Av Oddveig Storstad, professor ved Institutt for lærerutdanning, NTNU
Publisert 18. juni 2025 kl. 09:01
Mitt forskningsfelt er demokrati- og medborgerskapsopplæring, med et overordnet formål om å bidra med kunnskap som styrker skolenes evne til å bygge demokratisk beredskap. Mens demokratiet bygges ned minutt for minutt, føles den oppgaven stadig viktigere.
Vi er i det rådville samfunn, sa den tidligere toppdiplomaten Kai Eide på NRK Helgemorgen 3. mai og viste blant annet til at vi står i en klimakrise som truer menneskerettighetene, kriger som nærmest virker uløselige, og i tillegg nye teknologier som kan brukes til å skape ustabilitet. Internasjonalt er den politiske kontrollen og styringen er svekket, ifølge Eide, og den offentlige dialogen er nærmest forstummet.
Kai Eide betegner situasjonen som trist og ønsker at folk protesterer høylytt for å tvinge fram en annen politikk. Eide trekker spesielt fram situasjonen i Midtøsten, og noen dager senere er han i VG tydelig på at tiden er inne for sanksjoner mot Israel.
I et demokrati kan sivil ulydighet betraktes som en reaksjon på avmakt og et opplevd demokratisk underskudd. Sivil ulydighet er altså en del av demokratiet – en sikkerhetsventil når man opplever at de formelle demokratiske kanalene (valg, ytringsfrihet, rettssystem) ikke ivaretar gruppers rettigheter eller grunnleggende demokratiske verdier.
Kai Eide mener at verdens passivitet overfor Israels krigføring og folkerettsbrudd representerer et moralsk sammenbrudd. Nettopp det å føle på en dyp moralsk overbevisning i en sak er for mange noe som motiverer til sivil ulydighet, på samme måte som ulike former for boikott er en handling for moralsk selvrealisering hvor vi får uttrykt vår misnøye med selskaper, produkter, produksjonsmåter eller et lands politikk. Når mange boikotter varer fra Israel, er det gjerne utløst av en følelse av en moralsk plikt til å markere avstand fra Israels krigføring og sympati med det palestinske folk. Det er handlingen i seg selv som er viktig for den enkelte, og derfor er effekten av handlingen av mindre betydning.
I mai sist år blokkerte maskerte pro-palestinske demonstranter innganger og nødutganger ved Universitetet i Amsterdam, bygde barrikader av møbler og brukte brannslukkere mot politiet. Skadene på universitetets eiendom summerer seg til over 4 millioner euro. Det finnes flere lignende eksempler, og med innsikt i og forståelse for demokratiske prosesser, aktivisme og sivil ulydighet som virkemiddel kan vi unngå slike hendelser ved norske universiteter.
5. mai brøt en håndfull studenter retningslinjene NTNU hadde gitt for hvor det var lov å demonstrere. De tok seg inn i hovedbygget og inn på rektors kontor. De demonstrerende studentene framsatte nok en gang sitt krav om full akademisk boikott av Israel og at samarbeidet med Kongsberg Gruppen, som blant annet produserer deler til F-35-flyene som Israel bruker til å bombe Gaza, avbrytes. Rektor var imidlertid i Paris, men vektere ble tilkalt. Da deres innsats ikke førte fram, ble politiet varslet. Sju av demonstrantene fulgte politiets anmodning om å forlate bygget, mens de to siste er anmeldt etter å ha motsatt seg politiets anmodning.
Ansattrepresentant Aksel Tjora tok opp hendelsen i NTNUs styremøte 15. mai, men styret konkluderte med at det ikke var noe behov for å høre demonstrantenes side av saken. Det er neppe en beskjed som bidrar til å redusere aksjonistenes avmaktsfølelse.
NTNUs visjon er «Kunnskap for en bedre verden», og det slås fast at «demokratiet vårt styrkes av en opplyst debatt». Det er vanskelig å være uenig i dette. Når NTNUs virksomhet skal fremme «utvikling, menneskerettigheter og tverrkulturell dialog», er det kanskje en idé at NTNUs styremedlemmer leser strategidokumentet en gang til? Det er et enkelt Google-søk unna.
