Av Av Ragnhild Fjellro
Publisert 13. februar 2012 kl. 12:06
– Jeg synes konsensus er et undervurdert kvalitetstegn, sa Øystein Ustvedt til Morgenbladet i oktober. Han snakket om sin bok om norsk samtidskunst. Jeg stusset. Konsensus, et kvalitetstegn? Hvordan er det mulig? Etter å ha lest Ny norsk kunst etter 1990 er jeg klokere.
Det første jeg oppdaget, var at Ustvedts konsensus ikke bråker. Utvalget av kunstnere og kunstverk fremstår som ukontroversielt åpenbare. Forfatterens intensjon var å plukke ut kunstnere som har vært sentrale på den norske kunstscenen fra 1990 til 2005, og som har bidratt med noe nytt. Han skriver at ulike stemmer i kunstinstitusjonen, i den pågående samtalen, fra gallerister til akademikere, fra kuratorer til kritikere, ble hørt. Resultatet fremstår nesten provoserende riktig i sin enkelhet. Riktignok er det noen flere bilder fra mannlige kunstnere enn kvinnelige, men ikke nok til at det borger for alvorlig kritikk. Snarere synes det som om Ustvedt har anstrengt seg for å få en viss kjønnsbalanse.
Kapittelinndelingen styres av orden og system, der lite glipper. Kuratoren ved Nasjonalmuseet for kunst har ordnet empirien, det vil si kunst som før vi fikk vårt eget museum for samtidskunst, var kategorisert som «andre teknikker», i oversiktlige kapitler. Det er godt gjort når gruppene i mindre grad er gjensidig utelukkende. Ett handler om fotografi, et annet om tid. Ett kalles «Skulptur og sånn», et annet «Spor av virkelighet». Ett tar for seg kunstinstitusjonen, et annet rommet. Blant annet. Det er en fin inndeling, som mange av oss kan være enige om. Den gjør også stoffet mer levende og interessant å dykke ned i, enn ved statiske, kronologiske oppramsinger.
Tekstens konsensus viser seg i middels lange setninger, med middels omstendelig språk. Den ligner katalogteksten i den forstand at den har relativt god tid, kan stanse ved utvalgte faguttrykk og boltre seg mer bekymringsløst i andre. Det ligger ingen skarp signatur skjult i teksten, ingen Tommy Olsson som vil leve seg inn i, og leve med, kunsten. Stemmen er varm og engasjert, men distansert. Kunnskapsrik og sikker, men aldri belærende.
Hva med analysene? Tolkningene? Basert på konsensus presser de ikke hardt der det gjør vondest. Analysene blir nødvendigvis noe overfladiske med flere stemmer som skal få plass, som demokratisk styrte tolkninger, men jeg oppdager at de flyter. Flyter fordi jeg nikker mens jeg leser, fordi jeg blir varm av opplevelsen av å være enig med Ustvedt, enig med kunsten, enig med verden rundt meg. Men det gjør dem mindre rå, mindre potente og med mindre friksjon. Er det et kvalitetstegn?
Ja. I et landskap der vår samtidige kunsthistorie skal skrives, gir den en nødvendig og etterlengtet ro. Roen gir anledning til å se vår samtid på litt avstand, til å dvele ved ellers ganske fragmenterte og krevende kunstdiskurser i et bredere perspektiv. Til å trekke pusten før vi rives videre til verdener av uttrykk, medier, teknikker, perspektiver og vinkler. Det er en god ro, men den skal ikke, kan ikke, vare.
