Publiseringsindikatoren:

Vi trenger et mål på hva som er gode og mindre gode tidsskrifter

Av Kjell Erik Lommerud, professor ved Institutt for økonomi ved Universitetet i Bergen

Publisert 26. februar 2019

Kunnskapsdepartementet vurderer å fjerne belønning for publisering. – Totalt å gi opp å måle kvalitet i forskning er respektløst overfor skattebetalerne, skriver Kjell Erik Lommerud.

Forskerforum  melder at Kunnskapsdepartementet vurderer å endre publiseringsindikatoren i finansieringssystemet i lyset av Plan S. Dette er en svært dårlig idé.

Kjell Erik Lommerud

Publiseringsbelønningen dreier seg bare i liten grad om penger. Universitetene finansieres i all hovedsak med basisfinansiering eller midler knyttet til studentene og i liten grad er det slik at pengene følger forskningen. Institusjonene i UH-sektoren (universitets- og høyskolesektoren) har et samlet budsjett fra staten på over 35 milliarder kroner i året. Tar en med andre inntekter fra Norges forskningsråd og EU og andre kommer vi opp mot 45 milliarder. Til sammenligning brukes publiseringsindikatoren til å fordele 580 millioner kroner.  Man skal være forsiktig med å kalle nesten 600 millioner for et lite beløp – det er for eksempel omtrent det dobbelte av det sektoren betaler for tidsskriftabonnementer – men som andel av sektorens samlete budsjett ligger dette altså bare rundt halvannen prosent.

Pengebeløpene er små – og de når i beskjeden grad ned til dem som faktisk står for forskningen. Likevel kan det se ut som om publiseringsindikatoren har hatt sterk effekt. Antall publiserte poeng har gått fra 8000 til 25 000 fra 2004 til 2017. Beregningsmåten har ikke vært konstant gjennom perioden, men selv når det korrigeres for dette, har det vært mer enn en dobling.

Har sterk kulturbyggende virkning

En måte å tolke dette på er at systemet har hatt en sterk kulturbyggende virkning. Ingen i sektoren har unngått å få med seg at det er meningen at man skal publisere hvis man først har forskningstid i stillingen sin. Listene over nivå 2 tidsskrifter tror jeg også har vært svært verdifulle. De ulike fagene har vært nødt til å diskutere om hva som er de ledende tidsskriftene på områdene deres – og Universitets- og høgskolerådet har vært gode til å gripe inn hvis det blir for tydelig at man har løftet opp de kanalene man faktisk publiserer i, snarere enn de aller beste kanalene. I de fagene jeg har kjennskap til, synes jeg listene nå for det meste ser fornuftige ut, selv om dette aldri kan bli helt riktig.

Innvendinger mot tellekantsystemet

Det finnes selvfølgelig mange legitime innvendinger man kan ha mot tellekantsystemet. «Vekslingskursene» mellom ulike publikasjonsformer, som for eksempel tidsskrifter og monografier, kan aldri bli riktige. Man kan ikke foreta sammenligninger på tvers av fag: Hvis et fag begynner å gjøre det veldig godt, vil man få nivå 2 listen sin redusert, siden systemet er låst til at alle disipliner skal ha rundt tjue prosent av publikasjonene på nivå 2. Nivå 2 poeng tjent opp på tidsskriftpublisering og antologipublisering er helt annerledes, og det å rapportere summen av dem gir lite mening. Det finnes ingen fasit på hvordan man skal behandle medforfatterskap, og dagens regler kan ses på som å være til fordel for fag som medisin, med de lange forfatterlistene sine, og til ulempe for humaniora, hvor aleneforfattertradisjon står sterkere. Og så videre.

Kvalitet er vanskelig å måle

Alt dette kan diskuteres. Kvalitet er vanskelig å måle. Men totalt å gi opp å måle kvalitet i forskning er respektløst overfor de skattebetalerne som altså hvert år stiller med 35 milliarder kroner til sektoren. Enda verre blir det å gi opp å måle kvalitet fordi Plan S nå dikterer at vi utelukkende skal publisere i Open Access tidsskrifter.

