Publisert 24. mars 2017 kl. 11:46
– Hvor er det du jobber?
– Det er her, det.
John-Arne Røttingen peker mot en naken pult, i et åpent kontorlandskap. Utsikten mot sjøen er attraktiv nok, men ellers er det lite som minner om et direktørkontor. 1. mars tiltrådde han som den nye administrerende direktøren for Norges forskningsråd, som han beskriver som et sekretariat for forskningssektoren. Han har bakgrunn som lege, med utdannelse fra Harvard og Oxford, og doktorgrad fra Universitetet i Oslo. Røttingen kommer fra stillingen som områdedirektør for smittevern, miljø og helse ved Folkehelseinstituttet, og har tidligere vært direktør for Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten. Nå overtar han en organisasjon han opplever som veldrevet, men som stadig står i stormen. Som portvokter for forskeres karrierer er Forskningsrådet utsatt, særlig når få innvilges forskningsmidler.
Jeg hadde en periode som aktiv og selvstendig forsker da jeg kom tilbake fra Oxford. Da fikk jeg ikke støtte.
– Innvilgelsesprosenten på en del av programmene er for lav når den er under ti prosent. Jeg hadde sett at den lå på tjue prosent, sier Røttingen.
– Men vi har gjort en undersøkelse blant forskerpersonalet ved breddeuniversitetene. Av de som er potensielle søkere i en femårsperiode, var det bare tretti prosent som søkte, og av dem fikk halvparten søknadene innvilget. Så selv om innvilgelsesprosenten er lav i enkeltprogrammer, får halvparten støtte totalt sett.
LES OGSÅ: Forskningsrådet vurderer å svarteliste forskere
– Hvilken erfaring har du selv fra Forskningsrådet som forsker – har du søkt midler noen gang?
– Ja, jeg har erfaring som forsker som søker midler, jeg har fått forskningsmidler og har også vært divisjonsstyremedlem fra da Divisjon for samfunn og helse ble opprettet inntil jeg ble tilsatt forrige sommer.
– Har du opplevd å få avslag fra Forskningsrådet?
– Ja, det har jeg. Det er ganske lenge siden. Jeg hadde en periode som aktiv og selvstendig forsker da jeg kom tilbake fra Oxford. Da fikk jeg ikke støtte. Senere har jeg hatt mer ledende roller og funksjoner, men i Folkehelseinstituttet har jeg også vært prosjektleder og sendt søknader, og fått støtte.
– Hvordan opplevde du det å få avslag?
– Jeg har bare positive erfaringer med Forskningsrådet og har hatt tillit til at systemet fungerer bra. Jeg hadde ideer og tanker om hva som var spennende å gjøre, jeg hadde tillit til at det ble godt evaluert på riktig måte, med full forståelse av at alle ikke nådde opp.
Det er viktig å være ydmyk om at innvilgelse i Forskningsrådet har betydning for karriere og realisering av ambisjoner.
– Prosjekter, karrierer og ansettelser kan avgjøres av om en søknad får gjennomslag hos dere. Hvilke krav stiller det til Forskningsrådet?
– Det er viktig å være ydmyk om at innvilgelse i Forskningsrådet har betydning for karriere og realisering av ambisjoner. Det beste vi kan gjøre er å sørge for høyest mulig kvalitet og at prosjektene møtes på prosjektenes egne premisser, med relevant fagekspertise. Nye ideer og tverrdisiplinære prosjekter er kanskje der det er størst utfordringer i dag når det kommer til å få prosjektene vurdert på en god måte. Men jeg opplever at man har en bevissthet på dette i Forskningsrådet.
–Jeg syns det står bra til her på alle måter, sier John-Arne Røttingen. – Det er en gjeng med flinke folk som er veldig motivert for å oppfylle Forskningsrådets samfunnsoppdrag, og opptatt av å hjelpe brukerne der ute. Ting er på stell. Jeg møter en organisasjon som er i god flyt. Det er ingen lik i skapet som har falt ut i det ny leder kom på plass. – Men så har du ikke hatt så mye tid til å lete heller? – Nei, det kan du si. Foto: Aksel Kjær Vidnes
– Bak hver søknad ligger typisk fem uker med jobbing, konkluderer NIFU. Er det riktig bruk av forskningsressurser?
