Av Karl Øyvind Jordell, professor emeritus, Universitetet i Oslo
Publisert 6. juni 2025 kl. 14:24
Fra omtrent sommeren 2022 har fuskesaker fått omfattende dekning i pressen, særlig på Khrono og Forskerforum, men også i VG.
Fire saker har fått stor oppmerksomhet: Masterstudenten fra Innlandet som ble frifunnet i Høyesterett, sakene til statsrådene Sandra Borch og Ingvild Kjerkol, som begge hadde fusket i sine masteroppgaver, og en sak fra UiA, som jeg ble sterkt involvert i, som fullmektig for en bachelorstudent, etter at jeg oppdaget at ett av tre-fire anklagepunkter var falskt.
Det bemerkelsesverdige ved disse sakene er at den eneste som ble straffet, ut over annullering, som ikke kan regnes som straff, var bachelorstudenten, som også var den eneste som ikke hadde fått opplæring i kildebruk. Hun ble utestengt i to semestre.
Hva angår studenten fra Innlandet satte departementet ned straffen fra to til ett semester forut for at saken ble fremmet for Høyesterett, der hun altså ble frifunnet. Borchs sak var mange år gammel.
Men Kjerkol (og hennes medstudent) og Agderstudenten leverte omtrent på samme tidspunkt, og fikk sine saker behandlet i Felles klagenemnd omtrent samtidig.
I Kjerkols tilfelle får vi dokumentert det som, så langt jeg kan bedømme det, er den største dysfunksjonen i de ordninger som er etablert for å behandle fuskesaker: Felles klagenemnd mener at en bestemmelse i forvaltningsloven (se nedenfor) er til hinder for å gi strengere straff enn det institusjonen hadde gitt ved behandling i den lokale nemnda. Men problemet er neppe uløselig. Ved klage på eksamen er det åpnet for at en klage kan medføre et vedtak som er «til skade for klageren». Det må være mulig også ved fuskesaker.
I Agderstudentens tilfelle, mens man enda trodde at studenten hadde fusket på tre-fire punkter, fremmet sekretariatet ved UiA en subsidiær straff, nemlig utestenging i ett semester fordi «… studenten har delvis forsøkt å kildehenvise til en artikkel og på den måten ikke forsøkt å skjule bruken av kilden, samt at omfanget av tekstlikhet totalt sett er lite». Selv etter at ett anklagepunkt hadde vist seg å være falskt, vurderte ikke Felles klagenemnd en slik løsning. Man fremholder tvert imot at «… måten plagiatet kommer til uttrykk på i besvarelsen og omfanget [utelukker] at fuskehandlingen kan ha skjedd ved uaktsomhet.» Formuleringen er bemerkelsesverdig når den sees i relasjon til at UiA hadde gjort gjeldende «at omfanget av tekstlikhet totalt sett er lite».
I en eksamensbesvarelse på bachelornivå venter man ikke originale bidrag, i hvert fall ikke på slike kortsvarsoppgaver hvor studenten ble anklaget for fusk; der dreier det seg om å gjengi pensum.
I en masteroppgave forventes originale bidrag, slik at det er svært viktig at sensor kan skille mellom forfatterens egen tekst, og tekst som er stjålet fra andre. Både ved parafrasering og sitat må kilde være oppgitt; ved sitat må også anførselstegn settes inn. Det er hevet over enhver rimelig tvil at masterstudenter får undervisning i kildebruk.
Ett av anklagepunktene mot Agderstudenten var at hun ikke hadde satt inn anførselstegn ved to sitater. Kjerkol hadde minst ca 30 feil av samme type: Kilde er oppgitt, men noe, ofte anførselstegn, mangler.
Minst ca 20 tilfeller av fusk hos Kjerkol er vanlig plagiat, der det ikke er mulig å se at teksten er stjålet fra andre. Det anklagepunkt som hos Agderstudenten viste seg å være falskt, var av denne typen.
Agderstudenten hadde ett tilfelle av såkalt selvplagiering, som følge av at hun i sin eksamensbesvarelse valgte å skrive om den samme sykdommen som i en tidligere besvarelse; lister over blant annet behandlingsmåter ble dermed like i de to besvarelsene. Det er visstnok ikke påvist selvplagiering hos Kjerkol.
En grundig gjennomgang av saken finnes i brev fra Felles Klagenemnd til Kjerkols advokat og Nord universitet av 8.11.24:
Her skriver Felles Klagenemnd bl a: «Som det er gjort rede for ovenfor, la sensorene til grunn en feil oppfatning av hva som skal regnes som fusk, muligens i tillegg til at undersøkelsene ikke har vært tilstrekkelig grundige, ved at det bare ble foretatt “stikkprøver”». Videre heter det: «På grunn av den lange tiden som har gått fra innlevering og fra klageren fikk vitnemål, ble det ikke fattet vedtak om utestengning. For Felles klagenemnd er det bare spørsmålet om annullering som er aktuelt, jf. forvaltningsloven § 34 tredje ledd.»
§ 34, 3. ledd lyder: «Vedtaket kan ikke endres til skade for klageren, med mindre dennes interesser finnes å måtte vike for omsynet til andre privatpersoner eller offentlige interesser.»
Dermed er situasjonen at Kjerkol og medstudenten leverte sin masteroppgave ved et universitet hvor feil og manglende grundighet i realiteten beskyttes av fvl § 34 tredje ledd, slik at Felles Klagenemnd ikke kan gjøre noe, eller i hvert fall kan hevde at man ikke kan gjøre noe.
Agderstudenten leverte sin besvarelse ved et universitet hvor det er dokumentert stor nidkjærhet i fuskesaker. Hun fikk straff som Felles Klagenemnd kunne opprettholde, uten å komme i konflikt med bestemmelsen i fvl § 34 tredje ledd.
Med referanse til dette leddet kan man imidlertid spørre om det ikke er en ‘offentlig interesse’ at denne type saker behandles med et minimum av forholdsmessighet i reaksjonene; slik forholdsmessighet vil også være av stor interesse for privatpersoner (studenter) som er blitt staffet for bagateller, slik som Agderstudenten.
