Universitetet mister seg selv

Av Jørgen Lund, ph.d i kunsthistorie

Publisert 26. mai 2020

Han er ikke i tvil om at universitetet er på avveie, men hvordan kan avveien best forståes, beskrives og bekjempes? Jørgen Lund gjør et forsøk i dette essayet.

Tor Halvorsens kronikk «Ta forskinga tilbake» i Forskerforum nr. 2/20 er et viktig tilskudd til den «universitetskampen» som er under utvikling i Norge. Ut over de ofte litt grunne motsetningene knyttet til stikkordene «innføring av New Public Management» eller «tellekantsystemet», og ut over rivningene om styringsmodeller og ressursfordeling, åpnes her et mer prinsipielt og sant å si vitenskapsteoretisk nivå.

Når Halvorsen bemerker at «forskaren i så stor grad har erstatta professoren i den nyliberale fasen», peker han inn i noe begrepsmessig som ellers lett blir liggende utematisert og kanskje som tause forutsetninger: Akademisk sagt dreier det seg om de subjektdannelsene som står på spill i en anerkjent kontroversiell situasjon for akademia, om så å si slike indre dimensjoner der arbeidet tar form og retning.

Les også: Vi i Forskerforum vil gjerne skrive smartare og stadig meir opplyst. Send oss gjerne framlegg til korleis vi kan utvikle dekninga vidare! 

«Mer forskningstid»

Flere – kanskje særlig blant oss som har noen år på baken – kan ha lagt merke til at ordet forskning fikk noe mastodontisk over seg i den norske akademiske hverdagen en gang rundt 1990. I dag er dette både politikernes ord – «vi trenger mer forskning på» dette og hint, tabloidpressens – «sensasjonell forskning gir håp om» både det ene og andre, og endelig i stor grad akademikernes eget ord når sakens kjerne skal fram. Den mest nærliggende formuleringen, gangbar verbalitet per 2020 for av hva misnøyen i dagens akademia går på, er det berømmelige behovet for «mer forskningstid». Forskning virker for tiden som det nærmeste man språklig kan komme selve ærendet i universitet og ambisiøs intellektualitet overhodet, primær identifikasjon i vitenskapelig ansattes selvforståelse etter hvert en uomgjengelig gruppemarkør – sjibbolet.

Les også: – Det er på tide at vi alle deltar i den kritiske tenkningen og lager bråk om hva vi vil med våre universiteter

Fra skriving til forskning…

Da jeg gikk inn i min første akademiske stilling på begynnelsen av 1990-tallet – et vikariat som amanuensis i kunsthistorie – var det selvsagt at det man gjorde når man ikke var sammen med studentene var «å skrive». Da jeg i fjor sa opp en fast førsteamanuensis-stilling etter langvarig vantrivsel, hadde det sterke ordet «å forske» for lengst tatt denne plassen og mer til. Man snakket og tenkte nå om arbeidet som «forskerrollen», og på arbeidsplassen var det innforstått at «forskningen» var noe man fikk omgang med som håndfast størrelse på møtebordet og i excel-arkenes rubrikkverden, bragt til uttrykk pr. brøk i par med «undervisning og administrasjon». Å «få forsket» var nå det som angav selve gjerningens geometri, ideen om frikjøp var fluktpunkt og motto.

…og fra professor til forsker

Når dermed et begrep er blitt selvsagt nummer én som man – i hvert fall i norsk humaniora på 1980-tallet – knapt hadde noe forhold til i det hele tatt, hva betyr det for fortolkningen av virksomheten, hva gjør det «i hodene» både i universitetet og utenfor? Det er god grunn til å sjekke om «overgangen fra professor til forsker» innebærer en bestemt politikk, en bestemt «oppdragsbeskrivelse» og endog noe bestemt på verdi- og etikknivå. For å holde slike spørsmålsstillinger vide nok, kan det være grunn til å minne om at allerede før 1900-tallets midte, hadde en filosof som Martin Heidegger kritisk tematisert en økende tendens i det moderne til å utlegge vitenskap nettopp som forskning, og tolket dette som utslag av en trang til «grunnvisshet» som opptrer sammen med til det vi nå ofte omtaler som objektiverende eller instrumentell tenkning. I stedet for å våge seg ned til og forbi «grunnene», ble for så vidt vitenskap omgjort til operasjoner på forelagt gjenstandsmateriale, i den tro at man da er på stadig tryggere grunn.

Skikkelig protokollføring

Vitenskap blir for så vidt selve den konsentrerte granskningen av objektet, uten utenomsnakk og uten for- og etterhistorie. På en slik bakgrunn er det nå for det første lett å gjenkjenne forskning som en bestemt retorisk innhøsting av konnotasjoner i retning av vederheftige yrkesstandarder, hvitfrakk-idealer og skikkelig protokollføring. Her fins ikke bare accountability som tiltaler strategisk ledelse, men som også sant å si tiltaler intellektuelle i det hele tatt når tvilen melder seg om egen raison d’être. Mindre åpenbart, men kanskje viktigere i større sammenhenger er noe som nok kunne anes allerede lenge før Heidegger: Å prioritere ordet forskning på bekostning av et mer sammensatt «vitenskap» eller «universitetsarbeid» etterlater ideene om sannhet og kunnskap i en endret stilling helt generelt. Legg merke til at «forskning» for alvor ble hot i samme historiske prosess som styrket appetitten på «alternativ viten», samtidig med at akademisk autonomi ble nødsignal og frem mot dagens knaking i universitetets sammenføyninger.

