Av Oddgeir Osland
Publisert 10. mai 2017 kl. 14:20
Vi menneske lever ei stund på jorda, så døyr vi. Først besteforeldra, så foreldra, så barna. Slekt følgjer slekters gang. Men brått vert rytmen broten. Boka Å miste et barn er forteljingar om unge menneske som gjekk bort. Joakim frå ei bru. Carina myrda på Utøya. Øyvind av kreft. Ørjan på sjøen. Thea i ei utforkøyring. Stian i ein kollisjon. Benedikte etter langvarig psykisk liding. Kim Rune i skogen. Mats påkøyrd. Yvonne etter eit liv med fysisk liding. Mia i ein stall. Morten i bilulukke.
Tolv enkle tekstar om måtar å reise seg frå gru til sorg og gå vidare. Ulike stemmer, men i same toneleie. Skildring av eigne kjensler gjennom ytre skildringar: «Skrikene mine hadde trukket flere mennesker inn på kontoret.» Eller med enkle, store ord som her gjev meining: «Verden raste sammen.» Ved yttergrensa av det vi kan tåle, finst ingen klisjear. Heller ikkje når utanforståande, med innlevd varsemd, hjelpelaust prøver å seie noko.
Jon Schultz skriv si historie om tapet av Olaf, 19 år, i boka Å endres gjennom smerte – historier om posttraumatisk vekst. Her møter vi andre hjarteskjerande kvardagsdrama frå overlevande: Livstrugande kreft. Å bli skoten over skilsmålspapira. Å miste eit barn under fødsel eller få månader etterpå. Å bli lam.
Boka er ei handbok i å overvinne traume, prega av livsrøynslene til sterke menneske med sterke forteljingar. Dei er alle «ressurssterke», men minner oss på strevet som ligg i å bli og vere det. Dei trur på verdien av å fortelje, samtale og medvite arbeide med å leve vidare. Dei fortel oss at vi kan tåle alt.
Men stemmene deira vert tidvis overdøyvde av ulyd. Sentrale psykologiske innsikter er her forkledde som kvasipsykologisk objektiverande snusfornuft, gjennom kommenterande innskot i teksten: «Å bli rammet av livsomveltende opplevelser kan kreve en nyorientering.» Kvifor denne distansen? Og for historier som den til Jon Schultz, verkar sjølve førestillinga om posttraumatisk vekst nesten fråstøytande. For meg. Schultz nøyer seg med å nemne at «posttraumatisk endring» kjennes meir treffande. Den største løgna han fekk servert, var at det verste ville vere over etter eit års tid. «Tvert imot. Tiden det tar å bearbeide tapet er uendelig. Mer tid enn vi har.»
Eg undrar meg likevel også over verdien av slike forteljingar. Og for kven? Skrift kan hjelpe skrivaren, og kanskje vere til hjelp for nokre av dei som opplever det same? Bøkene er skrivne for dei av oss som trur og har erfaring med at ord kan knytast til kjensler, slike ordkjensler kan vere lækjande, dei kan spjelke emosjonelle brot, også når brotet er så stygt at ein for all tid er litt øydelagd. Kanskje kan dei minne oss på kor vanlege grufulle kvardagsdrama er, slik at når vi går inn døra på arbeidsplassen vår, forstår vi at det er så mange der som, av ulike grunnar, lever to parallelle liv, slik Schultz skildra det: eit normalt «utanpå-liv» og det han kjenner inni seg, der avstanden mellom desse liva tidvis er svært stor. Innser vi det, lever vi utanpå-livet saman med større varsemd.
Les også: Anmeldelse: Lang dags ferd mot alderdom
Men alle ord er ikkje for alle, og ikkje alle ytrar seg. Elleve av forteljingane i Å miste et barn, var skrive av mødrer, ei av mor og far saman. Det peikar kanskje mot større mønster, som kan ha samanheng med at «kvinner opplever personlig vekst etter livsomveltende hendelser oftere enn menn», som det står i etterordet i Å endres gjennom smerte.
Dersom personleg vekst er det det handlar om. For meg blottstiller bøkene ei gåte: Kva får menneska til å halde ut og gå vidare, trass alt? Den biologiske livskrafta vår gjer nok sitt, for oss som for alt levande. Kulturelle reisverk, som arbeidsetikk eller ansvar for andre, kan halde oss oppe når vi har kome på beina. Men mangt er ordlaust. Som evna vår til å omfamne kvarandre. Og ord og bøker som er til hjelp for nokre, er for andre meiningslause, fråstøytande, ord som vrir kjenslene til det ukjennelege.
Les også: En svært god bok om den skandinaviske skyldfølelsen
Vi menneske lever så ulike liv, både innvendig og utvendig. Nokre blant oss nesten innkrøkte i liding. Når eg legg frå meg bøkene, ser eg føre meg ei fjellfuru, krøkt i ein bergsprekk, vridd mellom ljos og vind. Ho veks knapt, men klorer seg fast.
