Nyheter | Kunstig intelligens
Publisert 22. oktober 2026 kl. 11:58
Hvor går grensen for bruk av generativ kunstig intelligens når man jobber som forsker? Uklare retningslinjer er en forklaring som går igjen når noen har tråkket over grensen. Nå hiver en ny aktør seg inn i feltet. Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH) har sendt et utkast til en forskningsetisk veileder om KI ut på høring til rundt 100 norske forskningsinstitusjoner. Nå venter de på innspill og tilbakemeldinger, før veilederen skal ferdigstilles til neste år.
– Nei. Det er det ikke. Dette er en veileder for forskere innenfor humaniora og samfunnsfag og utfordringene de møter med KI. Men vi håper at refleksjonene kan være relevante for andre også.
– Nei, det er det heller ikke. Når NESH lager ressurser som dette, er målet å få med forskerne i samtalen om hva sånne retningslinjer kan være. Utkastet er en invitasjon til dialog.
– NESH hadde sin første sak som handlet om KI i 2024, og den bidro til å åpne dette feltet for komiteen. Det nasjonale granskingsutvalget har også hatt noen saker i løpet av 2026 hvor det har vært fiktive referanser. Det forskningsetiske systemet begynner altså å fange opp KI-saker, og da er det viktig å kunne komme med rådgivende ressurser som kan hjelpe til å normere praksisen. For her er det mye som er uklart.
– Det blir de. Og mye har endret seg i løpet av prosessen. Det ser vi også i de internasjonale ressursene som vi forholder oss til, for eksempel retningslinjene fra EU-kommisjonen som kom i 2024, og ble revidert allerede i 2025, og to ganger i år. Derfor er det litt ambisiøst å lage et rammeverk som skal være helt oppdatert med forskningsfronten. Det viktige for NESH er å få fram de forskningsetiske spørsmålene som står på spill.
– NESH kan ikke bestemme hva som er riktig og galt. Veilederen er en invitasjon til refleksjon om hva som ansvarlig er bruk av KI. Det må være en del av en diskusjon med forskerfellesskapet. Derfor er det er viktig med innspill.
– Vel, her er det flere parter som må jobbe sammen. NESHs oppgave er å klargjøre hva som er forskningsetisk relevant, hvilke spørsmål som er viktige, hva som er god forskningsskikk. Redelighetsutvalgene ved institusjonene må vurdere praksis og bidra til å definere hvor grensen går, hva som er brudd og hva som er uredelig. Institusjonene må også finne ut hvilke rutiner som er gjeldende på deres institusjon, for eksempel opplæring og veiledning om bruk av ulike KI-verktøy. Veilederen spiller i stor grad opp til institusjonene om hva slags ansvar de må ta for å bistå sine egne forskere. Det er et viktig budskap.
– Det som er mest nyskapende, og kanskje det viktigste, er refleksjonene rundt usikkerhet og risiko, men jeg vet ikke om det er så radikalt. NESH har ikke jobbet så mye med risiko tidligere, det er mye mer utviklet innenfor komiteene for medisin og helsefag (NEM) og naturvitenskap og teknologi (NENT). Samfunnsforskningen har ikke hatt det samme risikopotensialet, men i møte med KI blir risiko mye viktigere. NESH har lagt mye arbeid i å utvikle en ny måte å tenke om risiko på, som har utgangspunkt i våre fagområder, og som ikke bare henter inn risikoanalyser fra andre fagområder eller forvaltningen.
– NESH framhever spesielt risiko for menneskerettigheter, samfunn, demokrati, for eksempel vilkårene for en velfungerende offentlighet. Hvis man skal opprettholde et velfungerende demokrati hvor kunnskap er en viktig premissleverandør, er det viktig med åpenhet i vitenskap, offentlig tilgjengelige data og offentliggjøring gjennom publisering. Alle disse mekanismene handler om at åpen forskning skal kunne kommuniseres offentlig. Og der er det åpenbart at KI reiser noen nye utfordringer, for eksempel i forhold til pseudovitenskap, politisering og propaganda. Det reiser også et spørsmål om institusjonsansvar, for hvis det er høy risiko så kan det være nødvendig med nye former for regulering, for eksempel vurdering eller godkjenning av prosjekter. Det kan være kontroversielt innen våre fagområder, så det er en del av den diskusjonen vi håper kan oppstå.
