Av Karl-Fredrik Tangen, førstelektor ved Høyskolen Kristiania
Publisert 29. januar 2025 kl. 09:30
«Forskningssamtalen 2024» er et åpent arrangement hvor Forskningsrådet inviterer alle som er interesserte til å høre diskusjoner om forskningens rolle i verden. Invitasjonen ga en urovekkende presentasjon av samtidsforståelsen til de mektigste retningsgivende pengekassa for forskning i Norge. For i invitasjonen avklarer Forskningsrådet en av vår tids store diskusjoner; er det mulig med evig økonomiske vekst uten å ødelegge naturen? Ja, svarer Forskningsrådet. Riktignok indirekte, ved å begrense samtalens tema til hvordan «vi» kan sikre «ikke bare konkurransekraft, men også bærekraft». Med en slik retorisk øvelse blir «bærekraft» gissel for vekstøkonomi, og de viktigste diskusjonene marginalisert til fordel for teknologibejaende forskning som skal finne nye energikilder og effektive produksjonsmetoder.
Forskningsrådet trenger å etablere en egnet virkelighet for å rettferdiggjøre at landets forskere blir bundet av imperativet om å skape konkurransekraft. To ingredienser i suppa er «bærekraft» og en fortelling om hvor fort verden forandrer seg og at forskere må innovere fort så Norge kan henge med. Her vil jeg vektlegge fartsforståelsen. Hvor god er den som begrunnelse for forskning?
Påstanden om at verden er i endring, kommer ikke som en interessant observasjon, men for å begrunne et imperativ.
Selve arrangementet til Forskningsrådet hadde deltagere som ikke deler virkelighetsbeskrivelsen til Forskningsrådet. Allikevel er det uheldig når de som skal skape mangfold i forskning baserer seg på ensretting i tenking. Invitasjonens ordlyd skyldes ikke at en kommunikasjonsrådgiver har blitt for ivrig, men er nærmest en kopi av situasjonsbeskrivelsen fra høyeste hold i Forskningsrådet: «Verden endrer seg fort, og mer enn noe annet viser den raske og skiftende utviklingen behovet for at vi må være forberedt på både de utfordringene vi kjenner og de vi ikke kjenner», startet Forskningsrådets styreleder Gunnar Bovim sammen med administrerende direktør Mari Sundli Tveit innlegget «Norge trenger svenske forskningstilstander», som ligger på rådets hjemmeside.
Påstanden om at verden er i endring, kommer ikke som en interessant observasjon, men for å begrunne et imperativ. «Vi» trenger mer kunnskap for å være «forberedt på både de utfordringene vi kjenner og de vi ikke kjenner», som Bovim og Sundli Tveit skriver. «Vi» må ha «beredskap» og «sette kraft, fart, retning». Forskningsrådet kommer dermed med et avgrenset krav til svar selv på «utfordringer» «vi ikke kjenner»: raskere vekst. Når verden går fort, må forskning gå enda fortere for å henge med.
Kanskje endrer verden seg fort. Men påstanden likner beskrivelsen av verden eller egen samtid fra langt tilbake. Alle som har ex.phil. bør huske filosofen Heraklit som 500 år før vår tidsregning sa at «alt flyter». Like før jeg leste invitasjonen til Forskningssamtalen, hadde jeg hørt på podcasten Empires episode 142, om Isabella 1. av Castilla, som levde fra 1451 til 1504. Historieprofessor Brian Catlos forteller der om den svartedauden-rammede middelhavsverdenen til Isabella. I enkelte byer døde 90 prosent av beboerne av pesten, og jeg lurer på hva de gjenlevende ville sagt om noen fortalte dem at om 500 år vil mennesker tro at verden forandrer seg fort og er truet på grunn av en pandemi som tok livet av 5 prosent flere enn året før, de fleste av dem folk over 65. Eller hva ville inkaene sagt om den store angsten for endringer i kjølvannet av valget av en rabiat president i Amerika? For ikke å glemme araberne fra Andalucia. De ble kriget vekk fra områder deres forfedre hadde århundrer av historie knyttet til. Synes de de samtida var lett og langsom?
På universitetene er det fortsatt mulig å finne andre sponsorer enn det enøyde Forskningsrådet.
I den grad forandringsfarten i verden dreier seg om noe nytt, er det mer nærliggende å betrakte det som noe som har foregått de siste århundrene enn i akkurat den verden vi ser på Dagsrevyen. Jeg støtter dem som sier de siste 600, mange hevder etter den såkalte industrielle revolusjonen på slutten av 1700-tallet. Den perioden skapte i det minste viktige analyser av tidas samfunnsendringer. «Alle faste og inngrodde forhold … oppløses; alt det nye er avleggs før det rekker å stivne», skrev Karl Marx og Friedrich Engels i Manifestet i 1848. 50 år senere forklarte Émile Durkheim høye selvmordstall med rotløshet i en verden i stadig endring.