Lærebok-referater

Omkring troen på «akkreditert viten» som voksende visshet, kaster forskningssvindel og akademisk fake news mørke skygger. Dagens forskningspolitiske litani om «robuste» fagenheter og studieprogrammer vakler ustabilt mellom stressede interne formaninger og ekstern reklame. Dystert vil nok flere ha notert seg at bedyrelsene om «forskningsbasert undervisning» øker i samme takt som forelesningene erstattes av pedagogiske lærebok-referater. At bokføring stjeler seg innpå kvalitet, kan knapt lenger være noen kontroversiell påstand blant matte akademikere. Baserte blir vi riktig nok under forskningspolitisk styringsteknikk, men vanskelig noe mer.

Les også: De var unge forskertalenter. Derfor sluttet de i akademia.

Basisen for ex.phil. forvitret

I hvert fall universitetspolitisk burde det ikke være bare greit at uttrykket «oppdragsforskning» nærmest formulerer seg selv, mens «oppdragsvitenskap» er umulig. Men det stellet som finner form under headingen forskning, overtaler med det man kan kalle rettlinjethetens retorikk: Jevn trafikk av «oppdrag» og «resultater» mellom «kunnskapsinstitusjon» og «eier» – om denne er samfunnet eller privat; kunnskap og sannhet definert som økende moment av «institutt», «prosjekt» og «tiltak». Når her akademisk kunnskap får skikkelse som «fagenheter», ordnes den liksom ryddig på bordet, gjerne foran et pent-klingende samfunnsmessig vi.

Mer enn bare et kuriøst terminologisk utslag av en slik vitenskapsteoretisk arbeidsbord-modell, ser vi i hvordan betegnelsen historisk-filosofisk har forsvunnet som dugg for solen. Samtidig med at «humaniora» elegant falt på plass, bedre tilrettelagt for generell valoriseringstankegang, forvitret stille det som hadde vært basis for eksempel for det gamle prestisjeprosjektet ex. phil. her i landet: Selve ideen om fellesskap mellom vitenskapene i det å spørre – «filosofisk» og «historisk» – om virkeligheten og våre oppfatninger om den.

Les også: Har ex.phil gått ut på dato?

Rom med felles belysning

Men litt – om enn ubehagelig – erindrende kontakt med hvordan vår nære historie slik spiller på begrepsnivå, kan gi nyttige påminnelser om hvordan faglig autonomi handler om mer enn hvem som skal sitte ved roret. I den gamle singulærkonstruksjonen Universitetet kan vi høre bud om en motsetningsfylt indre kontinuitet, «universell» ikke bare i viljen til å spørre, men også som et rom med felles belysning, der faglighet eksponeres for kunnskap av annet slag. Et slikt viltvoksende kryss og tvers kan støtte seg på markante erfaringer av at lærdhet trenger annen lærdhet – snarere enn oppgavelister – for å slippe å bli Erasmus Montanus eller det som verre er.

Dette kan dermed være en definisjon på akademisk frihet: Relativt fravær av politisk og kommersiell inngripen under liberalt selvbegrensende kunnskapsrefleksjoner i praksis. Uten enhver etisk fornemmelse for vitenskap og universitet som historisk viten om viten, kan et oppblåst begrep om forskning drive råkjør mot det angivelig endrings-resistente «elfenbenstårnet», med diskresjonen garantert så lenge «universitet» fremdeles fungerer godt som merkevare i utdanningsmarkedet.

Les også:  Universitetene er i ferd med å bli høgskoler

Fornyelse, ikke omkamp

Meningene kan være delte om hvilken nytte dagens debatt om universitet og vitenskap kan ha av verbale idiosynkrasier. Mye vil se ulikt ut alt etter som hvor man står i det akademiske. Høykonjunkturen for begrepet forskning turde uansett være et viktig sjekkpunkt, ikke minst fordi strider om ledere, systemer og institusjonsmodeller uforvarende adlyder nettopp den nye forskningsstyringens metronomer. Også mer prinsipielle utrop om «nyorganisering» for å «ta tilbake» det ene eller andre, kan være stresset av slikt hastverk. For selv om slikt som tellekanter og timeregnskap i stor grad har åpenbart seg som feilgrep, ligger mer nærgående og dypt historiske nåtidsspørsmål med betydning for universitetskampen i stor grad ubesvart: Hvorfor kunne New Public Management siden før årtusenskiftet praktisk talt møte åpne dører på feltet vårt, midt i strømmen av verbale protesterklæringer? Når, for hvem, og i henhold til hvilke målforståelser var og er «grunnvissheter» imperativt?

At «professoren» blir erstattet av «forskeren» kan vel sant å si være både ekkelt og løfterikt; presserende blir det først og fremst som spørsmålet om hvordan vi blir bedre enn «professoren» – som kjent ikke bare en menneskelig profil, men vel så ofte en bokstabel og et snakkende hode – til å ta vare på både oss selv og universitetet. Kamp blir først virkelig som fornyelse, ikke som omkamp.

Les mer om råkjøret i akademia her: