Yngre krefter

Av Aksel Kjær Vidnes

Publisert 8. februar 2018

Aldri før har så mange gått av med pensjon i akademia som nå. De yngre forskerne har likevel ikke trukket lykkeloddet.

Landets yngste professor mener de unge er raskere og underviser bedre. Men veien til toppjobben er hard for de fleste.

– Jeg tror bare det er en fordel å være en ung professor i dag. Vi har mye mer energi enn de eldre, så vi kan jobbe fortere, smeller det fra Mohammad Derawi.

Den nå 32-år gamle dansken ble Norges yngste professor ved NTNU i Gjøvik i en alder av 29. Dette semesteret underviser han soldater på Jørstadmoen nord for Lillehammer i programmering og datamaskin-arkitektur. Det er en gjeng «meget disiplinerte studenter», konstaterer han fornøyd. Og selv kan han skryte av å være en meget god foreleser, i fjor vant han nemlig Studiekvalitetsprisen ved NTNU.

– En annen fordel med å være ung professor er at man raskere kan øke kvaliteten på studiet. Det er lettere for meg å vite hva studentene ønsker enn for de eldre professorene, som underviser på tradisjonelle måter, sier han. Foran studentene veiver han med et Star Wars-sverd med lys og lyd, som han har fått av egne studenter. Den fungerer som pekestokk og seremonisverd når studentene tas opp i en «høyere grad» hvis de har gjort en ekstra innsats.

– Studentene kan lett miste motivasjonen av måten de blir undervist på. Det er mindretallet av professorene som endrer de tradisjonelle undervisningsmetodene. Det er ikke lenge siden jeg selv ble ferdig med utdanningen min, så jeg vet utmerket godt hvordan det er å være student, sier Derawi.

– Men vi unge har ikke den samme kompetansen som de eldre, så vi lærer og får tips av dem. Heldigvis er den eldste på faggruppen min bare litt over 50 år, så det er fortsatt noen år igjen til å overføre kompetanse, legger han til.

– Studentene spleiset og ga meg sverdet i gave, siden jeg alltid trenger en pekestokk, forteller Mohammad Derawi. Her underviser han soldater på Jørstadmoen. Foto: Øystein Nordås

Husker du skriveriene for noen år siden om eldrebølgen som skulle skylle inn over universitetene og dra med seg kompetansen? Vel, den er her nå, og den har pågått et par år.

Grisen i slangen

Derawi er sånn sett i en heldigere situasjon enn man er i mange andre fagmiljøer. Husker du skriveriene for noen år siden om eldrebølgen som skulle skylle inn over universitetene og dra med seg kompetansen? Vel, den er her nå, og den har pågått et par år. Aldri før har så mange vitenskapelig ansatte ved universiteter og høyskoler skullet gå av med pensjon. Mens den største gruppen vitenskapelig personale for ti år siden var 50–54 år, var den i 2017 60–64 år (se graf). Ifølge de siste tallene fra Forskerpersonalregisteret til Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) er rundt 40 prosent av professorene i Norge over 60 år. Innen ti år er de alle gått av med pensjon.

– I 1970-årene skjedde en stor ekspansjon i høyere utdanning, mange unge folk ble lærere ved universiteter og høyskoler. At mange nå er på vei ut, skyldes at mange for 30–40 år siden kom inn, og de er blitt ett år eldre for hvert år siden, sier Gudmund Hernes. Sosiologiprofessoren og den tidligere utdanningsministeren er nå 76 år, og han var selv del av veksten i 70-årene som nå avtegner seg som store kull med pensjonister.

– Jeg pleier å si at da jeg kom til Universitetet i Bergen i 1969, kunne enhver tilfeldig forbipasserende bli professor. Men nå er 68-erne blitt 68 og eldre og må forlate sine poster. Man kan si at demografien ved de høyere lærestedene har vært som en gris slukt av en pyton – den har beveget seg langsomt som en bulk gjennom slangen, sier Hernes.

Rekrutteringsunderskuddet

– Det er mye som tyder på at de unge ikke er spesielt heldige, sier Sveinung Skule. Foto: NIFU

Grisen i slangen er nå så faretruende nær enden at NIFU-direktør Sveinung Skule på Forskerforbundets forskningspolitiske konferanse på tampen av 2017 varslet at Norge kan få problemer med å fylle stillingene.

