Publisert 6. mars 2015 kl. 12:57
Selv om det aldri før har vært så høy andel kvinner i professorstilling i Norge som i 2014, er det langt igjen til kjønnsbalanse i de akademiske toppstillingene. Ferske tall fra Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD) viser at 26,1 prosent av alle landets professorer er kvinner, som er en økning på 0,9 prosentpoeng fra 25,2 i 2013.
Samtidig er det store forskjeller mellom institusjonene. Blant universitetene, hvor nesten 80 prosent av landets 3500 professorer er ansatt, varierer kvinneandelen fra 15 til over 30 prosent. På topp troner Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet (UiT). I nabofylket er situasjonen en annen: Ved Universitetet i Nordland er kvinneandelen kun 15,1 prosent – og den har til og med sunket de siste årene.
Lykkes med tung satsing
UiT-professor og tidligere prorektor Curt Rice er leder av Komité for kjønnsbalanse og mangold i forskning (Kif). Han mener det er ingen tilfeldighet at UiT har høyest andel kvinner blant professorene.
– UiT har hatt en tung satsing på å øke andel kvinnelige professorer med flere målrettede prosjekter og tiltak og det har gitt uttelling. Overskriften her er at det er mulig å få til endringer. UiT har i dag over 30 prosent, men det er ikke lenge siden vi var verst i klassen med under 10 prosent. Det er mulig å satse og lykkes med det. I jakten på gode tiltak må man se hva andre har gjort og jeg vil påstå at det er noen unike prosjekter som har blitt gjort ved UiT, sier Curt Rice.
Rice viser særlig til «opprykksprosjektet» som løp fra 2010 til 2013, hvor universitetet jobbet for at kvinner i førsteamanuensisstillinger og førstelektorstillinger skulle kvalifisere seg til opprykk. En sentral del av opprykksprosjektet var å gjennomføre en evaluering av kvinnenes kompetanse med eksterne fagfolk.
– Så utarbeidet de i samarbeid med sin instituttleder en arbeidsplan for de neste tre årene med mål om å oppnå toppkompetanse. Det var et vellykket prosjekt som ga stor uttelling, sier Rice.
– Måtte ut av studentpikerollen
Professor i biologi Aina Westrheim Ravna er en av kvinnene som har tatt del i opprykksprosjektet ved UiT. For Ravna var det ikke manglende forskningsproduksjonen det sto på, mer en bevisstgjøring.
– Noe av det som slo meg på det første møtet, var hvor flinke de andre damene var til å prate i forsamlinger og ta ordet, sier Ravna.
– Bare å bli bevisstgjort det var veldig nyttig. Da skjønte jeg at hvis jeg skulle bli professor måtte jeg komme meg ut av den studentpikerollen og bli dame, for å si det sånn. Jeg hadde mange publikasjoner, men måtte litt ut av den forskerboblen, sier hun.
Ved Universitetet i Nordland ser rektor Pål Pedersen til Tromsø for inspirasjon. Med kun 15 prosent kvinner blant professorene, som er en nedgang fra 17 prosent i 2011, er det et langt stykke til landsgjennomsnittet for universitetene på 25,5 prosent.
Beklagelig utvikling
– Dette er en utfordring som vi er nødt til å løse, sier Pedersen.
– Hvordan kunne det bli slik at dere til og med har en nedgang til 15 prosent?
– Vi har hatt en del mannlige ansatte som har blitt professorer og samtidig en del kvinner som har sluttet. Det er beklagelig at det har skjedd, men vi ser ikke at det er en langvarig trend. Det er ikke grunn til å tro at dette fallet vil gå ytterligere ned. Det er mange av våre unge fagpersoner som er kvinner og som har mulighet til å bli professor de kommende årene. Både innenfor postdoktor- og førsteamanuensis-segmentet stiger andelen kvinner, sier Pedersen.
Han presiserer at antallet kvinner har økt de siste årene, men at andelen har gått ned fordi flere menn også har blitt ansatt. Pedersen forteller at UiN nå jobber med modeller etter inspirasjon fra Tromsø.
– Det kan være snakk om professorstipend, litt mindre undervisning, og mer tid til å forske. Det er litt forskjellig hvordan de ulike fakultetene jobber med dette, sier Pedersen.
Komme bort fra mann og barn
Aina Westrheim Ravna anbefaler særlig ett konkret tiltak som hjalp henne: Tromsø-kvinnene ble sendt på hotell i en uke, hvor de kunne få sitte og skrive hele dagen uten å måtte bry seg om andre oppgaver på jobb eller i familien.
– I løpet av den uken fikk jeg ferdig en artikkel som var svært viktig for meg, og som begynte å bli litt vanskelig å få til. Det bidro veldig til at jeg fikk være kreativ.
– Hvorfor hjalp det å dra på hotell?
– Jeg vet ikke helt. Vi fikk jo komme bort fra mann og barn – det er jo mye snakk om at kvinner ofrer seg mer for familien enn omvendt, og det ble jeg litt bevisst på. Det er mulig at familien min ble litt bevisst på at jeg også trengte tid til mine lekser.
– Ofret du deg for mann og barn syns du?
– Jeg vet ikke om jeg ville innrømme det overfor meg selv. Jeg ville nok heller sagt at jeg valgte bort et sosialt liv ellers. Men nå ser jeg jo at hvis jeg trenger å få ting ferdig, er jeg litt mer bevisst på at jeg kan jobbe overtid for å komme i mål.
– Ville du blitt professor uten dette programmet?
– Ja, jeg tror det. All kompetansen ville jeg hatt uansett, men det å få hodet opp av bøkene og se seg litt rundt i det akademiske systemet var nyttig. Det blir lett sånn at kvinner ikke velger helt riktig for å søke opprykk.
Trenger tydelige mål
Curt Rice, som fortsatt er UiT-professor og medlem av universitetsstyret, mener det er avgjørende at universitetene setter seg helt konkrete mål å jobbe mot.
– Universitetsstyret ved UiT hadde satt seg et mål om at 30 prosent av toppstillingene skulle være kvinner. Når styret tallfester et mål, gir det god motivasjon for å jobbe med saken.
Samtidig er han ikke urolig for at et enkelt universitet kan gå noe ned fra ett år til et annet. Selv om naboen i Nordland har gått på et tilbakeslag, har han tro på at engasjementet er på plass.
– Disse tallene avhenger blant annet av hvor mange menn som får opprykk, hvor mange menn som går av eller hvor mange kvinner som går av. Tallene gjenspeiler mye mer enn satsing på kvinner. Jeg registrerer ikke annet enn genuint engasjement for økt kvinneandel i sektoren.
