Nyheter | Dokumentene som forsvant
Publisert 19. februar 2026 kl. 14:01
Oslo-kanalen er navnet på de hemmelige forhandlingene på 1990-tallet som med norsk tilrettelegging skulle gi en fredsløsning på konflikten mellom Israel og palestinerne. På norsk side hadde ekteparet Terje Rød-Larsen og Mona Juul, som nå begge er siktet av Økokrim, sentrale roller.
Forhandlingene endte opp med Oslo-avtalen i 1993. Dette er et helt sentralt tema i norsk etterkrigshistorie, men i UDs arkiv mangler viktige dokumenter.
− Vi vet at det er strengt fortrolige dokumenter som er borte, sier Hilde Henriksen Waage, professor ved Universitetet i Oslo (UiO) og antagelig Norges mest kjente Midtøsten-forsker.
Da Waage på oppdrag fra Utenriksdepartementet i 2004 skrev en rapport med evaluering av Norges rolle i Oslo-kanalen oppdaget hun at sentrale dokumenter fra prosessen manglet i UD-arkivet.
De siste ukenes nye avsløringer om forbindelsene mellom ekteparet Juul/Rød-Larsen og overgrepsdømte Jeffrey Epstein, blant annet gjennom tenketanken International Peace Institute (IPI) i New York har aktualisert saken. Rød-Larsen ledet IPI mellom 2005 og 2020, mens Juul har hatt sentrale roller i norsk utenrikstjeneste. Juul og Rød-Larsen er nå siktet for grov korrupsjon og medvirkning til grov korrupsjon.
I en artikkel i Historisk Tidsskrift i 2024 viser Waage hvordan sentrale dokumenter som mangler i UDs arkiv har dukket opp hos det israelske statsarkivet, som har lagt ut dokumenter fra 1993-1994.
− Der er det blant annet offentliggjort to dokumenter. Det ene er et håndskrevet notat fra utenriksminister Johan Jørgen Holst gradert «strengt fortrolig» og med headingen «Det kongelige norske utenriksdepartementet». Så når nåværende statsminister og tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre har sagt at det finnes ingen dokumenter på ville veier, så er ikke det riktig. Det finnes dokumenter, sier Waage.
Waage viser også til tidligere NRK-journalist Odd Karsten Tveit, som i 2005 ga ut boka «Krig og diplomati». Da hadde han ifølge Waage tilgang til en rekke dokumenter som ikke finnes i UDs arkiv. Dette gir ifølge Waage en pekepinn om hvor mange dokumenter som mangler.
− Odd Karstein Tveit er journalist. Så han dekker sine kilder og vil ikke si hvor han har sett disse dokumentene, sier Waage.
Hun legger til at Tveit kan ha sett flere titalls eller mer enn hundre dokumenter, og i boka også siterer fra disse. Dette er altså dokumenter som altså ikke finnes i norske offisielle arkiver.
Waage peker i retning av ekteparet Juul/Rød-Larsen. Rød-Larsen har tidligere opplyst at han har i sitt eie det han beskriver som et privatarkiv.
− Den sannsynlige tolkningen av dette er at det er ekteparet som har disse dokumentene. Det betyr at de til og med kan ha blitt beslaglagt i Økokrims razzia i deres leilighet, sier Waage, men legger raskt til at dette siste kan man ikke vite noe om i dag.
Det har vært flere forsøk på å få Rød-Larsens arkiv overført til Riksarkivet (nå Nasjonalarkivet), men dette har strandet. Rød-Larsen var i motsetning til Juul ikke ansatt i UD, og Nasjonalarkivet kan hente inn private arkiver.
Veien om Nasjonalarkivet er likevel ikke den mest opplagte. UD har et selvstendig ansvar for å dokumentere sin virksomhet, og arkivmateriale blir ikke overført til Nasjonalarkivet før etter at det er gjennomgått ut fra blant annet sikkerhetsloven.
− Dette er dokumenter som er graderte og ikke skal flyte rundt før de er avgradert. De skal i utgangspunktet tilbakeføres til Utenriksdepartementet, sier Waage.
I 2006 sa Utenriksdepartementet, da under ledelse av nåværende statsminister Jonas Gahr Støre, ifølge Dag og Tid, at Rød-Larsen ikke hadde noen dokumenter fra Oslo-kanalen som UD savnet i sine arkiver. I forrige uke sa Støre til VG at han ikke husker dette. UDs daværende kommunikasjonssjef sier til NRK at uttalelsen var politisk klarert.
Samtidig sier Støre nå at han ønsker at alle relevante dokumenter bør være i norske arkiver, uten å spesifisere dette nærmere. Waage sier at det i dag er vanskelig å vite hva som fortsatt kan oppspores.
