Flere iranske forskere til Norge

Av Andreas Høy Knudsen

Publisert 4. mars 2014

Spionasjekontrollen er grundig og langtrukken. Like fullt blir stadig flere iranere stipendiater i Norge.

flere-iranske-forskere-til-norge


– Norge har ingen spesielle grunner til å frykte iranske studenter, sier professor Mohsen Assadi. Foto: Andreas Høy Knudsen

flere-iranske-forskere-til-norge


Mange ph.d-stillinger ved norske universiteter blir fylt av iranere. (Faksimile fra Forskerforum nr. 3/2013)

flere-iranske-forskere-til-norge


– Vesten har et feilaktig inntrykk av Iran, sier ingeniørstudent Ali Tabaeian ved Universitetet i Teheran. Medstudent Sourena Jafari t.v. Foto: Mohammed Basefer

Fakta

NTNU og universitetene i Oslo, Bergen, Stavanger og Tromsø har økt antallet iranske ph.d.-stipendiater fra 91 våren 2010 til minst 155 høsten 2013. De aller fleste er innenfor teknisk- naturvitenskapelige fag. Antall iranske stipendiater i dag (og i 2010):

  • NTNU: 89 (63)
  • UiO: 31 (18)
  • UiB: 15 (0)
  • UiS: 14 (7)
  • UiT: 3 (2)

– Jeg har ansatt en postdoktor fra Iran som har ventet på innreisetillatelse fra Utlendingsdirektoratet i et halvt år nå, sier Mohsen Assadi, professor ved Institutt for petroleumsteknologi ved Universitetet i Stavanger (UiS). Iranske Assadi har bodd i Sverige og Norge siden 1979 og har de siste årene veiledet fem stipendiater og postdoktorer fra Iran, i tillegg til stipendiater fra andre land. Han kan fortelle om store vansker med å få høyt kvalifiserte iranere inn i landet.

Les også: Erstattar norske hovud

– Forskningsprosjektet har en frist, og hvis UDI har spesielle hensyn som gjør at det tar ett eller to år å behandle en søknad fra Iran, må vi få vite om dette, slik at vi kan sortere bort ellers faglig dyktige kandidater, sier Assadi. Han betegner iranske akademikere som hardt arbeidende, produktive, teoretisk sterke og flinke til å ta til seg ny kunnskap.

– Det er synd hvis Norge går glipp av dyktige fagfolk fordi vi ikke klarer å behandle visumsøknadene deres, sier Assadi.

– Sikkerhetsrisiko

Antallet iranske stipendiater ved norske læresteder har steget kraftig de siste årene (se faktaboks) og passerte 150 i fjor høst. UiS fikk nylig 56 søknader fra Iran på et utlyst doktorgradsstipend. Ved NTNU har antallet iranske stipendiater økt fra 63 til 89 på tre år.

Selv om Iran har et mindre anstrengt forhold til omverdenen etter at landet inngikk en foreløpig avtale om atominspeksjon i november, fører Norge et strengt kontrollregime mot iranere som søker seg hit, spesielt forskere. Både Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og flere departementer vurderer søkerne før UDI kan fatte vedtak om visum. Ingen av instansene vil opplyse om sine prosedyrer, men ifølge Utenriksdepartementet er det forbudt å eksportere varer, teknologi og kunnskap som kan hjelpe Iran med deres atomprogram eller olje- og gassutvinning. Dermed rammes forskere og studenter ekstra hardt.

Norge mistenker oss for å arbeide for iranske myndigheter.

– Iran er spesielt, og bakgrunnen for våre vurderinger er strenge FN-resolusjoner som Norge er forpliktet til å følge, sier Martin Berner, kommunikasjonssjef i PST. Organet mener å ha indikasjon på at iranske visumsøkere for forskning og studier «bevisst forsøker å tilegne seg kunnskap og kompetanse innen spesifikke teknologiområder som kan ha betydning for Irans atomprogram.»

– Norske universiteter og forskningsinstitusjoner skal ikke bidra til at Iran skal lage det de er mistenkt for å lage, sier Berner. Han understreker at selv om behandlingen av visumsøknader fra Iran tar lang tid, blir de fleste til slutt innvilget.

– Manglende kunnskap

Ett av kravene som møter iranere som ønsker studie- eller forskeropphold i Norge, er en økonomisk garanti på nesten 100 000 kroner for å få behandlet visumsøknaden. Beløpet overskrider en normal årslønn for en iransk akademiker. Selv om kravet er laget for å sikre norske skattebetalere mot uforutsette utgifter til midlertidig besøkende, opplever iranske stipendiater at det inngår i et bilde av urimelige mistanker.

