Av Tellef S. Raabe
Publisert 8. oktober 2021 kl. 14:09
Studentopprørene i 1968 har gitt navn til en hel generasjon: sekstiåtterne. Min egen generasjon er nok mest kjent med mytologiseringen, og demoniseringen, av opprøret. For eksempel fikk jeg som 19-åring en bok med fotografier fra maidagene i Paris i gave fra en tidligere flamme. Skyggesidene av «arven» er velkjent fra romaner som Dag Solstads Gymnaslærer Pedersens […], eller bloggen til Pål Steigan.
Trenger vi nok en bok om 1968-opprøret i Norge? Ja, mener både jeg og bokens tre redaktører – Knut Dørum, Øyvind Tønnesson, og Ralph Henk Vaags – som er tilknyttet Universitetet i Agder. De har selv bidratt til antologien som inneholder bidrag fra ytterligere elleve forfattere. Boken er inndelt i tre tematiske bolker. Den første behandler opprøret slik det fortonet seg i USA, Tyskland og Frankrike, hvordan opprøret ble rammet inn i politisk ideologi og filosofi, og hvordan det kom til uttrykk i fransk litteratur. Den andre bolken omhandler hvordan 1968-opprøret i Norge utløste politiske prosjekter som AKP-ml, feministiske bevegelser, Vietnamprotester, kristne fortolkninger av revolusjon, samt høyrebølgen. Den tredje og siste bolken dedikeres til pedagogikk, kunst, nyåndelighet, demokratisering og norsk litteratur. Spennvidden er, med andre ord, stor.
Dessverre er resultatet ujevnt. Denne leseren kunne ønsket seg en innføring som enten malte med bred pensel, eller som utviste akademisk presisjon. Boken som helhet gjør hverken eller. Det er ikke mulig å yte hvert av de femten kapitlene rettferdighet – noen er gode – men la meg gi noen eksempler som viser at antologien er lite overbevisende.
Dørum og Tønnesson står bak bokens korte introduksjonskapittel, som er preget av bastante konklusjoner om kausale forhold som ikke dokumenteres. Her finner man mengder av forenklinger som at «radikale skolefolk [måtte senere] tåle å bli kritisert for å ha skapt en kunnskapsløs skole uten krav». Påstanden står naken uten referanser, og det er uklart om dette er redaktørenes dom. Kim Helsvigs kapittel om nettopp Det lange 1968 i norsk pedagogikk og skole er langt mer nøkternt. Helsvig konkluderer at arven etter 1968-opprøret «lever videre i samspill med den målingsorienterte pedagogikken».
Introduksjonskapittelet lanserer også fortolkningsrammen om at det skal være en politisk rød, grønn eller blå bunnlinje i 1968-opprøret. Disse bunnlinjene eksemplifiseres med en medieuttalelse fra Sverigedemokraternas leder Jimmie Åkesson («negativ rød bunnlinje»), og kronikker fra Jan Bjarne Bøe («negativ blå») og Lars Risan («positiv grønn»). Tilsynelatende har bokens bidragsytere blitt bedt om å vurdere hvilken «bunnlinje» som er mest gjeldende for deres respektive interesseområder. Pål Repstad skriver i sitt kapittel Revolusjon i Guds navn? at «de langsiktige virkningene av ‘1968’ […] har vært en rødere og grønnere kirke», men fortolkningsrammen har liten forklaringskraft. «Virkningen av 68-bevegelsen i Tyskland lar seg ikke uten videre bringe på formelen ‘Rød, blå eller grønn bunnlinje’», skriver en annen av bokens forfattere, Ole Letnes.
Letnes’ kapittel med tittelen Tysk oppgjør og opprør er for øvrig blant bokens bedre bidrag. Dette er en medrivende og lettlest fortelling, tilsynelatende med presist kildearbeid. Letnes’ bidrag er skrevet innenfor historiefagets normer, og står i sterk kontrast til Ralph Henk Vaags’ kapittel om Eksistensialismens betydning for 1968. Sistnevnte refererer knapt til andre kilder enn Sartre og de Beauvoirs primærtekster, som ble publisert før 1960. Dette er snodig, når kapittelet skal belyse virkninger. Passasjer som «møtet fant sted en kjølig dag i slutten av desember», eller direkte sitat som «Gi meg alle bøkene dere har om fenomenologi!», fremstår også som underlige uten kildereferanser. Kapittelet må selvsagt leses som Vaags’ tolkning, som i og for seg er spennende. Det er dog vanskelig å vurdere analysens presisjon.
Også Knut Dørums kapittel om USA refererer til svært få kilder, og som regel da sekundærlitteratur. Forfattere som Rachel Carson og Betty Friedan «utøvde stor påvirkning», men har formodentlig ikke blitt lest av forfatteren selv. En annen bidragsyter, Frida Forsgren, hevder at Kjartan Slettemarks Av rapport fra Vietnam (1965) var «Norges første politiske kunstverk». Hva med J.C. Dahls Bjerk i storm fra 1849? Slikt venstrehåndsarbeid er lite imponerende, og er gjennomgående i flere bidrag.
En tverrfaglig analyse av 1968-opprøret kunne blitt riktig interessant, men prosjektet mangler analytisk presisjon. Dessverre har redaktørene blitt for forelsket i egne ideer og gitt bidragsyterne for frie tøyler.
Hver måned anmelder Forskerforum bøker skrevet av forskere. Her finner du alle våre anmeldelser.
