Thomas Dahl: Maskinenes styring skaper ineffektivitet ved universitetene
LUKK

Maskinuniversitetet

Thomas Dahl: Maskinenes styring skaper ineffektivitet ved universitetene

Av Thomas Dahl, professor ved Institutt for lærerutdanning, NTNU

Publisert 20. oktober 2022

«Som professor blir man en arbeider som skal gjøre det som systemet krever, og systemet standardiserer», skriver Thomas Dahl.

Den amerikanske idéhistorikeren Lewis Mumford tok i et tobindsverk i 1960-årene for seg det han kalte «maskinmyten». Maskinmyten var en myte om alt en maskin kunne gjøre, og maskinen fikk, som figurene i andre myter, en guddommelig status. Myten lå ifølge Mumford ikke bare til grunn for maskiner og teknologi; den preget også organiseringen av menneskelig virksomhet: Man kunne få mennesker til å virke som maskiner. Myten materialiserte seg i det som Mumford kalte megamaskiner. Megamaskiner var store sosio-tekniske systemer, hvor alle enheter, maskiner som mennesker, skulle innordnes maskinens prinsipper og logikk.

Lewis Mumfords megamaskin

Mumford omtale en rekke moderne sosio-tekniske systemer, fra transportsystemet og energisystemet til militærsystemet. På de fleste områder i samfunnet kunne man se at maskinmyten trengte seg inn. Mumford var ikke kritisk til disse systemene i seg selv; problemet var når alt i systemene – også menneskene der – skulle innordnes for å dyrke fram effektiviteten til systemene. Megamaskinen var god til å frambringe kafkaske tilstander, hvor de som skulle betjene den, ikke skjønte hvorfor de skulle gjøre det som maskinen påla dem. Megamaskiner var dermed, tross myten, ineffektive: Mennesker som skal jobbe som maskiner, mister fort motivasjonen for arbeidet, og da blir det sand i maskineriet.

Annonse

Mumford skrev ikke om universiteter. Han hadde bare noen få bemerkninger om at universitet med maskinmyten ble til en «teaching machine». Universitetets historie lar seg heller ikke lett kobles til historien om megamaskinene. Betegnelsen universitet kommer fra det latinske universitas scholarium. Den latinske betegnelsen sier tydelig hva universitet var i sin begynnelse: en sammenslutning av ulike læresteder og -institusjoner, oftest i byer utenfor de store metropolene. Universitetene var et fellesskap for institusjoner og mennesker med samme interesser og mål: forskning og undervisning. Det var institusjoner drevet fram nedenfra.

Humbolts ideal for universiteter

Men er vi i ferd med å se at maskinmyten trenger seg inn også på universitetene? Den engelske litteraturviteren Terry Eagleton har beklaget seg over «the Death of the University». Eagleton mener at universitetet er i ferd med å dø siden det tilpasser seg markedsstrukturer og ledelsesprinsipper hentet fra business. Universitetet har blitt en produksjonsenhet hvor alt handler om nytte av kunnskapen. For Eagleton må universitetet være selvstyrende, og det må være en viss avstand mellom universitet og resten av samfunnet. Eagleton støtter seg til det humboldtske ideal om at universitet må virke i «Einsamkeit und Freiheit». La professorene holde på med sitt! Mon tro om ikke denne forestillingen om professorveldet også er en myte? Og er den i tråd med Humboldts ideal om universitet? Humboldts universitetsidé sprang fram i kjølvannet av Napoleons «université imperial», som snudde opp ned på den gamle universitetsmodellen som en fri og selvstendig sammenslutning av uavhengige læresteder. Universitet, også Berlin-universitetet, skulle være statens tjener. Det skulle forholde seg til det praktiske livet, og det skulle frambringe kunnskap som kunne tjene samfunnet. Universitetet hadde et samfunnsformål, og det kunne det ikke isolere seg fra. Eagletons «humanistic departments» ble til for å sikre statens behov for «allgemeine Bildung». Men for at universitetet skulle kunne tjene dette behovet, pekte Humboldt på «at både antagonisme og spenninger er fruktbare og nødvendige for universitetet». Kunnskapsproduksjon er krevende og kan ikke underlegges matematiske modeller, men den kan heller ikke skje bare gjennom det som Eagleton synes å drømme om, og som Karl Mannheim kalte «frittsvevende intelligens».

Hva må til for å lære?

Maskinen liker ikke antagonismer og skaper derfor selv antagonismer. Det skyldes ikke bare at lærere og professorer er egenrådige og vil la sin faglige forståelse og ikke bare maskinens bestemme hva som skal gjøres. Maskinmyten med sitt krav til organisering er rett og slett i konflikt med hva læring innebærer. Organisasjonsforskeren Karl Weick har pekt på at mens læring er «to disorganize and create variety», så innebærer organisering «to forget and reduce variety». Det å lære, spesielt hvis man tenker på læring som en åpen prosess hvor man ikke har svaret på forhånd, krever at en universitetslærer klarer å håndtere spørsmål og utfordringer der og da, ser muligheter og er fleksibel nok til å tilpasse og endre læringsdesignet.