– Det er et stort rekrutteringsbehov i årene fremover, sier Skule. Han konstaterer at Norge i utgangspunktet utdanner nok forskere til å fylle behovet, men at forskningssektoren kan møte på rekrutteringsutfordringer hvis ikke mange nok vil bli forskere. Og det er det ikke alle som vil, viser NIFUs undersøkelser. Kun seks av ti doktorgradsstudenter ser for seg å jobbe som forskere i fremtiden, samtidig som sektoren og behovet for forskere vokser. Om NIFUs høyeste beregninger for behov slår til, kan Norge mangle 4000 doktorgradskandidater de neste ti årene.

– Innen noen fagområder er det en problemstilling at rekruttene velger bort universitetene og høyskolene fordi det er for lite attraktivt å jobbe der. Det er enklere å få de som studerer historie og filosofi, til å velge en akademisk karriere enn de som studerer innen teknologifagene, der det er ganske krevende, sier Skule.

Internasjonale forskere må til for å dekke behovet. Snart er 30 prosent av det faste vitenskapelige personalet utlendinger. Blant doktorgradskandidatene og postdoktorene er andelen henholdsvis 40 og 50 prosent.

– Mange utenlandske søkere er fremragende og bedre enn de norske, og da er det god grunn til å rekruttere dem. Men det er ikke bare fordi man ønsker å rekruttere de beste til akademia at man ansetter folk fra utlandet. I en del fagområder er det en måte å få rekruttert på i det hele tatt, sier Skule.

En god og en dårlig nyhet

Når så mange er i ferd med å forlate sine posisjoner som fast ansatte forskere, betyr det jo også at det blir mange ledige stillinger. Men det er ikke sikkert det oppleves slik for dem som søker.

– Den gode nyheten er at aldersavgangen gir rom for mange talentfulle unge folk – avgangen må erstattes, sier Gudmund Hernes, som raskt følger opp med den dårlige:

– Men samtidig har det aldri vært så mange unge akademikere som nå – en ny ekspansjon som startet i 1990-årene og som har ført til at om lag halvparten av ungdomskullene søker til akademiske læresteder, sier han.

Désirée Treichler og Annika Rockenberger opplever ikke at yngre forskere behandles særlig bra på universitetet. Foto: Aksel Kjær Vidnes

To av de mange som sikter seg inn på en akademisk karriere, er Désirée Treichler og Annika Rockenberger. Vi møter dem på Universitetet i Oslo (UiO), der de begge jobber. De føler seg langt fra heldige som har entret arbeidsmarkedet under «den store utskiftningen».

– Det opplever jeg overhodet ikke! Det kan hende at folk går av med pensjon som aldri før, men det er helt andre forutsetninger og krav enn det var tidligere, sier Désirée Treichler. Postdoktoren på Institutt for geofag er leder for universitetets interesseorganisasjon for doktorgradskandidater og postdoktorer, UiODoc.

– Å være i akademia, i Norge eller i verden generelt, er ikke så veldig attraktivt i dag. Det er så mye usikkerhet og konkurranse. Det var kanskje lettere før, fordi det var færre om jobbene og ikke like høye krav til å publisere. Selv om det kanskje blir flere ledige stillinger nå, er det veldig mange som har lyst på disse jobbene. De kommer fra hele verden, og de er veldig flinke, sier Treichler, som selv kommer fra Sveits.

Annika Rockenberger fra Tyskland sier seg enig. Hun har fullført sin doktorgrad i tysk på Det humanistiske fakultet ved UiO, og har nå et ekstra stipendår til å jobbe med forskning og undervisning. De møttes på norskkurs på universitetet. Hun peker på et slags attraktivitetens paradoks: Jo mer interessant Norge er som forskningsnasjon, jo verre er konkurransen.

– Da de gamle som nå går av med pensjon, begynte sin karriere, var ikke Norge et like interessant land å jobbe i internasjonalt. Det var ikke mange som ville hit i 60- og 70-årene. Nå er det så attraktivt at vi har en enorm konkurranse om stillingene, sier hun.

