Karrieremessig gravfelt
LUKK

Karrieremessig gravfelt

Av Aksel Kjær Vidnes

Publisert 5. november 2013 kl. 09:07

Få høyt utdannede har så dårlige arbeidsvilkår som arkeologene. Etter årevis med usikre kontrakter velger mange å forlate yrket.

karrieremessig-gravfelt


Ingrid Sommerseth, Erik Kjellman og Jens Peder Magnussen er i tre ulike stadier av karrieren som arkeologer. Alle er usikre på fremtiden.

karrieremessig-gravfelt


– Situasjonen er veldig mye verre enn mange arbeidsgivere forestiller seg, sier Ingar M. Gundersen. Her i diskusjon med museumsdirektør og prorektor ved UiT.

Fakta
<

Jens er på vei inn i yrket, men må jobbe som servitør for å dekke husleien. Erik har vært der en stund, men vet nok en gang ikke om han har jobb ved månedsskiftet. Ingrid er snart på vei ut. Hun har gått hele løpet – gravd i jorda, ledet prosjekter, tatt doktorgrad. Fortsatt er det ingen varig plass til henne i arkeologien. Som for så mange andre.

– Arbeidssituasjonen og vilkårene til feltarkeologene er blant de dårligste for høyt utdannet norsk arbeidskraft, sier fagpolitisk rådgiver i Forskerforbundet Jon Iddeng.


Heldig med halvårskontrakt

– Å være arkeolog er uforutsigbart både i form av korte kontrakter, opphold mellom dem og mange år uten fast jobb. Det gjør at lønna blir dårlig og pensjonsvilkårene slette. Dette er ikke bare negativt for de feltarkeologene det gjelder, men en trussel mot norsk kulturminnevern, sier Iddeng.

Han er blant dem som en tidlig høstmorgen tropper opp på et seminarrom i Forskningsparken i Tromsø. Arkeologer i Nord-Norge skal møte ledelsen ved Universitetet i Tromsø og universitetsmuseet Tromsø museum for å snakke om arbeidsforholdene til midlertidig ansatte arkeologer. Situasjonen har blitt aktualisert ved Norges arktiske universitet etter at to arkeologer nylig ble oppsagt. På et universitetsstyremøte i høst ble oppsigelsene opprettholdt. Det er bare toppen av isfjellet. Eksempler på arkeologer som lever i en utrygg arbeidshverdag, er svært mange.

– Nå jobber jeg på et prosjekt som utløper i slutten av måneden, forteller Erik Kjellman, en ung arkeolog som har møtt opp i Tromsø. – Men egentlig er jeg ganske heldig. Jeg har hatt en seksmåneders kontrakt i Alta og Harstad. Tidligere år har det vært én kontrakt per utgravning. Har jeg hatt tre utgravninger på én sommer, har jeg fått tre kontrakter. Og skulle jeg gjøre etterarbeid, måtte jeg få tre nye kontrakter, forteller han.


Verre enn man forestiller seg

Hans erfaring er typisk for bransjen, bekrefter Ingar M. Gundersen, som også har tatt turen til Tromsø. Han er leder i foreningen Midlertidig ansatte arkeologer (MAARK) i Forskerforbundet, som gjennom en årrekke har dokumentert arbeidsforholdene for norske feltarkeologer. I 2012 konkluderte arbeidslivsundersøkelsen for arkeologene med at svært mange arkeologer hopper av yrket etter år med midlertidige kontrakter. I den norske delen av Discovering the archaeologists of Europe ble 176 midlertidig ansatte feltarkeologer spurt om sine arbeidsforhold. Undersøkelsen viser at respondentene i gjennomsnitt hadde arbeid 37,5 uker i året. 60 prosent av respondentene gikk minst to måneder i året ufrivillig arbeidsledig.

– Situasjonen er veldig mye verre enn det mange arbeidsgivere forestiller seg. Når vi presenterer de konkrete arbeidsvilkårene som våre medlemmer jobber under, og viser hvordan det påvirker lønn og pensjon, langsiktighet og manglende inkludering på arbeidsplassen, får de ofte en vekker, forteller Gundersen. Han jobber selv ved Kulturhistorisk museum i Oslo på en kontrakt som løper ut ved årsskiftet.


Finanskrise rammer arkeologien

Bare ved Kulturhistorisk museum, som er den største aktøren innen arkeologi i Norge, var det 38 midlertidige årsverk av totalt 69 årsverk innenfor arkeologi i 2012. De 38 midlertidige årsverkene var fordelt på 412 separate kontrakter, ifølge en oversikt fra Forskerforbundet.