− Statsministeren kan ikke lenger nekte for at det finnes dokumenter. Han har allerede sagt at de dokumentene skal gis tilbake. I mellomtiden kan de ha kommet på avveie, eller ha blitt ødelagt. Dette vet vi ingenting om. Men vi vet at det er strengt fortrolige hemmelige dokumenter som er borte, sier hun.
Waage mener at dokumentene mangler i arkivene fordi innholdet i dem ville utfordre det offisielle bildet av Norges rolle i Oslo-kanalen. På spørsmål om hva hun tror dokumentene kan gi svar på, sier hun:
− Det vet vi egentlig i dag ganske godt, og det er grunnen til at de er borte. Dokumentene vil vise hvilken rolle Norge egentlig spilte i denne prosessen. Det var det min forskning avdekket allerede i 2004. Fordi Israel var den sterke parten var det slik at Israel bestemte alle spillereglene, sier Waage, som fortsetter:
− Skal du megle i en slik konflikt hvor du har en sterk part og en kjempesvak part som heter palestinerne, så må du være på lag med den sterke parten. Det er det som gjør at disse norske forhandlerne var villige til å være løpegutter for Israel. Det er helt ødeleggende for det imaget og det selvbildet som er skapt i Norge i 30 år og hva Norge egentlig utrettet i denne fredsprosessen, sier Waage.
− Dette er som du sier 30 år siden nå. Hvilken betydning har dette i dag?
− I dag har det den betydning at hele fundamentet som norsk fredsmeklingspolitikk er bygd på, er om ikke ødelagt, så har det fått et alvorlig skudd for baugen.
− Du skriver i artikkelen i Historisk Tidsskrift at det har vært viktig for samtlige norske regjeringer å hegne om Norges rolle i Oslo-kanalen?
− Etter dette store gjennombruddet for norsk diplomati i 1993, ble Oslo-kanalen til «drømmekanalen». Det ble en arbeidsmetode og en måte å jobbe på. Gjennom hemmelig diplomati, gjerne med aktører som ikke var formelt ansatt som diplomater eller i Utenriksdepartementet. Det ble dannet en liten klikk med aktører. Noen kom fra Arbeiderpartiet, noen kom fra andre organisasjoner og noen kom fra UD og så videre.
I kjølvannet av Oslo-kanalen engasjerte Norge seg for å bidra til å løse et stort antall konflikter verden over, fra Filippinene til Sri Lanka, Sudan og Colombia.
Det foregikk en merkevarebygging av Norge som fredsnasjon, mener Waage, og sier det var i Norges interesse å bygge opp om og beskytte dette:
− Dermed så har man heller ikke − og det er de politiske følgene her − vært villig til å ta noen kritisk debatt. Ikke noen debatt i det hele tatt, om hva Norge gjør i disse fredsprosessene, og hva vi har utrettet.
− Er det noen man forvente i alle land, at det er ubehagelige ting i utenrikspolitikken som må beskyttes?
− Det kan jeg ikke uten videre svare på. Det som er poenget med Norge er at vi har bygget opp et image som er fri for korrupsjon, fri for kolonier, fri for overgrep. Vi er dette landet som består av gode samaritaner som gir masse bistand. Så er vi veldig rike og deler vårt overskudd både med fattige folk og til fred og til oss selv, ikke sant? Dette er den veldig spesielle merkevaren som er bygd opp omkring Norge, sier Waage.
− Norge har vært dette uskyldsrene landet, noe som gjør at dette svir ekstra hardt, legger hun til.
Forskerforum har spurt statsminister Jonas Gahr Støre om hvordan han i dag ser på UDs uttalelse om dokumentene fra 2006, og om det er riktig at Støre og påfølgende utenriksministre har ønsket å unngå debatt om Norges rolle i Oslo-kanalen og derfor ikke har hatt interesse i å bringe fram de manglende dokumentene fra perioden. Statsministerens kontor har ikke svart på vår henvendelse.
Mona Juul har gjennom sin advokat Thomas Skjelbred til media sagt at hun mener at det ikke er grunnlag for siktelsen om grov korrupsjon. Når det gjelder de manglende dokumentene fra Oslo-kanalen sier Skjelbred til VG at Juul ikke har «noen relevante dokumenter». Advokat John Christian Elden, som representerer Terje Rød-Larsen, sier at hans klient er trygg på at det ikke foreligger grunnlag for straffeansvar for siktelsen om medvirkning til grov korrupsjon. Når det gjelder dokumenter fra Oslo-kanalen har Rød-Larsen ifølge advokaten kun sine egne notater. Elden skriver til VG at Rød-Larsen vil bidra med alt materiale han selv har, slik at det blir bevart for framtida. Dette skal ifølge advokaten gjøres tilgjengelig for Nasjonalarkivet.