Kommunikasjon er ofte fraværende i megamaskinen

Det største problemet med maskinuniversitetet, i hvert fall slik det ser ut fra mitt ståsted, på ett av landets største institutter og ved landets største universitet (maskinmyten sier at jo større, desto bedre), er når maskintenkningen beveger seg så langt inn i lærevirksomheten at det faglige handlingsrommet blir begrenset. Det lages systemer for den minste ting, fra hvordan ressurser skal beregnes, og til hvordan de skal brukes, fra systemer for hvordan man skal rapportere, til hvordan rapporter og planer skal skrives. Som professor blir man en arbeider som skal gjøre det som systemet krever, og systemet standardiserer. Det paradoksale er at når man vil ha hjelp av maskiner, vil ikke systemet gi en det, som når man vil digitalisere undervisningen:
– Jeg skulle gjerne hatt et kamera som kan følge meg under undervisningen.
– Det inngår ikke i instituttets standard. Det er dette kameraet du kan «få».
– Kan jeg bruke av annuum?
– Nei, annuum kan ikke brukes til teknisk utstyr.

Slike megamaskiner er heller ikke så gode til å kommunisere. Ja, kommunikasjon er ofte fraværende. I megamaskinen handler det om å sende ut informasjon. Det gir seg utslag i «god dag mann, økseskaft»-situasjoner:
– Jeg søkte om dekning gjennom den sentrale finansieringsordningen, men fikk avslag.
– Da kan du søke hos oss.
– Søknadsbehandling: Avslått, du må søke den sentrale finansieringsordningen.

Slike situasjoner er ikke uvanlige, verken på universitetet eller i andre organisasjoner. Misforståelser oppstår, og det skapes frustrasjoner. Men megamaskinen viser seg først når det i alle henseende er maskinen og systemet som har rett:
– Retningslinjene sier at dette må du gjøre.
– Ja, men jeg har jo fulgt retningslinjene.
– Det har du ikke gjort. Systemet viser at systemet sendte deg en melding om feil.
– Den meldingen har jeg ikke fått.
– Systemet viser at det har sendt deg en melding.

Megamaskinen skaper ineffektivitet

Som Mumford pekte på, kan denne myten om maskinens uovertruffenhet skape problemer. Dels holder ikke systemets tro tjenere ut; de blir syke. Når man kontakter systemet – gjennom en upersonlig e-postadresse, fordi det ikke finnes personer man kan ta kontakt med – så får man gjerne som svar, dersom man får svar: «Vi kan ikke svare på din henvendelse nå på grunn stort sykefravær.» Det er som å kontakte kundetelefonen til store selskaper: «Vi kan dessverre ikke svare deg nå …» Igjen viser paradokset seg: Det er ikke lærekreftene som blir mest rammet av maskinsystemet, for de har tross alt handlingsrom innenfor selve undervisningen; det er de som skal betjene systemene. I Kafkas roman er det ikke Josef K. som får straffen, men vokterne som skal passe på ham. Det må være frustrerende å hele tiden måtte passe på at professorene gjør det de ifølge systemet skal gjøre, spesielt når professorene ikke skjønner hvorfor de skal gjøre det de skal gjøre.

Men først og fremst er det et problem at dette skaper ineffektivitet. Det brukes altfor mye ressurser på å sende e-poster fram og tilbake, rapporter hit og dit, ja, en del møter er det også, uten at man klarer å se at dette har noen betydning for kjerneoppgaven, nemlig undervisning. Opplevelsen av å være et tannhjul kan være god dersom man ser formålet med det. Hvis ikke forsvinner arbeidsmotivasjonen fort. Maskinen trenger ikke å motiveres; den bare gjør det den skal gjøre. Den klarer derfor ikke å skjønne at motivasjon en viktig drivkraft for oss mennesker, og at vi er mest effektive når vi er motivert for oppgaven.

Tillitsreform mot maskinveldet

Jeg vet ikke om hvor stor plass maskinmyten har fått på universitet; det er ikke alle steder man lar den gjennomsyre virksomheten. Som arbeidslivsforsker vet jeg derimot en del om hva som skaper organisasjoner som sikrer godt arbeidsmiljø, og som er effektive. En viktig dimensjon ble påvist allerede i norsk og internasjonal arbeidsforskning i 1960-årene: selvstyre. Det man pekte på da, var ikke den form for selvstyre som Humboldt var opptatt av, men selvstyre til dem som jobber i institusjonene. Slagordet «Democracy at Work» innebar ikke bare deltakelse i besluttende organer, men reell innflytelse over egen arbeidssituasjon. Professorveldet, med sin faglige styring, var antakelig ikke effektivt. Men å la maskinen erstatte det skaper like lite gode organisasjoner og arbeidsplasser som den faglige styringen. Regjeringen har lovet en tillitsreform i offentlig sektor. Er det ikke på tide med litt mistillit til maskinen? Det er ikke sikkert at maskinen og systemene alltid har rett.

  • Les også: