Av Ragnhild Fjellro
Publisert 7. november 2017 kl. 11:26
I innledningen gis et kort riss over det som preger norske medier, og en beskrivelse av forskningsmetoder, utvalg og forutsetninger. Derfra er det som om boka beveger seg fra det defensive til det offensive. Den starter med erfaringer fra mennesker som har vært eksponert i mediene og opplevd medienes logikk og driv. Symptomene er mange, og ofte alvorlige. Flere opplever ulike grader av fysiske og psykiske helseplager som depressive reaksjoner, selvmordstanker, søvnvansker, konsentrasjonsvansker, stress, skam og utmattelse. Videre skildres deres egen håndtering av eksponeringen og betydningen av arbeidsplassens, den nære familiens, vennenes og omgangskretsens (mangelfulle) håndtering av den, før langtidseffektene beskrives. Langt de fleste rapporterer at det går mye bedre etter noen år, men overveiende mange reagerer ennå følelsesmessig på å snakke om erfaringene sine.
De fire neste kapitlene er viet bestemte grupper mennesker som er særlig utsatt for medieeksponering: toppidrettsfolk, rikspolitikere, TV-kjendiser og mediekommentatorer. Her får vi også enkeltpersoners erfaringer, men enda flere kompetente mestringsstrategier. Det nest siste kapittelet handler om «de nye mediene» og viser hvordan mediesituasjonen har endret seg ganske voldsomt de siste tiårene, med den formidable økningen av sosiale medier og digitale publiseringsplattformer. Det siste kapittelet gir konkrete råd fra psykologien om hvordan man kan takle ulike former for kritisk medieomtale.
Det er ikke spesielt overraskende at stor grad av negativ eksponering, i en presse som gjerne løper i flokk, gir flere negative konsekvenser for enkeltpersoner. Det som derimot er spesielt forstemmende, er at noen opplever at pressen bryter med god presseskikk. Både retten til samtidig imøtegåelse, tilsvarsretten og Vær Varsom-plakatens norm om å ta særlig hensyn til barn ser i noen tilfeller ut til å underkommuniseres og/eller nedprioriteres i «kampens hete». Noen erfarer også å bli truet av deler av pressen, andre opplever ekstreme vinklinger og virkemidler, og flere rapporterer om personangrep. Det er ikke nødvendigvis så krevende å finne forklaringer på dette i en presse preget av økonomisk krise, nedbemanning, høye produksjonskrav, nye konkurransesituasjoner mot sosiale medier og et stadig større personfokus i oppslagene. Like fullt er det særdeles viktig å få denne forskningens grundige dokumentasjon av at noen må betale prisen for denne situasjonen, og at den i noen tilfeller er for høy.
Denne boken bør både sette i gang en strukturell debatt i offentligheten og diskuteres over lunsjbord og på fagseminarer, i redaksjoner, på psykolog- og legekontorer og hos dem som utdanner journalister, for den er ytterst aktuell og relevant.
