Boka om tida etter 22. juli tar for seg interessante paradokser, men blir for repeterende og forutsigbar
LUKK

Boka om tida etter 22. juli tar for seg interessante paradokser, men blir for repeterende og forutsigbar

Av Agnetha Thormodsdatter

Publisert 22. januar 2025 kl. 15:26

På tross av innsigelsene kan boka være verd å lese.

Boka til Tore Witsø Rafoss, sosiolog og forsker ved KIFO (Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning), stiller nødvendige spørsmål om hvilke mekanismer som trådte i kraft da terroren ramma. Samtidig løfter den fram paradokser som prega tida rett etter, samt sneier innom hvordan vi nå forvalter kunnskapen om det som skjedde, og hvilke perspektiver som skal formidles videre.

Tore Witsø Rafoss

Rosetogenes paradokser. Dyp nasjonalisme og rituelt demokrati

Fagbokforlaget

264 sider

Veil. pris: kr 399

Det er i perioden fra 22. juli til 21. august 2011 bokas hovedfokus ligger: «en tid preget av en rekke ubesvarte spørsmål, spenninger og paradokser». Altså fra terroren rammer, til sørgetida avsluttes med minneseremonien i Oslo Spektrum 21. august. Det vokser fram et nytt fellesskap blant nordmenn, da rundt én million av oss tar til gatene og deltar i rosetog. Bokas mål er «å forstå hvordan dette fellesskapet oppstod, hva som kjennetegnet det, og hvilke andre fellesskap som ble skjøvet til side».

Innledninga gir ei oversiktlig og velbegrunna innføring i de fire delene og paradoksene boka består av. Her er boka på sitt beste. Det er interessant å lese om, for eksempel, paradokset knytta til virkelighetsreparasjonen. Vi skulle besvare terroren med «mer åpenhet og mer demokrati», når mange i virkeligheten sto samla i et forenkla meningsfellesskap, uten kritiske røster – noe som også innbefatta landets journalister. Det blei ikke skrevet en eneste kritisk sak den første måneden etter terroren. Så det vi er vant til gjelder i et demokrati – motstridende meninger, kritiske og gravende journalister – var erstatta av et forenkla språk, ritualer og meningsfellesskap for å håndtere det uhåndterlige.

Bokas mål er «å forstå hvordan dette fellesskapet oppstod, hva som kjennetegnet det, og hvilke andre fellesskap som ble skjøvet til side».

Godt fungerer også måten sitater fra taler, uttalelser fra folk som har deltatt i undersøkelser, og kvantitative forskningsdata blir fletta inn i øvrig brødtekst på. Det skaper en subjektivitet og nærhet til opplevelsene. Mindre godt fungerer det når teoristoff skal anvendes for å forstå disse. Da blir det fort grunt og overflatisk, og vi finner selvfølgeligheter av typen: «Mennesker er alltid medlem av flere fellesskap av ulik størrelse.»

De fire delene oppleves dessverre forutsigbare og kjedelige. En av grunnene er at det oppleves som om bokas viktigste poenger sto i innledninga, og at de videre repeteres gang på gang utover i boka uten å bygges noe videre ut. En annen grunn har med formidlinga og kapitlenes struktur å gjøre. Rafoss innleder hvert kapittel med å gjøre rede for hva han skal gjøre: «For å forstå hvordan dette kunne skje skal vi undersøke hvordan en del tanker om nasjonen – som vi i stor grad tar for gitt – ble formulert på begynnelsen av 1800-tallet. Først når vi innser dette, kan vi skjønne hvorfor den store fortellingen om kampen om demokratiet fremstod som riktig og naturlig.» I tillegg avslører han også konklusjonen i innledninga: «Til slutt i kapitlet skal vi se at referanser til det tyske angrepet og okkupasjonen av Norge var en viktig del av tolkningen av 22. juli.» Jeg mener at stoffet hadde vært mer spennende å lese hvis han ga oss tillit til å følge mer problematiserende resonnementer i stedet for å peke poengene ut for oss.

På tross av innsigelsene kan boka være verd å lese. Paradoksene han løfter fram, er interessante. Det er bare måten forfatteren gjør det på, som ikke fungerer så godt. Det er dessverre denne bokas paradoks.

  • Les også: