting ned på papiret, føle glede over doktorgradsprosjektet eller fullføre avhandlingen. Å arbeide som forsker er jo nettopp å utsette seg for kritikk non-stop. Hvis du ønsker å mislykkes med doktorgraden, bør du dermed bestrebe deg på å ta all kritikk personlig. Tenk at hvis du får negative tilbakemeldinger på et tekstutkast, handler det om kjernen i hvem du er som person, og sier noe om din verdi som menneske.

Eller: Et forslitt ordtak som aldri blir irrelevant, er at den beste avhandlingen er den ferdige avhandlingen. For hva hjelper det vel å strebe etter det perfekte arbeidet, den fullendte forskningen, den fabelaktige prosaen, hvis søken etter det perfekte gjør at man aldri blir ferdig?

Pro tip: Hvis du synes du har fått krass kritikk av veileder eller fagfelle: Gå til nettsiden shitmyreviewerssay.tumblr.com. Nylige eksempler fra denne siden, som lar folk anonymt poste de fagfellevurderingene de mottar, inkluderer (i min oversettelse):

  • «Denne setningskonstruksjonen burde være forbeholdt politiarbeid og dårlige mafiafilmer.»
  • «Jeg skulle ønske jeg kunne forklare hva meningen med denne artikkelen var.»
  • «Vennligst avvis manuset totalt, og blokker forfatterens e-postadresse slik at [hen] ikke kan sende inn nye artikler i fremtiden.» 
https://shitmyreviewerssay.tumblr.com/post/174567145224/claiming-insights-that-rarely-amount-to-very

5) Vær så mystisk som mulig

For å virkelig mislykkes med doktorgraden er det best å innhylle både deg selv, teksten og problemstillingen i en tåke av mystikk og sjargong. Noen huskeregler her kan være:

  • Vær så uklar som mulig om hva spørsmålet egentlig er.
  • Gjør det teoretiske rammeverket du bygger på, så implisitt som overhodet mulig.
  • «Hvordan jeg skal løse mitt uklare problem? Det er jo åpenbart og krever ingen egentlig rettferdiggjøring.»
  • «Hvorfor spørsmålet er viktig (‘so what’)? Det skjønner alle, helt unødvendig å eksplisitt vise at min forskning er viktig, gir ny kunnskap eller nye løsninger.»
  • «Hvis lesere ikke forstår noe av det over, er det hans/hennes problem. Antagelig er de tjukke i huet.»

Eller: En annen måte å se det på kan man finne i analogien om bussturen. Å skrive en avhandling er som å arrangere en guidet busstur. Og ikke en tur med hvilken som helst gruppe, men en spesielt dum gruppe. «Du må begynne med å fortelle dem hvor turen går, og nøyaktig hvordan dere skal komme dit. Så må du rettferdiggjøre hvilken buss dere er på, og hvorfor dere kjører akkurat den ruten, og hvilke stoppesteder som skal overholdes. Du må peke ut viktige attraksjoner på veien, og si hvorfor de er viktige, og hvorfor stedet ved siden av ikke er viktig. Når man endelig kommer i mål, må du igjen forklare hvor dere har vært, hva dere har sett, og hva som var poenget med hele turen.»

6) Glem moroa

Til sist: Hvis du virkelig vil mislykkes med doktorgraden – glem alt som gjorde deg interessert i forskningen i første omgang. Ignorer de gylne øyeblikkene der du får de første positive resultatene, avsnittene dine klikker på plass eller du leser en tekst på en helt ny måte.

Aktivt fortreng hvordan din forskning, om enn i en liten skala, kan hjelpe andre, tilby andre måter å forstå verden på, gi ny innsikt i hva som gjør oss menneskelige, hvordan verden henger sammen eller universet fungerer. Glem euforien i å mestre nye metoder, finne nye sammenhenger og plutselig oppdage at du ser omgivelsene på en ny måte.

Overse det faktum at du som stipendiat i Norge er eksepsjonelt privilegert, med en full norsk lønn, driftsmidler og muligheter til å reise på konferanser og kjøpe bøker som doktorgradsstudenter (og postdoktorer!) andre steder bare kan drømme om. Glem fleksibiliteten i jobben, selvstendigheten, privilegiet i at den norske stat har investert x antall millioner i at du skal sitte på et kontor eller løpe en tur midt på dagen eller fly til Italia mens du forsøker å forstå mer av verden vi lever i.

La være å skape nettverk med andre rundt deg, gripe muligheter når de kommer, delta i et intellektuelt fellesskap.

Glem at du faktisk er en deltager i diskursen; at du kanskje er et forbilde for studentene dine; at det du skriver, kan bli stående i et bibliotek (eller i en database) lenge etter at du selv har lagt på røret.

Eller, som det gamle jungelordet sier: Man få’kke mere moro enn den man skaper sjæl.

Lykke til.

  • Utsette skrivingen litt til? Les mer: