Av Hossein Baharmand, førsteamanuensis og studieprogramleder ved Handelshøyskolen, Universitetet i Agder
Publisert 25. juni 2025 kl. 09:40
Norge trenger ledere som kan løse bærekraftsutfordringene – ikke bare snakke om dem. Likevel utdanner vi fortsatt morgendagens ledere med gårsdagens metoder. Hvorfor lar vi det skje? Det er ikke mangelen på vilje, men mangelen på visjon som truer med å gjøre hele generasjoner av ledere irrelevante i kampen mot komplekse og sammenvevde bærekraftsproblemstillinger.
Tallene er tydelige: Grønne jobber vokser raskere enn tilgangen på kandidater med relevant kompetanse. Ifølge LinkedIn Green Skills Report 2023 – en analyse basert på data fra over 930 millioner brukere verden over – har andelen arbeidstakere med grønne ferdigheter økt med 5,4 prosent årlig de siste fem årene. Likevel har etterspørselen etter slike ferdigheter – målt i stillingsutlysninger – vokst med 9,2 prosent årlig i samme periode. Dette gapet er ikke et fremtidsproblem – det er her nå.
Jeg mener at kompetansegapet ikke bare er et pedagogisk problem – det kan fort bli et samfunnsproblem. Uten en nytenkning i utdanningen risikerer vi å sende ut ledere som er dårlig rustet til å møte de komplekse utfordringene som venter.
Handelshøyskolene har et ansvar for å tette dette gapet. Men tradisjonelle forelesninger og casestudier gir ikke studentene ferdighetene de trenger for å håndtere komplekse, etiske bærekraftsutfordringer. Jeg mener at tradisjonelle casestudier og forelesninger er nyttige, men i hovedsak utdanner de ledere som forstår fortiden, men som ikke kan forme fremtiden.
Mange snakker om teknologi i undervisningen som «kjekt å ha». Men teknologi er ikke pynt. Den er selve nøkkelen til å gjøre undervisningen relevant og praksisnær. For eksempel – mens studenter bruker VR-briller (virtuell virkelighet) til gaming hjemme, får de kun papirbaserte bærekraftsrapporter på skolen. Den store kontrasten mellom studentenes digitale hverdag og undervisningens analoge virkelighet svekker læringens relevans og engasjement. Hvordan kan vi forvente at studenter tar bærekraft alvorlig når undervisningsmetodene signaliserer at temaet ikke er verdt moderne verktøy?
Gjennom virtuell virkelighet kan studentene trene på å ta vanskelige beslutninger og oppleve konsekvensene av dem i trygge omgivelser. De kan lære å samarbeide, feile og prøve igjen – akkurat slik arbeidslivet krever – mens sanntidsdata fra virkelige bedrifter gir øyeblikkelig tilbakemelding på teorier.
Dessuten finnes det nå adaptive læringssystemer som bruker kunstig intelligens til å identifisere hver students kompetansehull – en motgift mot «one-size-fits-all»-undervisningen som dominerer i dag. Teknologien gir også lærere mulighet til å følge opp studentene tettere og tilpasse undervisningen til den enkeltes behov (ikke bare lærernes egne vaner).
Ironisk nok skyldes ikke utfordringene mangel på teknologi, men mangel på teknologiforståelse blant dem som utformer pensum – det er snakk om oss, faglærere. Flere professorer bekjenner off record at de unngår digitale verktøy fordi det krever mer arbeid enn tradisjonell undervisning. Denne holdningen gjør hele sektoren sårbar for disruptiv innovasjon – altså nyskaping som forstyrrer et eksisterende marked – fra nye aktører. Et eksempel er nettbaserte utdanningsplattformer som Coursera og edX, som tilbyr fleksibel, teknologidrevet læring og utfordrer tradisjonelle campus-baserte universitetsmodeller.
Samtidig som arbeidslivet etterspør digital kompetanse, belønner mange handelshøyskoler fortsatt publisering av teoretiske artikler i fagtidsskrifter høyere enn innovasjon i teknologibasert undervisning. Dette incitamentsystemet skaper en ond sirkel hvor teknologisk kompetanse blir systemisk underprioritert: problemet er en del av strukturen og påvirker helheten.
Jeg har også lest flere kronikker der forfatterne mener at teknologifokuset har gått for langt, og at vi glemmer pedagogikken. Det er et viktig poeng. Men svaret er ikke å bremse – det er å bruke teknologien klokt, med god pedagogisk forankring.
Hvis vi virkelig mener alvor med bærekraft, må vi også tenke nytt om hvordan vi utdanner ledere. Det handler ikke bare om å legge inn et ekstra bærekraftsemne i pensum. Det handler om å bruke teknologi og pedagogikk sammen for å gjøre undervisningen mer relevant, engasjerende og praksisnær.
Et eksempel på dette er å koble teori til interaktive læringssituasjoner hvor studentene er omgitt av og samhandler med et digitalt miljø og deltar aktivt i realistiske, teknologisk støttede scenarioer. Det kan være simuleringer av etiske dilemmaer eller bærekraftsbeslutninger, hvor de kan ta valg, erfare konsekvenser og lære gjennom handling. Jeg og andre studieprogramledere i hele Norge som utvikler faglig innhold i business-studier, må ta ansvar: eksperimentere, evaluere og dele erfaringer.