– Norge mistenker oss for å arbeide for iranske myndigheter, selv om det er snakk om sivile universiteter, sier en av de iranske doktorgradsstipendiatene ved UiS. Han ønsker ikke å stå fram med navn fordi han tror iranske angivere vil melde hjem enhver negativ kommentar i pressen. Av hensyn til norske etterretningsmyndigheter har han kuttet all kontakt med sitt faglige nettverk i Iran. Han er overbevist om at de mer enn 150 iranske stipendiatene i Norge alle bærer på en stor sorg over manglende kunnskap om Iran her i landet.

– Etter hvert har jeg akseptert at nordmenn, selv på høyt faglig nivå ved universitetene, ikke vet noe som helst om mitt land, sier han.

Professor Assadi mener at norske myndigheter feilvurderer risikoen ved å slippe inn iranske studenter. Alle hans tidligere ph.d.-stipendiater fra Iran befinner seg fremdeles i Norge.

Iranere risikerer de å bli urimelig behandlet uten at offentligheten reagerer.

– Det finnes ingen grunn til å forestille seg at iranere på vei til å studere i Norge skulle ha uærlige hensikter – tvert imot, hevder Assadi. Han viser til at Iran historisk sett har sterke fagmiljøer innenfor energi og petroleum, noe som gjør Norge svært relevant for dem som søker karriere internasjonalt. Ifølge Assadi søker iranske forskere bredt ut mot institusjoner i Europa, USA og Canada, og overalt absorberes de raskt på arbeidsmarkedene etter endte studier.

– Et forvrengt bilde

Storpolitikk påvirker nordmenns behandling av iranere på en svært uheldig måte, ifølge Sverre Lodgaard i NUPI.

Seniorforsker og tidligere direktør i NUPI (Norsk Utenrikspolitisk Institutt) Sverre Lodgaard har forsket på Iran og Midtøsten i mer enn 20 år. For tiden leder han et forskningsprosjekt om blant annet den arabiske vårens betydning for Iran. Han mener nordmenn har behov for å korrigere og nyansere bildet av landet.

– Inntrykket av Iran er blitt skjevt fordi det storpolitiske fiendebildet blir til et forvrengt bilde av det iranske samfunn, sier Lodgaard. Han peker på at Saudi-Arabia på mange områder er verst når det gjelder menneskerettigheter i Midtøsten.

– Men siden de er USAs allierte, retter man i stedet oppmerksomheten mot Iran, påpeker Lodgaard. Han viser til at Iran har en rik sivilisasjonshistorie som skiller seg fra resten av regionen.

– Mange vet nok ikke engang at Iran ikke er et arabisk land, og når norske etterretningstjenester og utlendingsmyndigheter i tillegg er på tå hev overfor iranere som kommer til Norge, risikerer de å bli urimelig behandlet uten at offentligheten reagerer, sier Lodgaard.

 

– Situasjonen i Iran er bedre

Hvis forholdene fortsatt bedrer seg, velger de å bli i Iran. Det forteller studenter i Teheran.

[wip4: photo=698863 width=512 align=middle]

Forskerforum har besøkt Iran to ganger det siste året og møtt avgangsstudenter, stipendiater og etablerte forskere. Stemningen har endret seg merkbart etter at Iran i november kom til enighet om atominspeksjoner og videre forhandlinger med USA, Kina, Russland, Storbritannia, Frankrike og Tyskland.

Folk på gata i Teheran er nå mer villige til å stå fram med navn og bilde, og de er åpnere om sine tanker om akademia, emigrasjon og geopolitikk. Opplevelsen av urettferdig behandling fra omverdenen er allikevel stadig framtredende.

Det er ikke noe galt med iranske universiteter, men mange ønsker å flytte av økonomiske årsaker.

– Det stygge bildet av Iran i utlandet er ikke den virkelige historien, sier Ali Tabaeian, avgangsstudent i ingeniørfag ved Tehran University, Irans høyest rangerte universitet. I motsetning til de mer etablerte akademikerne vi snakket med, ønsker Tabaeian ikke å forlate hjemlandet for å satse på en internasjonal forskerkarriere.

– Det er ikke noe galt med iranske universiteter, men mange ønsker å flytte av økonomiske årsaker, vurderer studenten. Han legger skylden for dette på det internasjonale sanksjonsregimet.

Samira Hashemi, en kvinnelig avgangsstudent i arkitektur, mener at den politiske situasjonen i Iran har bedret seg etter at den reformvennlige presidenten Hassan Rouhani ble valgt i fjor.

– Mange akademikere emigrerer fordi de ønsker en annen atmosfære, søker nye muligheter i faget sitt eller har politiske grunner. Men situasjonen er allerede blitt bedre, og for meg blir det feil å forlate landet nå, sier Hashemi.