–Nei, det som finnes, er en del av de ressursene vi viser til på europeisk nivå. Bare innenfor tidsskriftene er det ganske stor forskjell i hvordan de vurderer KI. Det er ikke noen enhetlig standard ennå, så det er noe institusjonene må bidra til å utvikle. De har ansvaret for sine forskere. De må bistå forskerne med nødvendige ressurser, og med opplæring, støtte, godkjente verktøy og så videre.
– Det pågår et veldig stort arbeid internasjonalt med å standardisere disclosure, altså mekanismer for hvordan man kan offentliggjøre bruk av KI: hvordan man har brukt det, hvilke verktøy og versjoner, hvor i forskningsprosessen, med hvilket detaljeringsnivå og så videre. I slike sammenhenger har det blitt diskutert at forskere bør offentligere prompt-logger og vise hvordan KI har bidratt inn i tekstproduksjon. En annen ting er å dokumentere versjonshistorikk, altså hvordan ulike versjoner av samme dokument har utviklet seg over tid. På verdenskonferansen for forskningsintegritet i Vancouver i mai i år var et av hovedfokusene å prøve å lage et rammeverk om hvordan man kan være åpen om bruk av KI. Det kan ligne på hvordan en del tidsskrifter tenker om interessekonflikter, at man skal være åpen om det og oppgi i detalj hva som gjelder. Det kan også ligne på forfatterskapstaksonomi som noen tidsskrifter har, hvor man oppgir hvem som faktisk har gjort hva. Det er en modell som blir diskutert for å tydeliggjøre hvor i forskningsprosessen KI har blitt brukt, og kanskje til og med hvem av medforfatterne som har brukt det. Hele poenget her handler om å klargjøre hvem som er ansvarlig. Det må alltid være menneskelig ansvar.
– Må og bør og skal i etikken er ikke det samme som i jussen, det er to forskjellige språk. Vi lager retningslinjer basert på prinsippet om akademisk frihet og institusjonell autonomi. Institusjonene og forskerne har selv ansvaret for å følge opp dette, og lage interne rutiner som er tilpasset deres praksis og fagområder. NESH kan ikke sitte og fortelle institusjonene og forskerne i detalj hva de skal gjøre. Men vi kan gi råd og veiledning om hva de bør gjøre, eller hva de må tenke på.
– Noen syns det. Andre syns det ville vært forferdelig. Hvis du får en detaljert regelbok, har du også avgrenset rommet for hva som er mulig av fri og grensesprengende forskning. Samtidig regulerer du i detalj hva som kan bli betraktet som brudd og gjort til gjenstand for gransking. Det kan få en stor nedkjølingseffekt. Hvis man får omfattende forbud og påbud på nasjonalt nivå eller institusjonelt nivå, så kan man fort ende opp med å hindre mye spennende og relevant forskning som kunne vært forsvarlig. For NESH er det viktig å formidle at etikken ikke er en begrensning, men snarere en forutsetning for forskningens frihet. Hvis man lager et større rom for hva som faktisk er forsvarlig, så kan det åpne og sikre frihet, ikke begrense den. Det er sånn det er tenkt. Det er potensielt mye reguleringer på dette feltet, så de som ønsker seg sjekklister og lovregulering og sånn, de kan fort finne ut at de fikk mer enn de ønsket. Det er viktig å ta vare på den akademiske friheten.
Ved å legge oss til som foretrukket kilde i Google vil du blant annet få opp flere av sakene våre i Google Discover.
Dette hjelper også oss med å nå ut til flere lesere som er interessert i uavhengig journalistikk om forskning og høyere utdanning.
