Av Julia Loge
Publisert 25. mars 2019 kl. 15:38
En effektiv og god håndtering av uredelighetssaker kan bidra til å bevare eller gjenoppbygge tilliten til forskningen, men resultatene fra case-studien er ikke oppløftende, skriver Forskningsetikk.
– Det er slående hvor lite systematikk det har vært ved institusjonene vi har studert. De har hatt etiske rammeverk, men ingen etablerte rutiner eller organer for behandling av konkrete saker, forteller Eric Breit, forsker ved Arbeidsforskningsinstituttet AFI ved Oslomet.
Blant annet medførte alle uredelighetssakene opprettelse av ad hoc-komiteer, som generelt sett hadde lite erfaring med slike granskinger.
I de fire sakene studien tar for seg, ble forskningsetiske sider av anklagene mer eller mindre bevisst skjøvet unna. En gjenganger var også at ledelsen la skylden på spesielle praksiser eller omstendigheter knyttet til én forsker eller en liten gruppe forskere.
– Det er en logikk som sitter. Men fra tiår med organisasjonsstudier vet vi at det ikke er slik – en enkeltsak er ofte et tegn på et større problem, sier Breit til fagbladet.
Alle de fire sakene medførte nye retningslinjer, og i noen av sakene var de praktiske tiltakene mer omfattende. Flere av deltagerne i case-studien beskriver likevel en skuffende mangel på endringer.
Prøver man å skjule at det finnes utfordringer i hele organisasjonen, får man ingen effektiv læringsprosess. Da kan et råttent eple fort komme til å bederve naboeplene, advarer forskerne.