For noen tiår siden var filosofen Marshall Berman en av premissleverandørene for diskusjonen om det faste og det flytende. «Alt som er solid smelter til luft», minnet han om. Bermans agenda var ikke å beskrive endringene, men diskusjonen om endringene. 1800-tallets tekster om endringene i samtiden var tvisynte, hevdet han. Marx kritiserte kapitalismen og var imponert over med hvilken kraft føydalsamfunnet ble knust. Vår tids forhold til endringer er ikke tvisynte, men skråsikre, skrev Berman i 1982. Enten er folk over seg av begeistring, eller de er kritiske. Mange av dem som nå påstår at verden forandrer seg er selgende. Heldigvis er noen også satiriske.
I den globale verden er det også forskere som ikke er bundet og kneblet av forskningsfinansiørenes instrumentelle krav.
Et googlesøk på «en verden som endrer seg raskere» demonstrerer dette. Første treff er fra NRKs satireprogram Satiriks, som forteller om behovet for innsikten de kommer med i «en verden som endrer seg raskere enn noen gang, og som er mer polarisert og uoversiktlig enn på lenge». Sånt språk er verdt å raljere med fordi det er svada fra konferanseutsatt sektor. Videre i søket kommer på rekke og rad HR-konsulentene Mercer, revisorkonsulentene PwC og EY og alternativbransjens astrologimettede magasin Medium. Alle forteller hvor fort det går, hvor annerledes vår tid er og at de har løsningen på problemet farta skaper.
Nyere norsk forskning viser at om Forskningsrådet er styrt av satire-, alternativbransje- og konsulentvennlig verdensforståelse, er det også gode grunner til å betrakte vår tid som rask. Så rask at den er «overopphetet», hevdes det i det EU-sponsede forskningsprosjektet til nylig avdøde professor i antropologi, Thomas Hylland Eriksen.
Men den norske forskningen som kan underbygge at endringstakten er spesiell i vår tid kommer med et helt annet imperativ enn Forskningsrådets krav om «innovasjoner» som skal skape «konkurransekraft». «Fortsatt vekst er ikke mulig», skriver Hylland Eriksen i boka «Overheating», som oppsummerer prosjektet. Spørsmålet er hvordan vi kan finne helt andre måter å bevege verden videre på. Dette er vår tids «viktigste spørsmål», ifølge Hylland Eriksen.
På universitetene er det fortsatt mulig å finne andre sponsorer enn det enøyde Forskningsrådet. Selv om «bærekraft» riktignok er et begrep som heller bør forskes på enn med, gir det håp at nyetablerte «Senter for global bærekraft» har humanisten Helge Jordheim, med Hylland Eriksen som ledestjerne, som ny leder. I den globale verden er det også forskere som ikke er bundet og kneblet av forskningsfinansiørenes instrumentelle krav.
Forskning blir bare dummere dersom det er dumme premisser som styrer
Blant dem var radarparet arkeologen David Wengrow og antropologen David Graeber. De store innovasjonene skjedde før opplysningstiden, skriver de. Innovering av språk, landbruk, monumentale bygg, politisk organisering og veving ligger tusenvis av år tilbake i tid. De vektlegger de politiske innovasjonene. Vår tid har låst seg til en forståelse av framskritt og verden, hevder de. De utfordrer ideen om både vekst og at dagens vestlige demokratier er toppen av politisk organisering. Med tanke på hvor viktig «bærekraft» og «innovasjon» er for den norske forskningsverdenen, er det påfallende at da Wengrow var i Norge i 2022 var det den fagforeningsfinansierte tenketanken Agenda som hadde tatt ansvar og invitert ham.
Da jeg ble jeg kurset i forskningsetikk, var pensum 2006-utgaven av Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, humaniora og juss. Blant advarslene som ble gitt, var advarselen mot «samtidsarroganse»; forskere bør være forsiktige med å beskrive fortidas mennesker som dummere, mer umoralske eller mindre kunnskapsrike enn oss.
I 2021-versjonen er begrepet fjernet. I et anfall av samtidsarroganse? Det var ingen advarsel mot å beskrive vår tids mennesker som dumme. Så Akademikernes leder Lise Lyngsnes Randeberg er på trygg etisk grunn når hun i Altinget 6.11.24 advarer mot at kutt i forskningsbudsjettene gjør at vi går mot «et dummere Norge». Graeber og Wengrow viser at det ikke er studiepoeng og publikasjoner som gjør samfunnet klokere. Forhåpentligvis gjør det ikke samfunnet dummere heller, i seg selv. Forskning blir bare dummere dersom det er dumme premisser som styrer utlysninger, søknader og deretter forskningens konklusjoner og bruken av disse.