– Det virker bakvendt at vi skal ha mindre forskningsformidling

Av Julia Loge

Publisert 15. oktober 2026 kl. 12:15

En knapp uke etter at regjeringen i forslag til statsbudsjett foreslo å legge ned Kilden kjønnsforskning, gikk Forskningsrådets direktør Mari Sundli Tveit på scenen under åpningen av Kildens årskonferanse. Hun listet opp alt Kilden har bidratt med i de snart 30 årene avdelingen har eksistert.

– Jeg kan knapt tenke meg et viktigere tema enn det dere har valgt å ta opp i år.  Og jeg kan heller ikke tenke meg en bedre aktør til å løfte denne diskusjonen enn Kilden, avsluttet Tveit, til nærmest trampeklapp fra salen.

– Dere hadde årskonferanse på tirsdag. Avsluttet dere med gravøl for Kilden?

– Nei. Det er et forslag i statsbudsjettet om å avvikle Kilden om to år, det er ikke vedtatt ennå. Så foreløpig forholder vi oss til det og holder på med våre viktige aktiviteter fram til vi eventuelt får endelig beskjed om at vi ikke skal gjøre det mer.

– Har du noe håp om at det blir snudd i budsjettforhandlingene?

– Det kan jo skje. Det har kommet signaler om at ikke alle partier syns at det var noe godt forslag.

– I begrunnelsen står det at mye av det dere gjør, gjøres også andre steder. Stemmer det at det er et overlapp?

– Vi kjenner oss ikke helt igjen i det. Vi er ikke et kjønnsforskningssenter. Vi er et kunnskapssenter som fremmer kjønnsforskning, kjønnsperspektiver og kjønnsbalanse i forskning og innovasjon. Det mandatet er det ingen andre som har. Vi jobber helt spesifikt med formidling av forskning, det gjør ikke de andre likestillingssentrene, som jeg antar at de også sammenligner oss med. Vi mener at det er stor forskjell på det de gjør, og det vi gjør. Vi er heller ikke noen pådriver. Vi driver ikke lobbyvirksomhet eller politisk aktivitet.

– Gjør ikke Kif-komiteen mye av det samme?

– De jobber spesifikt med policy-arbeid inn mot forskningssektoren som handler om kjønnsbalanse og mangfold, altså hvem som forsker. Vi jobber med noen de samme tingene, men med formidling av forskning. Der er arbeidsdelingen veldig klar. Og de har satt ut driften av nettstedet Kifinfo til oss fordi vi har ekspertisen på kommunikasjon, formidling og kjønn og likestilling. Vi er gode på å lage nettsteder.

– Men det er vel kanskje den enkleste oppgaven å overføre til dem, da?

– Det kan du si. Men det er en grunn til at de har satt ut til oss.

– Hvem er det som vil savne dere mest, hvis dere forsvinner?

– Våre kunnskapsressurser har mange brukere, alt fra skoleelever til departementsansatte. Vi får også oppdrag fra andre aktører som har bruk for vår kompetanse. Det er viktig å understreke at oppimot halvparten av vårt budsjett er eksterne oppdrag.

– De tingene vil jo ikke forsvinne?

– Kildens fagmiljø har en spesiell sammensetning av kompetanse som trengs i for eksempel Kvinnehelseportalen, og i et Erasmus+-prosjekt om landbruk der vi er ansvarlig for integrering av kjønnsperspektiver. Vi er også planlagt inn et stort EØS-prosjekt som vi ikke har skrevet under kontrakt på ennå, som dreier seg om forebygging av vold i nære relasjoner, hvor vi har formidlingsdelen. Sånne eksterne oppdrag har vi hatt mange av opp gjennom årene.

– Men er det noen andre fagområder som har den typen senter som dere?

– Jeg kommer ikke på noe som er helt tilsvarende. Når det er sagt, så er det sikkert flere fagområder som kunne hatt nytte av sterkere infrastruktur for formidling.

– Hvorfor skal da kjønnsforskning være særskilt?

– Vår historie kan sies å gå helt tilbake til da kvinneforskningen vokste fram på 70-tallet. Før det hadde man forsket veldig lite på kvinners liv og erfaringer, eller litteratur skrevet av kvinner, eller kvinnehistorie. Kvinneforskningen var forbundet med tidas store sosiale bevegelser, og politikerne ønsket seg forskning som kunne informere likestillingspolitikken. Forskningsrådet var også opptatt av å dekke kunnskapsbehovet. Forskningen og de faglige perspektivene har endret seg, men Forskningsrådet mener fremdeles at kjønnsperspektiver er viktige og har forpliktet seg internasjonalt til å fremme disse i forskningen som finansieres. Kilden inngår i dette arbeidet.

– Veldig mye av dette er jo oppnådd på de 50 årene, så har senteret utspilt sin rolle?

– Man har jobbet i mange år med å prøve å integrere kjønnsperspektiver også i forskning der det ikke har vært vanlig, eller der det ikke nødvendigvis finnes mye kunnskap om det, for eksempel transportforskning, energiforskning eller mat- og landbruksforskning. Men vi kjenner oss heller ikke helt igjen i at nå har vi nok nyansert, forskningsbasert kunnskap i den offentlige debatten om kjønn og likestilling. Den debatten er mer polarisert og mer brennbar enn noensinne. Samfunnet er ikke ferdig med å diskutere kjønn og likestilling. Så vi mener at det er en viktig oppgave å sørge for at forskning får prege de debattene mest mulig.

– Men kan ikke sentrene for kjønnsforskning formidle forskningen sin selv?

– Det gjør de, jeg skal ikke påstå noe annet. Men med veldig begrensede ressurser. Man har valgt å ha en ekstra innsats på akkurat dette, som er et ganske brennbart og polariserende felt. Det finnes sikkert andre områder hvor det hadde vært nyttig med mer infrastruktur for formidling av forskning; jeg er sikker på at klimaforskere hadde ønska seg noe tilsvarende. Men det virker bakvendt å tenke at vi skal ha mindre forskningsformidling.

– Ser du dette forslaget som del av en internasjonal tendens med angrep på kjønnsforskning?

– Jeg har ikke lyst til å gå i noen spekulasjon om motiver. Jeg registrerer at noen leser det sånn.

– Hva er det viktigste dere har oppnådd på de 30 årene?

– Uten å peke ut det viktigste, har vi skapt veldig mange kunnskapsressurser. Vi har et stort arkiv med populærvitenskapelig formidling. Vi har laget kvinnehistorie.no, som er et veldig populært nettsted. Vi har drevet Kif-info i over 20 år. Det er også en veldig mye brukt ressurs. Sammen med Nasjonalt senter for kvinnehelseforskning lager vi nå Kvinnehelseportalen. Det er den unike kompetansen som vi har, kombinasjonen av formidling, kommunikasjon, kjønn og likestilling og forskning.

– Er det noe dere som ansatte i Forskningsrådet kan gjøre for å prøve å redde arbeidsplassen deres?

– Vi er avhengige av at de som bruker oss og mener at de trenger oss, sier fra om det nå.