Konstituert museumsdirektør Karl Kallhovd opplyser at museet jobber med en utredning om situasjonen for de midlertidig ansatte arkeologene. Utredningen skal opp i styret innen utgangen av året. Han avviser imidlertid at det høye antallet kontrakter i forhold til antall årsverk er annet enn naturlig for bransjen.

– Du vil aldri komme i en situasjon hvor du kan få et sammenfall mellom årsverk og tilbud om faste stillinger. Om sommeren kan vi ha behov for 70 feltarkeologer samtidig. Men det vi har sett på, og som vi vil utrede, er hvor mange ledere man har behov for, og om det er mulig å skape flere helårsstillinger ut ifra det. Det er feltlederne som har etterarbeidet, og som også jobber i vinterhalvåret, sier Kallhovd.

Også ved Tromsø Museum opplever museumsdirektør Marit Anne Hauan sesongvariasjonene som problematisk. Mens skyene letter rundt fjellene utenfor, tegner hun et dystert bilde for fremtiden til tilhørerne.

– Nå er det mindre satsing i landsdelen, og den ustabile økonomien skaper stans i byggebransjen. De siste ti årene har vi hatt en prosjektportefølje som har variert fra 3 til 25 prosjekter, fra 700 000 til noen og tjue millioner kroner i året.


– Mangler basisfinansiering

Her er også forvaltningarkeologiens største knute: Enten høyhus skal bygges i Bjørvika eller kaia i Tromsø skal utvides, er det en lovpålagt oppgave å registrere spor fra fortiden. Utbyggerne er pålagt å betale for utgravningene, men ikke for forarbeidet, etterarbeidet, konserveringen eller forskningen. Det må universitetsmuseene i de fleste tilfeller bekoste selv. Resultatet er ifølge Jon Iddeng i Forskerforbundet at museene som arbeidsgiver skyver problemene over på de ansatte.

– Men dette henger ikke bare på museene, sier han, og viser til at museene burde få bedre finansiering til arkivering og forskning på det staten pålegger dem å grave opp.

Det er også i museumsdirektør Marit Anne Hauans interesse, som forteller om høye kostnader ved å drive forvaltningsarkeologi.

– Museets rolle som forvalter på oppdrag fra Riksantikvaren er ikke dekket, og det skaper økonomiske forpliktelser som ikke dekkes av basisfinansieringen eller oppdragsfinansieringen, forteller hun.

En tilleggsutfordring, forteller Hauan, er at museet kun ansetter folk med doktorgrad i faste stillinger, og få arkeologer søker på doktorgradsutlysningene. For mange av de unge arkeologene i rommet er det ny informasjon. Hvordan får man vite om ledige doktorgradsstipendiater, undrer noen. At man må ha doktorgrad for å jobbe som arkeolog, er unødvendig overkvalifisering mener andre.


– Feltarkeologi i krise

Ingrid Sommerseth er en av dem som har alt som kreves, men likevel ikke kommer videre. Hun har både doktorgrad i arkeologi og en postdoktorperiode bak seg. Ved utgangen av desember blir hun nok en gang arbeidsledig.

– Jeg har holdt på siden 2001. Men så lenge arbeidsgiverne venter på penger fra departementene, har jeg ikke tro på at det skal skje noe, sier hun oppgitt.

– Bare i år har jeg hatt tre kontrakter. Jeg har vært prosjektleder for en utstilling, og jeg har jobbet i felt i høst. Jeg holder snart ikke ut mer, så nå ser jeg meg om etter en annen jobb.

Ingar M. Gundersen synes Sommerseths tilfelle er et grelt eksempel.

– At hun ønsker å slutte, illustrerer alvoret i situasjonen. At en så høykompetent fagperson ikke får jobb, viser bare hvilken krise vi er i, sier han.

I andre enden av karrierestigen står Jens Peder Magnussen, som nettopp er kommet ut i yrket. Til tross for en kneskade tok den nyutdannede arkeologen seg feltjobb i sommer for å få erfaring og inntekt. Han er allerede blitt et klassisk eksempel på feltarkeologenes arbeidshverdag.

– Jeg fikk åtte ukers arbeid, med en uke pause. Det var ikke noe jobb innimellom. Og det var tre ulike prosjekter.

Han har pratet med flere som har jobbet i årevis på midlertidige kontrakter. Hvor lenge han selv holder ut, vet han ikke. Det gjør heller ikke Erik Kjellman, selv om han elsker jobben.

– Jeg vet ikke om jeg ser en fremtid. Ikke får jeg huslån, og jeg kan ikke se for meg at jeg kan få barn i denne situasjonen. Hadde jeg visst det jeg vet nå, vet jeg ikke om jeg ville gått inn i det.