«Vi er på forskjellige lag, du og jeg. Du er jo Eva sin.»

Av Av Silje Bringsrud Fekjær, professor ved Senter for profesjonsstudier, Oslomet og forfatter av boka Ph.d. – en veiviser.

Publisert 3. oktober 2018

Akademiske mentorer kan ta deg under vingene sine og hjelpe deg frem. Men å være noen sin kan også være problematisk, skriver Silje Bringsrud Fekjær.

«Vi er på forskjellige lag, du og jeg. Du er jo Eva sin.»

Mannen som sa det, var senior på den akademiske institusjonen hvor jeg akkurat hadde blitt ansatt. Jeg var nyutdannet, ung og ganske forvirret. Var denne arbeidsplassen inndelt i lag? Hvem var dette laget jeg tydeligvis tilhørte uten å vite om? Og var jeg noen sin? Frem til da hadde jeg trodd jeg var min egen.

Les også: Skal du gjere karriere som forskar kan ein mentor kome godt med

Når jeg i dag ser tilbake på hendelsen etter nesten tjue år i akademia, tolker jeg uttalelsen hans på en annen måte. Trolig pekte denne senioren uforvarende på et trekk ved akademia som mange opplever: betydningen av å være noen sin, forstått som at man har en senior som mentor. Veiledere, ledere og andre mer uformelle mentorer – seniorer kan ta deg under vingene sine og hjelpe deg frem. Men å være noen sin kan også innebære utfordringer. Både de som har seniorposisjoner i akademia og de som er på vei opp og frem, kan tjene på å tenke over betydningen slike mentorer kan ha, og å gjøre bevisste valg i mentor-relasjonen.

Les også:  – Konkurransen i akademia har en menneskelig bakside

Mentorglede

På ett punkt hadde senioren mer rett enn jeg forsto: Jeg var Eva sin. Helt fra jeg startet på hovedoppgaven og frem til jeg fullførte doktorgraden ni år senere hadde jeg mentorer som gjorde mye for meg. Seniorer som trodde på min forskningskapasitet lenge før jeg gjorde det selv. Som tok meg med i et forskningsprosjekt hvor jeg fikk anledning til å lære av de andre, et miljø å trives i, data og doktorgradstipend. Mentorene mine var og er mine forbilder, som viste hvordan man forsker, og hvordan man manøvrerer i akademia. De ga meg nye sjanser, selv etter at jeg hadde forlatt universitetet fast bestemt på at forskning ikke var noe for meg. På konferanser tok veilederen min meg bokstavelig talt under armen, slepte meg frem til de internasjonale storhetene og sa «you must meet Silje, she is doing a very interesting research project on ». Da måtte jeg jo bare si noe, uansett hvor sjenert jeg egentlig var i slike situasjoner. Krevende der og da, og kanskje innså jeg ikke alltid hvor heldig jeg var. Trolig sa jeg heller ikke tydelig nok til mentorene mine hvor viktige de var for meg. Men i ettertid tenker jeg at det mine mentorer har gjort for meg, har vært helt avgjørende for at jeg fortsatt er i akademia i dag. De så meg, de trodde på meg og åpnet muligheter for meg – det er jeg evig takknemlig for.

Nå som jeg er professor selv, er det å kunne være med på å hjelpe juniorer frem noe av det jeg liker aller best med jobben min. Å bli kjent med hardtarbeidende og lovende studenter, vitenskapelige assistenter og stipendiater er en glede både faglig og sosialt. Ofte gjør de mitt eget faglige arbeid bedre, tar meg med inn i felt jeg ikke kjente fra før og viser meg metoder som ingen snakket om da jeg selv var student. Selv prøver jeg å bidra med å lese tekster, veilede, skrive artikler sammen hvis de ønsker det, foreslå jobbmuligheter og fremsnakke dem i ulike sammenhenger. Jeg bekymrer meg med stipendiatene «mine» når de blir refusert av ufine fagfeller, og jeg blir glad når det går dem vel. Da en av de jeg veileder, nylig fikk fast jobb på et forskningsinstitutt, var jeg nok nesten like lykkelig som stipendiaten selv. Hvis jeg av og til kan bidra til at noen som tviler på om de selv er gode nok for det akademiske rotteracet, får troen på at dette faktisk er mulig for sånne som dem, er denne jobben min virkelig meningsfull.