Etter min mening er det omvendt. De politiske myndighetene har flere mål for UH-sektoren. De ønsker seg åpnere tilgang til forskningsresultater. En annen ting er at de ønsker at vi skal ha flere internasjonalt ledende forskningsmiljøer her til lands. Disse hensynene kan kollidere – siden det i mange fag i dag knapt finnes Open Access tidsskrifter med noe som kan kalles kvalitet.

Trenger mål på gode og mindre gode tidsskrifter

Hvis man ærlig og redelig er opptatt både av åpent tilgjengelig forskning og kvalitet i forskningen, burde det være et selvstendig poeng å opprettholde fagmiljøenes egne kvalitetsrangeringer av tidsskrifter, nettopp for å sjekke ut at vi har klart å nå begge målene. Og hvis det skulle bli sånn at Plan S fører til at kvaliteten krasjlander, målt etter konvensjonelle kriterier, så må man kunne stå opp å innrømme det. Og motsatt – hvis mange tidsskrifter nå skifter forretningsmodell og vi om noen år både har åpen tilgang og publisering i høykvalitetstidsskrifter, så må den andre siden kunne si at dette gikk bedre enn fryktet. Men vi trenger altså et mål på hva som er gode og mindre gode tidsskrifter – og i en slik situasjon er det ikke lurt å kaste vrak på alt det arbeidet som har gått med til utvikling av nivå 2 systemet.

Åpne tidsskrifter i alle fag

Plan S tilhengerne forsikrer oss om at det skal dukke opp åpne kvalitetstidsskrifter i alle fag – men mange frykter at dette bare er magisk tenkning, siden det tar tiår å etablere gode nye tidsskrifter. Utsagn fra for eksempel John-Arne Røttingen om at det ikke er sikkert vi trenger skillet mellom nivå 1 og 2 lenger tjener bare til å styrke uroen om at når denne siden av debatten snakker om «kvalitet», så mener de noe helt annet enn det vanlige forskersamfunnet.

Skulle Kunnskapsdepartementet i en slik situasjon gjør store omlegginger i publiseringsindikatoren, vil det bare kunne forsterke den sterke polariseringen Plan S allerede har ført til. Kunnskapsdepartementet lufter flere alternativer. Ett er for eksempel å fjerne pengeinsentivene knyttet til nivå 2. Det ligger et veldig stort arbeid bak de vurderingene som fører til nivå 2 listene – jeg tror det må være knyttet penger til dette om systemet skal vedlikeholdes. Men ikke for mye penger, siden man alltid kan diskutere detaljene i systemet. Altså omtrent som i dag. Et annet forslag er at det skal tas inn flere OA-tidsskrifter (Open Access) på nivå 2. Det blir jo helt rart: Det ville jo bety at byråkratiet overstyrte fagmiljøenes egne kvalitetsvurderinger utfra utenforliggende hensyn: Ingen ville vite hva nivå 2-andelen egentlig målte.

Må være forsiktig med hva man betaler for

Hvis Kunnskapsdepartementet har lyst til å bruke økonomiske insentiver til å oppmuntre til åpen publisering, så er de selvfølgelig i sin fulle rett til det. Dette kunne jo også være en måte å få penger ut til miljøene slik at de kan få betalt de store forfatterbetalingene åpen publisering krever. Måten å gjøre dette på er bare å opprette en ny indikator – antall publikasjoner publisert i OA-tidsskrift – og knytte penger til denne. Og så la den vanlige publiseringsindikatoren i fred. Men hvis jeg var Kunnskapsdepartementet ville jeg likevel ikke gjort dette. Det er i ferd med å bli tydelig at det ikke er et klart og definitivt skille mellom rene røvertidsskrifter og lavterskel OA tidsskrifter. Det finnes tidsskrifter som har mange kjennetegn på røvertidsskrifter (intens spamming av hele forskersamfunnet med tilbud om å publisere eller bli redaktør; total tid fra innsending til endelig trykking nede i noen helt få uker), men som samtidig har klart å bli registrert i Web of Science og som gir uttelling på nivå 1 i tellekantsystemet. Her må man være forsiktig med hva man er villig til å betale for, automatiske betalinger til enhver form for åpen publisering kan være uforsiktig.