Annonse
Holbergprisen 980x150
Annonse
Holbergprisen mobil

Vanskeligere å bli professor

Av Aksel Kjær Vidnes

Publisert 30. november 2012

Flere om beinet og strengere krav har ført til at professortittelen henger høyere enn tidligere. Men få med doktorgrad går uten jobb.

vanskeligere---bli-professor


– Jeg tror vi er i ferd med å få en endring i stillingstilbudet for forskere, sier dekan Knut Fægri.

vanskeligere---bli-professor


– Det er tydelig at det har blitt vanskeligere for doktorgradskandidater, sier assisterende personaldirektør Johannes Falk Paulsen.

vanskeligere---bli-professor


– Det holder ikke lenger med en doktorgrad for å få en fast stilling som førsteamanuensis eller professor, sier forsker Terje Bruen Olsen.

Fakta

 

Analysen av arbeids- og lønnsforhold for mellombels tilsette arkeologar (MAARK) viser at arkeologane

  • hadde ei gjennomsnittsinntekt på 326 424 kroner i 2011
  • får låg grunnpensjon i folketrygda
  • mistar opptening på grunn av månader utan arbeid kvart år
  • tapar opptening på mange, kortvarige kontraktar
  • må handtere svært mange ulike pensjonsordningar

Nye tall fra Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) viser at professortittelen er vanskeligere å oppnå nå enn tidligere. Av de som tok doktorgrad i 1988 ble hele 24 prosent professor i løpet av ni år. Verken før eller siden har så stor andel fått professorstilling etter så kort tid etter doktorgraden. I løpet av de påfølgende årene har sannsynligheten for å oppnå toppstillingen sunket kraftig. Av de som tok doktorgraden i år 2000, ble bare ti prosent professor innen de ni neste årene, viser NIFU-studien.

Andelen som har gjort superkarriere har også sunket kraftig. Av 1988-kullet ble 14 prosent professor innen fem år, mens det kun gjelder 2 prosent av de som tok doktorgraden i 2004. Det innebærer at arbeidsmarkedet for doktorgradskandidater som sikter seg inn på en karriere innen akademia, har blitt tøffere.

– Det har blitt stadig større konkurranse, sier forsker Terje Bruen Olsen som står bak studien.

Han viser til den kraftige økningen i antall avlagte doktorgrader som en forklaring. Mens det for 20 år siden bare var noen få hundre som avla doktorgrad, er det nå over 1300 som fullfører den tre til fire år lange forskerutdanningen. 

– Det skyldes nok den store produksjonen av doktorgradskandidater. På tilbudssiden har det vært en økning, mens tilgangen på faste stillinger ved universiteter og høyskoler ikke har steget like mye. Det er en økning i stillinger også, men ikke i samme grad som på doktorandsiden.

Kvier seg for å ansette professorer

Ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo, kan dekan Knut Fægri i stor grad bekrefte bildet. Han mener også at det er i ferd med å skje en endring i stillingsstrukturen ved universitetene og høyskolene som kan påvirke jobbmulighetene til dagens doktorgradskandidater. Ifølge Fægri vil flere i fremtiden bli ansatt i de rene forskerstillingene, fremfor de kombinerte undervisnings- og forskerstillingene: førsteamanuensis og professor. Årsaken er at institusjonene i økende grad får inntekter fra eksterne finansieringskilder, mens basisbevilgningene fra staten ikke øker like mye.

– Når det gjelder stillingstilgangen opplever jeg at den for så vidt er grei, men fordi finansieringsstrukturen er endret, ved at mer av finansieringen kommer via eksterne kanaler, ser jeg i en viss grad en reduksjon av stillinger over basisbevilgningen, sier Fægri.

– I den grad det er en økning i stillinger, er det ofte forskerstillinger over midlertidige eksterne prosjekter. Jeg tror vi er i ferd med å få en endring i stillingstilbudet for forskere, fra de klassiske stillingene førsteamanuensis og professor til at flere går inn i rene forskerstillinger, hvorav en stor del vil være midlertidige stillinger, sier Fægri.

Også assisterende personaldirektør ved Universitetet i Oslo, Johannes Falk Paulsen, mener finansieringssituasjonen påvirker jobbmulighetene.

– Antall doktorgradsstipendiater har vokst relativt mye de siste årene, uten at basisbevilgningene har økt tilsvarende. Det er et tydelig trekk at det har blitt vanskeligere, sier Paulsen.

Han peker også på at instituttene på grunn av trang økonomi ikke kan erstatte professorer som går av med pensjon.

– Går det av en professor i dag, er det ikke sikkert at den stillingen blir lyst ut i morgen. Instituttene holder til dels igjen stillinger, som er et uttrykk for at den økonomiske situasjonen er relativt stram, sier Paulsen.

Krever mer av kandidatene

Konsekvensen for doktorgradskandidatene er at de må ha fyldigere CV-er nå enn tidligere for å nå opp i konkurransen.

– Det holder ikke lenger med en doktorgrad for å få en fast stilling som førsteamanuensis eller professor, sier Bruen Olsen i NIFU. Han forteller at postdoktorstillinger, som er ment som en kvalifiseringsstilling til professornivå, i større grad er et krav nå enn tidligere.

– I mange fag er du nødt til å ha en postdoktorperiode i tillegg. Dermed har det oppstått nye nåløyer på flere nivåer, fordi det blir en kamp om postdoktorstipendene også. Det var nok enklere tidligere. Hadde du en doktorgrad, stilte du sterkt i kampen om faste stillinger, men nå må du ha kvalifikasjoner utover det, sier Bruen Olsen.

Også dekan Knut Fægri ser at konkurransen er skjerpet og at det fører til høyere krav til søkerne.

Det har oppstått nye nåløyer på flere nivåer.

– Vi har full internasjonal konkurranse – og det gjør at konkurransen er skjerpet. Vi lyste nylig ut en stilling innen astrofysikk og astronomi. Der fikk vi 62 søkere fra hele verden, forteller han og sier at personen som blir innstilt til stillingen er fra utlandet.

– Må man ha hatt en postdoktorperiode for å få en førsteamanuensisstilling eller et professorat på ditt fakultet?

– Det må man absolutt. En gang i tiden var det sånn at du fikk fast stilling bare du hadde hovedfag i fysikk, men det ble det slutt på på 60-tallet. Hos oss har det nesten alltid vært krav om arbeid ut over doktorgraden. Jeg er personlig veldig skeptisk til å tilsette noen som ikke har vært ute på en postdoktorperiode. Det er en veldig viktig vitenskapelig modningsperiode fordi man får internasjonal erfaring og en mulighet til å bygge opp et eget faglig fundament.

Få uten jobb

Assisterende personaldirektør ved UiO, Johannes Falk Paulsen, ser at den internasjonale konkurransen om stillingene gjør seg gjeldene også ellers på universitetet. Selv om konekvensen er at doktorgradskandidatene fra norske institusjoner får hardere konkurranse, er det en ønsket utvikling.

– Det er bevisst og ønsket for vi ønsker å rekruttere de beste, men det gir klart noen andre utfordringer ved at det blir en tøffere konkurranse for de norske stipendiatene, sier han.

De aller fleste får seg en jobb.

– Samtidig opplever vi at vi har et tydeligere samfunnsoppdrag til å utdanne stipendiater til andre enn oss selv, enten det er til forskningsinstitutter, bedrifter eller offentlig forvaltning, sier Paulsen.

Der kan Bruen Olsen berolige eventuelt nervøse doktorgradsstipendiater. Jobbmulighetene er gode, selv om det ikke blir professorat på få år. Kun 0,8 prosent av alle som har tatt en doktorgrad i 1970-2008 er registrert som arbeidsledige.

– Doktorgradskandidatene har generelt ikke noe problem med å finne seg arbeid. De aller fleste får seg en jobb, sier Bruen Olsen.

– Tre av fire jobber i det offentlige. Samme andel er tilknyttet institusjoner og foretak som har FoU-aktivitet som del av virksomheten. Det er en stor del som går til arbeidssteder hvor forskning er en viktig komponent, sier han.

Selv om fordelingen mellom næringer har ligget relativt stabilt over tid, har det skjedd en betydelig økning i antall avlagte doktorgrader og andelen av arbeidsstyrken som har doktorgrad har økt kraftig.

– I dag regner vi at 0,8 prosent av alle i arbeidslivet har doktorgrad. Det utgjør 1 av 125, sier Bruen Olsen.