Alltid hardt

På nabokontoret til Treichler sitter geologiprofessor Elisabeth Alve sammen med førstelektor Silvia Hess. Professor Alve kom inn på tampen av 70-tallet. Hun er usikker på om det var så mye enklere da.

– Det har aldri vært enkelt. Jeg gikk på prosjektmidler og klorte meg fast, var arbeidsledig i flere måneder og fokuserte på å skrive for å kvalifisere meg. Jeg jobbet dag og natt, med tre unger og alt, sier Alver.

– Men vet du hva som er en hovedforskjell? Før i tiden var det helt usannsynlig at jeg skulle få et postdoktorstipend fra Forskningsrådet. Nå har vi vanvittig mange flere løsarbeidere i den kategorien, og det gjør antakeligvis at konkurransen er enda hardere. Det er nok en årsak til at de føler at det er tøffere nå, sier hun.

– Jeg klorte meg fast, ler professor Elisabeth Alve, når hun tenker tilbake på hvordan hun fikk fast jobb i sin tid. Her med Silvia Hess (t.v.) og Désirée Treichler og Annika Rockenberger. Foto: Aksel Kjær Vidnes

At den rekordstore aldersavgangen ikke nødvendigvis har bedret konkurransen om stillingene, avtegner seg også i statistikken. Ifølge NIFU var under 40 prosent av postdoktorene som begynte i 2001, i fast jobb etter 12 år. Og alt tyder på at det har blitt verre. I 2001 var det totalt 336 postdoktorer i Norge. I år er det over 1500. Undersøkelser av senere kull tyder også på en skarp nedgang i andelen postdoktorer som får fast jobb.

Når vi spør Désirée Treichler og Annika Rockenberger om hvordan de opplever at universitetet behandler unge forskere, bryter Treichler ut:

– Dårlig! Det er veldig lite støtte og tilbud for postdoktorene til å etablere seg. Universitetet belager seg på å ha mange unge midlertidig ansatte som jobber og produserer forskning. Det har blitt en måte å drive universitetet på, men det er ganske uheldig for de unge midlertidig ansatte, sier Treichler.

– Men er ikke det litt av poenget – at man bør ta en postdoktorperiode og reise videre?

Désirée Treichler rister på hodet. Det er ikke så enkelt.

– Nå har jeg dessverre etablert meg ganske godt her …

Med kjæreste i Norge og barn på vei er det ikke bare for henne å sette ut i verden på jakt etter nok en midlertidig stilling.

– Vektleggingen av akademisk frihet, institusjonell autonomi og at undervisningen skal være forskningsbasert er ikke så innarbeidet.

Pensjonistene i glemmeboken

– De yngre er mindre opptatt av de grunnleggende akademiske verdiene, mener professor Sigmund Grønmo. Foto: Paul S. Amundsen

Personalpolitikken bekymrer flere. Sveinung Skule vil heller ikke være med på at det er en heldig generasjon som står på trappene.

– Det gjenstår å se. Foreløpig er det mye som tyder på at de ikke er spesielt heldige. Det er mye midlertidighet og usikkerhet for dem som er unge i dag. Det er ikke en veldig god personalpolitikk ved universiteter og høyskoler når det gjelder den ofte lange perioden mellom doktorgrad og fast vitenskapelig stilling. Men det at mange skal rekrutteres, bør bety at vi har en mulighet til å lage en bedre personalpolitikk. Men så langt har ikke universitetene og høyskolene evnet å få til det, sier han med henvisning til den stadig høye bruken av midlertidig ansatte.

Fakta

Hva går tapt når de eldre forskerne slutter?

Trygve Wyller, professor i teologi, UiO
– 68-er-generasjonens idealistiske «vi skal endre verden»-holdning forsvinner nok litt. Men den nye generasjonen er minst like samfunnskritisk – den henter bare inspirasjon fra annet hold. Liv Helene Willumsen, professor i historie, UiT – Norges arktiske universitet
– Jeg er usikker på om neste generasjon vil vektlegge arbeid med originalkilder på samme måte. De er for presset på tid til å kunne lære seg gotisk skrift, finne frem i kildematerialet og analysere det. Anne Spurkland, professor i medisin, Universitetet i Oslo
– Rekrutteringen av leger til basalmedisinsk forskning og undervisning står i fare. Etterveksten er veldig dårlig, og vi lener oss tungt på emerituser i undervisningen. De er jo bare et hjerteanfall fra ikke å kunne hjelpe oss lenger.