 

Å være uten mentor

Samtidig har jeg også sett eksempler på at denne formelle og uformelle ordningen med akademiske mentorer ikke er uproblematisk. Et innlysende problem er at det å ha en akademisk mentor ikke er alle forunt. Mange studenter og stipendiater opplever aldri at de «er noen sin». For noen er det selvvalgt: Hvis du ikke er noens protesjé, står du friere, både faglig og sosialt. I andre tilfeller er det mer vilkårlig hvem som ender opp som «noen sin». Også hardtarbeidende og lovende forskertalenter kan oppleve at de står uten en beskytter som løfter dem frem. Kanskje fordi det ikke var noen seniorer i nærheten som var interessert i ditt felt akkurat der og da, kanskje fordi noen andre ropte høyere og utmerket seg mer offentlig, kanskje fordi man ikke helt passet sammen med akkurat dem som var seniorer på ditt felt der du var. For de som ikke har noen som tar dem under vingene, kan ferden oppover i akademia bli lang, og som vi vet er det mange som faller fra underveis.

Hvis akademia hadde vært så meritokratisk som vi liker å tro, burde det ikke ha betydning om du tilfeldigvis blir noen sin: Da ville alle fordeler og posisjoner fordeles utelukkende basert på talent og ytelse. Men hvis man går ut fra at de som har en mentor, har fordeler, blir det viktig hvordan dette godet fordeles. Til en viss grad kan en bevisst junior sikte seg inn mot felt og forskningsgrupper hvor mulighetene er gode for å finne noen som vil hjelpe deg frem. I noen tilfeller kan god støtte fra medstudenter, stipendiater eller andre forskere delvis erstatte mentorens rolle. Men det viktigste er nok at vi som sitter i seniorposisjon, er bevisst hvordan vi fordeler muligheter og oppmuntring. Blir det utlyst en postdoktorstilling, kommer stipendiatene dine til å legge merke til hvem av dem du nevner det for.

Potensielle problemer

Også for dem som er heldige og får noen som taler deres sak, kan mentorordningen ha sine utfordringer. Å være noen sin innebærer også et avhengighetsforhold. Å si fra at en av medforfatterne har bidratt så lite at de ikke burde stå som artikkelforfatter eller burde skyves lenger ned i forfatterrekkefølgen, kan være nødvendig, men hvordan sier du det hvis det er din egen veileder som ikke forstår hvor begrenset hennes bidrag er? Hvis mentoren din spør om du kan hjelpe til med datainnsamling eller skrive et kapittel, kan det være vanskelig å si nei selv om du egentlig burde prioritere din egen avhandling. Å velge å ikke høre på mentorens faglige råd er heller ikke enkelt, selv om det av og til kan være nødvendig. Hvis forskningen skal gå fremover, må de nye generasjonene bli noe mer enn kloninger av sine mentorer.

Presset kan føles sterkere i fag hvor kampen om de faste stillingene er ekstra hard, og dersom mentorene sitter i doble maktposisjoner. Trolig bør vi unngå situasjoner hvor veileder, personalleder og prosjektleder er samme person og dermed samler det meste av makten som avgjør stipendiatens fremtid i én hånd. Som junior kan det være en fordel å ha flere støttespillere å basere seg på. Dersom vi skal unngå seniorer som fortsetter å ta seg til rette i årevis, er vi avhengig av juniorer som sier ifra, selv om det er ubehagelig og kan ha konsekvenser. For seniorene er det viktigste å være bevisst sin egen maktposisjon, å spørre de som jobber for deg, om hva de selv ønsker, og å dele arbeidet og æren som fortjent. Dersom stipendiaten din har skrevet omtrent halvparten, trenger han kanskje førsteforfatterskapet mer enn deg, hvis du allerede har fått den faste stillingen og opprykket som du behøver.

Da jeg fikk beskjed om at jeg var på et lag, støtte jeg uforvarende på en annen av utfordringene ved å ha en mentor. Å bli regnet som Eva sin, innebar også at noen satte en merkelapp på meg hvor det sto «tilhører det andre laget». Har du uflaks, kan sensoren din på masteroppgaven la uenigheten hun har med veilederen din, gå utover deg. Kanskje har du grunn til å bli bekymret når du ser navnet på professoren som har vært i strid med din mentor, i komitéen som skal vurdere deg for ansettelse. Samtidig: Dersom seniorer er bevisste på dette, trenger vi egentlig ikke å dele verden inn i lag eller å behandle juniorene som fotsoldater i våre kriger. Ansvarlige seniorer fører sine kriger selv og holder egne og andres juniorer utenfor.

Jeg fikk aldri et særlig godt samarbeid med mannen som fra første dag plasserte meg på motsatt lag og fortalte meg at jeg var noen sin. Når jeg ser tilbake på episoden i dag, tenker jeg at jeg kunne ha håndtert situasjonen annerledes. Hva hadde skjedd hvis jeg hadde sagt ifra om at jeg ikke aksepterte hans premiss om at vi var på ulike lag, og at jeg tilhørte en annen? Kanskje er det mulig å se for seg et akademia hvor seniorene fortsetter å hjelpe juniorene frem, men hvor vi alle er mest våre egne.

  • Les også: