Kommentar | Epstein-saken
Publisert 19. februar 2026 kl. 12:28
Akademia er prestisjefylt.
I en tid der mye kan kjøpes for penger, er akademisk eksellense fortsatt noe utenfor rekkevidde for mange. Elfenbenstårnet krever mye av alle som vil stige opp i det – uansett bakgrunn.
I tillegg oppleves akademia og forskning også som moralsk høyverdig. Resultatene skal komme offentligheten til gode og frembringe sannhet, alt for å hjelpe menneskeheten. Norske universiteter og høyskoler er den statlige sektoren innbyggerne er aller mest fornøyd med, ifølge årets Innbyggerundersøkelse.
Ikke så rart da kanskje, at vi nå ser tidenes eksempel på det vi kan kalle storstilt omdømmemessig «hjernevask».
Jeffrey Epstein brukte nemlig akademia, forskere og forskningsinstitusjoner svært aktivt i sin personlige omdømmebygging, både før og etter den første overgrepsdommen i 2008.
Akademia var rett og slett en del av Epsteins brand.
I New York Times-artikkelen Epstein’s Ties With Academics Show the Seedy Side of College Fund-Raising, beskriver flere universitetsledere den ustanselige jakten på midler, og hvordan Epsteins lovnader om mulige donasjoner, potensielle støtte og store nettverk av andre givere, gjorde dem til servile brikker som kunne brukes for å pynte på seksualforbryterens image.
Et ubehagelig spørsmål blir da om akademias og forskeres vilje til å se vekk fra Epsteins google-søkbare bakgrunn, har vært med på å bidra til at operasjonen fikk holde på så lenge som den gjorde.
Ga akademia overgriperen det troverdige skinnet han trengte?
For Jeffrey Epstein var, tilsynelatede, besatt. En forsker beskrev det som at ‘Epstein samlet på forskere, som andre samlet på kunst’.
The Economist har gjennomgått 1,4 millioner filer og epost-korrespondanser, og ser av dem at forskere og kontakter fra akademia står for hele 17 prosent av dem, bare slått av Epsteins eget felt, finans.
Han førte lister med sentrale navn fra akademia som han korresponderte jevnlig med, Noam Chomsky og Steven Pinker blant dem (i tillegg til sosiologen Terje Rød-Larsen). Samtidig donerte han penger til eliteinstitusjoner i USA, så vel som til for eksempel Handelshøgskolan i Stockholm, ifølge nye avsløringer.
Den overgrepsdømte milliardæren var før dommen i 2008 kjent som en annen type riking, der han stadig poserte i Harvard-gensere. Han fremsto mer intellektuelt orientert enn Wall Street-broilerne, tech-nerdene eller mer tradisjonelle pengefolk.
I artikkelen Jeffrey Epstein, Harvard Man, skriver magasinet The Nation om hvordan Epstein slik sett er typisk for den nye rikmannsdominerte eliten i dag, som ser vitenskap som en ideologi – ‘en teknokratisk vitenskapisme som løfter eliteuniversiteter opp som kroppsliggjøringen av meritokratiet. Fordi disse stedene er sett på som der ‘de beste stiger til topps’, gir assosiasjonen med Ivy League, en patina av legitimitet til finanskapitalismen.’
Og ingen ting er mer anerkjent enn Harvard, USAs høyest rangerte universitet.
Ifølge Bloomberg donerte Epstein over 9 millioner dollar til universitetet sentralt mellom 1998 og sin første domfellelse i 2008.
Etter dette ble han bannlyst fra de offisielle kanalene. Penger ble i stedet donert via omveier – til sosiale klubber på Harvard som The Hasty Pudding (en tradisjonsrik studentorganisasjon fra 1770) – som blant annet skaffet han et bord ved organisasjonens egen galla så sent som i 2019.
I tillegg hadde han fri tilgang til et ‘eget’ forskningssenter.
Forsker Martin Nowak fortalte i sin bok fra 2011 om hvordan ble oppringt mens han fortsatt jobbet på Princeton, og tilbudt en tur til Epsteins beryktede øy. På oppholdets siste dag forteller Epstein Nowak at han ‘ville bygge en institusjon’ for han, skriver Nature. Med en 6,5 millioners-donasjon fra Epstein grunnla Nowak Program for Evolutionary Dynamics (PED) på Harvard i 2003.
Her disponerte Epstein et eget kontor på der han tok imot besøkende og hadde med seg gjester. Han hadde nøkkelkort og kunne komme og gå som han ville, ifølge Scientific American.
I tillegg var det viktig at forbindelsen var synlig.
I en 
‘Å ha en av disse universitetene som en del av din filantropiske portfolio gir en enorm kredibilitet, og det er det vi bør bekymre oss over: Er det noen som bruker oss for omdømmemessig hvitvasking?’ uttaler en universitetsleder til The New York Times.
Et oppdatert Harvard-ansatt-treff på Google, ved siden av overgrepsdommen gjør nok noe for å sukre pillen? For kan Harvard …?
Fundraising, å skaffe private penger til å finansiere undervisningsinstitusjoner, er en helt integrert del av en universitetsleders hverdag i USA. Store deler av de amerikanske universitetenes budsjetter kommer fra private midler, og gjør dem også sårbare for nettopp omdømmemessig hjernevask av lyssky midler og virksomhet.
I Epstein-saken ser man tydelig hvordan behovet for kalde, harde cash gjør at flere benytter seg av smutthull og velger å se bort fra den overgrepsdømte finansmannens rykte. Flere institusjoner fortsatte nemlig å motta penger av Epstein, selv når han etter dommen fra 2008 ble bannlyst fra de ‘offisielle’ donasjonslistene. Via forskningsinstitutter og andre underoperasjoner fortsatte pengene å komme.
Dette gjaldt for eksempel Massachusetts Instutitute of Technology (MIT) kjente Media Lab. Det tverrfaglige forskningssenteret som opererer mellom teknologi, media, vitenskap og design, fortsatte å akseptere gaver og penger, men bokførte midlene som fra ‘anonym giver’. De mottok også store summer fra andre bidragsytere via Epstein, som for eksempel Bill Gates, skriver The New Yorker. Skyggeleggingen av disse forholdene var velkjent på laben, i den grad at den nå avsatte direktøren Joi Ito skal ha omtalt Epstein som ‘Voldemort’ eller ‘han hvis navn ikke må bli nevnt’.
Men hva med i Norge? Hvordan blir saken når norske forskere og institusjoner i stadig større grad forventes å hente midler fra private lommebøker og bedriftskontoer? Hvordan sikrer vi at midlene kommer fra kilder uten bindinger til ugjerninger, og med bærekraftige etiske retningslinjer?
En parallell er Sackler-familien, eiere av Purdue Pharma og arkitekter bak massivt salg av Oxycotin – morfinpreparatet som har skapt en opioidepidemi i USA. Legemiddelindustrien sponser enormt mye medisinsk forskning. Hva med våpenindustri?
Eller spørsmål rundt lakseoppdrettsindustrien og hvem som skal finansiere forskning der? Petroleumspenger i forskning, som den nye organisasjonen Den Grønne Studentbevegelse vil kjempe mot?
Sikkert er det i hvert fall at dette blir et spørsmål vi kommer til å treffe på stadig oftere fremover: Hvem er det akseptabelt å få penger fra? Og ikke minst, hvordan kan vi sikre et system som både samarbeider med private midler og samtidig sikrer at forskningen er uavhengig, etisk og ikke minst fri fra ren kriminalitet.