– Det er kanskje mer utfordrende for universitetene å få tak i de kvalifiserte nå enn før, for universitetene fremstår ikke som like attraktive som de gjorde for tidligere generasjoner, istemmer sosiologiprofessor og tidligere rektor ved Universitetet i Bergen Sigmund Grønmo.

– En årsak er at universitetene ikke kan konkurrere med det private næringsliv når det gjelder lønnsnivå og materielle betingelser. Det vektlegges kanskje mer nå. Det andre er at vi står overfor et økende press på universitetene. Den akademiske friheten og mulighetene til å disponere tiden selv har blitt redusert.

En tredje endring som Grønmo bekymrer seg over, er at den nye generasjonen ikke har de samme verdiene.

– Hele innstillingen til de grunnleggende akademiske verdiene er mindre fremtredende blant dem som kommer inn nå, enn blant dem som er på vei ut. Vektleggingen av akademisk frihet, institusjonell autonomi og at undervisningen skal være forskningsbasert er ikke så innarbeidet. Det kan innebære at universitetenes profil og vekt på disse verdiene endres.

Men samtidig peker både han og Skule på at nye generasjoner fører til faglig fornyelse. Om enn smertefullt – det store generasjonsskiftet kan være universitetenes store mulighet til å tenke nytt. Det skulle da også bare mangle at både verdier og pensum endres, mener Hernes.

– Den som får pensjon, mister kontrollen over pensum, sier Gudmund Hernes.

– De som kommer inn, er en annen kohort enn den som svinner. En kohort er en gruppe som har hatt de samme formative opplevelser på samme alderstrinn. 68-erne hadde og har hatt et annet innhold i hodene enn «the millennials» som nå er på vei inn. Det betyr at innholdet i mange fag vil dreies – altså problemene man jobber med, og arbeidene det refereres til, som når meteorologene vil legge mer vekt på klima og mindre på vær, sier Hernes.

– Og mange av de eldre som forlater lærestedene, vil oppdage at fotnotene til dem vil forsvinne, og at de langsomt glir inn i glemmeboken. Den som får pensjon, mister kontrollen over pensum, legger han til.

Yngre kvinner inn

Fordelene skal vi ikke se bort fra. I likhet med den unge professoren Mohammad Derawi legger Sveinung Skule også vekt på at den nye generasjonen i større grad vil utvikle nye undervisningsformer, til glede for mange studenter.

– Det er også en mulighet til å få økt kvinneandelen. Blant professorene er det en lav kvinneandel på 29 prosent i dag. Mens blant dagens doktorgradskandidater og postdoktorer er den på rundt 50 prosent, så rekrutteringsgrunnlaget er der, sier Skule.

– Dette er det fjerde landet jeg bor i. Det krever veldig mye energi å flytte, sier Désirée Treichler. Hun er fra Sveits og Annika Rockenberger kommr fra Tyskland. Foto: Aksel Kjær Vidnes

Men det krever også at de yngre kvinnene opplever sektoren som attraktiv. Treichler er bekymret for at de som holder ut råkjøret, er menn uten barn, mens kvinner heller søker seg til arbeidslivet utenfor universitetene. Krav til å jobbe internasjonalt når man bygger sin karriere, egner seg heller ikke om man etablerer seg med familie. Nå er hun selv et eksempel på det.

– Det blir ikke så lett for meg å flytte fra land til land fremover. Og jeg har gjort det allerede – dette er det fjerde landet jeg bor i. Det krever veldig mye energi å flytte. Det er derfor mange nordmenn ikke orker en forskerkarriere – de har det fint her hjemme, sier Treichler.

Men for andre tilbyr Norge akkurat det de ønsker. For Mohammad Derawi, som er i havn med sin faste stilling, er fremtiden lys.

– Man er ikke like presset her som man er andre steder. Det er viktig, for akademisk frihet øker kvaliteten på forskningen. Når man jobber med noe man selv liker, blir resultatet bedre, sier Derawi.

– Jeg reiser mye rundt i verden, og jeg tror at Norge er et av de landene i verden med mest akademisk frihet. Det trekker til seg veldig mange folk.

Les mer: