Teleskopet til fortiden
LUKK

Teleskopet til fortiden

Av Av førstearkivar Torkel Thime, Statsarkivet i Stavanger

Publisert 5. januar 2017 kl. 09:35

Arkivene er forbindelsen til det som har vært. Hvem skal bestemme hva som er arkivverdig?

Linn Ullman begynner romanen De urolige slik: «Hvis det fantes et teleskop som kunne rettes bakover i tid, kunne jeg sagt: Se der, der er vi, det var sånn det skjedde. Og hver gang vi ble usikre på om det jeg husker, er sant, eller om det du husker, er sant, eller om det som skjedde, faktisk skjedde, eller om vi i det hele tatt fantes, så kunne vi stilt oss opp sammen og sett.»

Det eneste teleskopet av denne sort som finnes, er faktisk arkivene.

Arkiver har vært med oss fra sivilisasjonens vugge. Ingen samfunn kan fungere uten. De er en av våre viktigste kilder til kunnskap og forståelse. For arkivarene er dette, i alle fall tilsynelatende, selvsagt. For historikerne er arkivene selve råstoffet og grunnlagsmaterialet for nær sagt enhver historisk framstilling. For alle representerer arkivene forbindelsen til det som har vært. Likevel lever arkivene og arkivtjenesten en temmelig usynlig og lite påaktet tilværelse.

Les også: Arkivene endrer karakter, men ikke innhold 

Hvem skal bestemme?

Dagens arkivarer strir med spørsmål om bevaring eller kassasjon. Vel vitende om at deres beslutninger vil ha irreversible konsekvenser for arkivbrukerne, det være seg historikere eller andre som har behov for å skue bakover i tid. Arkivbrukere og arkivarer er opptatt av at arkivene skal være tilgjengelige, men møter begrensninger i form av lovbestemmelser, ressursmangel og teknologi.

Det er derfor et paradoks at arkivprofesjonen og arkivarbeidet får så pass liten oppmerksomhet. Daglig blir det fattet beslutninger som har avgjørende betydning for hvilke historier som kan fortelles om vårt samfunn. Det avgjøres hvilke arkiver som skal bevares, og hvilke som skal ødelegges. Hvilke skal tilgjengeliggjøres, og hvilke skal forbli utilgjengelige? Skal arkivene sentraliseres eller være en regional tjeneste? Hvordan prioritere blant Arkivverkets mange oppgaver?

Dette er til dels svært vanskelige spørsmål, der svarene ikke gir seg selv. Allmennhetens mangel på interesse og engasjement er både bekymringsfull og problematisk. Arkiv er altfor alvorlig til å overlates til arkivarene alene.

Arkivarene, på den annen side, er i altfor liten grad opptatt av å kjenne profesjonens fortid. De ser sjelden bakover for å finne inspirasjon, svar eller perspektiver på de problemer som det arbeides med. Det kan på mange måter synes som at arkivarstanden ikke helt tror på sin samfunnsoppgave: å bevare fortidens arkiver for å skape grunnlag for kunnskap.

 Kastet for mye

«Intet er nytt under solen», skrev Forkynneren for ca. 2500 år siden. «Blir det sagt om noe: ‘Se, dette er nytt’, har det likevel hendt i tidligere tider, lenge før oss» (Fork. 1, 9–10).

Forkynnerens velkjente ord gjelder også vår profesjon og arkivarbeidet. Allerede i 1646 ble lagmann Peder Alfsen i Trondheim, sammen med borgermester Jens Friis, pålagt å bevaringsvurdere lenets arkiver og kassere det overflødige. Landets første kassasjonskommisjon ble oppnevnt i 1782, ikke bare for å bevaringsvurdere arkivene som ble oppbevart på Akershus slott, men også i landets regionale arkivdepoter. En 18-åring, Carl Deichman Møller, fikk i 1790 i oppgave å bevaringsvurdere landets viktigste arkiver. Han stod riktignok under veiledning av sin vitenskapsinteresserte far, landfysikus Hans Møller. Men mangelen på erfaring og kunnskap satte sine spor. Kassasjonsomfanget ble for stort, noe senere riksarkivarer har beklaget. Samtidig inneholder Møllers bevaringsvurderinger svært interessante verdivurderinger som fortsatt er aktuelle.

Innsynsrett siden 1633

Allerede i 1633 ble det besluttet at alle skulle ha rett til innsyn i relevante saker i lagmannens og sorenskriverens rettsprotokoller. Mens man i internasjonal arkivlitteratur krediterer den franske revolusjon som kilde til denne type rettigheter, kan det fastslås at norsk lovgivning på mange måter ga undersåttene denne type rettigheter 150 år tidligere.

Spørsmålet om tilgjengeliggjøring og formidling av arkivmateriale var noe dansk-norske myndigheter var levende opptatt av allerede fra 1500-tallet. Bergens-, Oslo- og Stavangerhumanistene og opplysningstiden skapte omfattende interesse for bevaring og tilgjengeliggjøring av arkivmateriale.

Regionale arkiver ble etablert i de fleste len og amt, ikke bare for forvaltningens eget bruk, men også for allmennheten. De hadde, om enn i en annen målestokk og på andre måter enn i dag, mange av de samme utfordringene som vi møter.

Det er med andre ord mye interessant og nyttig å hente i våre forgjengeres erfaringer. Jeg har i alle fall hatt stor glede av å dykke ned i vår tidlige arkivhistorie. Resultatet foreligger i boken Til Underretning for Posteritene – Arkiv og arkivbeskrivelse før 1817. Det er en historie med mange fasetter, men der fortsatt mye er ugjort. Selv håper jeg å kunne forfølge noen tråder videre. Det ville vært fint om andre ble inspirert til å gjøre det samme.

Torkel Thimes bok Til Underretning for Posteritene – Arkiv og arkivbeskrivelse før 1817 er nylig utgitt i Riksarkivarens skriftserie. Teksten over er en bearbeidet utgave av et blogginnlegg på nettsidene til Arkivverket.