– Jeg tror konkurransearenaer er en helt nødvendig del av forskningsfinansieringen. Den har internasjonal og historisk presedens. Det er tre prinsipielle måter å fordele midler på: Rene tillitsbaserte rammer, basert på at man anses kvalifisert som ved ansettelse som forsker ved et universitet for eksempel. De andre er konkurransebaserte arenaer, som kan fungere enten ved å tildele etter «past performance» – ut ifra hva man har gjort før eller basert på kvantitative mål, eller ved å vurdere forskningsplaner, som Forskningsrådet er et eksempel på. Jeg tror vi kan bruke alle tre tilnærminger, men jeg er skeptisk til å basere tildelinger på for eksempel antall publikasjoner og siteringer for den enkelte forsker.
LES OGSÅ: Lei av å få avslag på forskningssøknader
– En annen diskusjon er i hvilken grad forskningen skal være forskerstyrt eller styrt av folkevalgtes prioriteringer. Hvor setter du streken?
– Det må være en balanse i det. Det er en floskel, men det er behov for begge deler. Forskningen er forskerstyrt innenfor de ulike fagdisiplinenes arena. Det betyr at vi lar de ulike fagområdene forvalte en del av forskningspotten ut fra egne vitenskapelige prioriteringer. Samtidig trenger vi mekanismer for å fremme forskning som samfunnet trenger kunnskap om. Mye av forskningsmidlene er styrt av studentenes studievalg, siden studievalg bestemmer mye av dimensjoneringen i universitets- og høyskolesektoren, så vi må sørge for forskning på fagområder som i dag, relativt sett, har mindre plass enn man skulle ønske. Vi må styrke områder hvor det er behov for kunnskap og hvor Norge har fortrinn og muligheter til å drive verdiskaping. Forskningen har i stor grad et nytteperspektiv, også den forskerstyrte forskningen.
Hvis man ser nøkternt på det er forskningen en tjenestesektor.
– Har ikke all forskning et nytteperspektiv, bare man tenker langt nok frem?
– Det spørs om hva man legger i nytteperspektiv. En del forskning har en kulturell begrunnelse, og skal ikke være instrumentell. Vi ønsker at noen skal drive kunnskapsutvikling som er drevet av erkjennelsesønske og nye tanker. Det skal vi ta oss råd til som samfunn. Like mye som vi investerer i kultur og idrett.
– Du kommer fra en medisinsk fagtradisjon og har jobbet med store folkehelsespørsmål. Hvordan preger det ditt syn på forskningens funksjon?
– Når man er lege og medisiner er man opptatt av handling, at handlingene skal ha konsekvenser, og at de skal ha gode konsekvenser. Kunnskapen skal ha et mål. Det preger meg nok. Mitt eget arbeid har vært rettet mot å skape resultater som har konsekvenser for liv og helse, men andre motivasjoner er å skape kunnskap som har verdiskapingspotensial. Og i det lange perspektivet er også erkjennelse nyttig. Også det internasjonale perspektivet er viktig for meg. Forskningen bør prøve å løse det som er kollektivt definert som våre store, globale utfordringer, og forskningen blir bedre og oppnår mer gjennom internasjonalt samarbeid. Men hvis man ser nøkternt på det er forskningen en tjenestesektor, og tjenestenæringer blir mer og mer internasjonale. Selv forskningssektoren blir mer internasjonalisert, konkurranseutsatt og globalisert. Vi må stå klare til å håndtere det.
– Er det bra at forskningssystemet blir mer konkurranseutsatt og globalisert?
– Det er et tveegget sverd, som med all globalisering. Det har store potensielle verdier med mer kunnskapsdeling og samarbeid, samtidig må vi demme opp for de negative konsekvensene. Det må ikke bli et «race to the bottom» når det kommer til reguleringer og arbeidsvilkår.
– Kravene til at forskere skal dra ut og jobbe i utlandet øker, men det tar ikke hensyn til at folk har familie, rekkehus og partner som ikke bare kan rykke og reise.
– Jeg tror det er en naturlig del av en forskerkarriere å ta med familien på et utenlandsopphold et par år. Dette er jeg ikke så redd for. Jeg er mer redd for at man flytter tjenestebaserte næringer til land med lavt betalte forskere, dårligere arbeidsvilkår, eller til land med skattemessige fordeler og fordeler knyttet til intellektuelle rettigheter.
– Hva er løsningen?
– Vi må ha globale reguleringer som sørger for at globaliseringen ikke skaper et «race to the bottom». Vi må dra med oss rettferdighets- og likhetsperspektivene våre og skape et «race to the top».
LES OGSÅ:
