Av Agnetha Thormodsdatter
Publisert 18. februar 2025 kl. 14:31
Gammelgaard tar utgangspunkt i språkforskeren Robert L. Coopers definisjon av språkpolitikk: «at noen bevisst prøver å påvirke andres språkbruk». Med språkbruk mener hun, for det første: «hvilke språk som skal brukes innenfor hvilke områder i en stat», og for det andre det som gjelder «språkets utforming». Det er de 13 slaviske språka som snakkes i størsteparten av Øst-Europa som utforskes: belarusisk, bosnisk, bulgarsk, kroatisk, makedonsk, montenegrinsk, polsk, russisk, serbisk, slovakisk, slovensk, tsjekkisk og ukrainsk. Felles for disse språka er at de har vært gjenstand for turbulente språkpolitiske endringer siden kommunismen kollapset omkring 1989, og at de har endt opp som statsspråk i de 13 slaviske statene.
Karen Gammelgaard
Språkpolitikk i den slaviske verden. Fra 1989 til i dag
Cappelen Damm Akademisk
288 sider
Veil. pris: kr 449
Karen Gammelgaard er professor i tsjekkisk ved Universitetet i Oslo og har fra før av skrevet en rekke artikler og bidratt med kapitler om slaviske språk og kultur, østeuropeisk språkpolitikk og tekst- og litteraturteori i antologier.
Boka har en pedagogisk og ryddig struktur. Her finner du punktlister, oppsummeringer og tabeller. Kildene ligger som fortløpende fotnoter på bunnen av hver side, noe som holder leseflyten oppe. Alt dette fungerer fint. Likevel kan det pedagogiske virke mot sin hensikt. For eksempel der hun skriver om ulike måter å lese boka på. Boka har en tydelig innholdsfortegnelse, så det er enkelt å finne fram til det du ønsker å lese om. Hvis du er interessert i å lese om alle de 13 slaviske språka, ja, så leser du hele boka. Ingen trenger at det står: «(…) begynner du med de vestslaviske språkene, før du beveger deg til de østslaviske og slutter av med de sørslaviske.», da det tilsvarer bokas kronologi.
Med sine drøye 200 sider, kan ikke boka annet enn å gi en overfladisk oversikt over språkpolitikken og språkbruken i de slaviske landa. Generelt er Gammelgaard lite opptatt av kausalitet, så språkpolitikken og språkbruken framstår ofte oppramsende og refererende. Dette er hovedinnvendinga mi mot boka. Den hadde framstått grundigere ved å sette språkpolitikken inn i en årsak- og virkningssammenheng. Språka hun tar for seg og områdene de befinner seg i, er og har vært prega av mange konflikter. Når stoffet i så liten grad drøftes, gir det inntrykk av å opptre i en slags boble, beskytta fra alle andre faktorer som påvirker språk enn språkpolitiske tiltak.
Det oppleves problematisk at en historisk periode fra 1989 til vår tid, med mange kjente konflikter og en pågående krig, kan gjøres såpass lite aktuell og drøftende.
En annen utfordring boka har er antydningene som ikke følges opp. Et eksempel er når «morsmål» og «hjemmespråk» settes opp mot hverandre. Vi får vite: «Polens statistiske sentralbyrå begynte imidlertid først i 2011 å registrere hvilke språk innbyggerne snakket. Statistikerne anvendte begrepet «språk som ble brukt hjemme» – en påminnelse om at begrepet «morsmål» ofte er problematisk.» Det hadde virka oppklarende om det blei skrevet et par linjer om hva som skiller disse begrepene og hva som er problematisk ved «morsmål». Særlig fordi disse begrepene blir brukt gjennomgående.
Når det er sagt, så virker noen av antydningene ansporende også. Det er flere emner jeg gjerne skulle ha lest mer om. Det gjelder for eksempel: «Det kan se ut som om det i slaviske språk holder på å bli vanligere å anse stillingsbetegnelser med hunkjønnsendelser som nøytrale.» Dette er jo veldig interessant, og står i sterk kontrast til hvordan utviklinga er her i Norge. På norsk er det nok ingen som ville mene at lærerinne eller studine er kjønnsnøytrale. Det er lenge sida de var gangbare begreper i det hele tatt. I stedet bruker vi maskuline stillingsbetegnelser som kjønnsnøytrale, lærer og student, eller vi lager nye, kjønnsnøytrale stillingsbetegnelser for å unngå, for eksempel formann og rådmann. Hva forklarer denne utviklinga i slaviske språk?
Også når Gammelgaard legger fram fordelinga av hvem som anvender hvilket språk innad i et land pirrer det nysgjerrigheten, særlig gjelder det språkbruken i Belarus. Vi kan lese: «Det gikk ikke noen utpreget øst-vest-skillelinje mellom russisktalende og belarusisktalende i Belarus. Fordelingen fulgte heller yrke. De som jobbet i landbruket og innen utdannelse og kultur, var flittigst til å bruke belarusisk. Ansatte innen politi, militær, statsadministrasjon og finanssektoren foretrakk russisk.» Hvorfor skillelinjene går akkurat her og ikke mellom klasser eller geografi, som gjelder andre av de slaviske språka, får vi ingen forklaring på.
Boka fungerer for å få et overblikk i etableringa og utviklinga av de 13 slaviske statsspråka, men den refererende framstillinga gir dessverre ingen dypere forståelse for stoffet. Det oppleves problematisk at en historisk periode fra 1989 til vår tid, med mange kjente konflikter og en pågående krig, kan gjøres såpass lite aktuell og drøftende.
