Av Siri Lindstad
Publisert 13. oktober 2020 kl. 12:30
Det var ikke lite Morgenbladets anmelder i 1879 forventet seg av en som skulle gestalte Lona Hessel i Samfundets støtter. Det da to år gamle Ibsen-stykket hadde premiere på Christiania Theater, og det var selveste Lucie Wolf, en av 1800-tallets største kvinnelige skuespillere, som ga liv til Lona. «En næsten matrosmæssig Djærvhed i Holdning og Fremtræden i Ord og Manerer skal parres saaledes med ægte Kvindelighed, at den saa langtfra at blive frastødende tvertimod virker sympathisk», skrev anmelderen. Og han konkluderte «Fru Wolf klarer disse Vanskeligheder».
Live Hov, professor i teatervitenskap, har i mange år skrevet fram de kvinnelige skuespillernes historie, eller «skuespillerinnene», som hun konsekvent omtaler dem som. I siste halvdel av 1800-tallet får Norge profesjonelle, permanente teaterhus og dermed også faste ensembler. Samtidig får vi Ibsen og Bjørnson, som skal prege scenekunsten både som dramatikere og regissører, og for sistnevntes del: som teatersjef.
Mot dette bakteppet skildrer Hov først karrierene til åtte utvalgte kvinnelige skuespillere, blant andre Lucie Wolf. Deretter skifter hun perspektiv og skildrer vilkårene for kvinnelige skuespillere generelt, på tvers av karrierene. Hun tar for seg lønn og sosial status, rolletyper og personlige forutsetninger. Slik skriver hun fram historiene til et knippe kvinnelige pionerer.
Men får jeg en større forståelse av teaterfaget i siste halvdel av 1800-tallet? Se, det er jeg litt mer i tvil om. Til det opplever jeg at fortellingen er for summarisk og svevende. Forfatteren selv, med all sin fagkunnskap, kunne forankret denne historiske gjennomgangen i nåtidens forståelse av hva godt teater er, og gjerne utfordret denne forståelse. I stedet blir det for mange sitater, for mange medieklipp fulle av blomstrende vendinger, og ikke minst: så mange fremmede og til tider pussige anskuelser, jamfør Morgenbladets anmelder, som forventer «ægte Kvindelighed». Jeg har rett og slett problemer med å se både teatret og skuespillerne for meg.
I det avsluttende kapitlet spør da også Hov om hvor gode de omtalte kvinnelige pionerene egentlig var? «Det kommer an på øynene som ser – eller øynene som så», svarer hun selv. Jeg hadde ønsket at dette spørsmålet ble stilt allerede i de innledende kapitlene, for senere å diskuteres mer inngående. For ja, teater er øyeblikkets kunst, og ingen av oss, verken Hov, undertegnede eller noen andre levende mennesker av i dag, så noen gang Lucie Wolf på scenen. Så hva skal vi huske henne for, og hvorfor? For å svare på det kreves et fastere blikk på stoffet, og et tvisyn som fanger inn ikke bare hva som ble forventet av en skuespillerinne den gangen, men også hva som kreves for å være verdt å minnes i dag.
Selv kommer jeg først og fremst til å huske skuespillerinnenes lønnskrav, som viser seg å være en overraskende interessant del av Hovs materiale. I arkivet etter Christiania Theater, som stengte i 1899, finnes det en rekke brev skrevet av mer eller mindre desperate kvinnelige (og sikkert også mannlige) skuespillere. De ber om å få lønn for den jobben de faktisk gjør, eventuelt høyere lønn. Her kommer man tett på den enkelte, her luftes drømmer og ambisjoner, og her aner man en linje fram til store deler av dagens kulturliv, der kunstnere også i dag kjemper for retten til en anstendig lønn for strevet.
Hver måned anmelder Forskerforum bøker skrevet av forskere. Her finner du alle våre anmeldelser.
