Av Aksel Kjær Vidnes
Publisert 5. juni 2019 kl. 12:49
– Mine siste ti år i arbeidslivet har vært de mest produktive. Jobben er viktig for meg, og jeg har i utgangspunktet lyst til å fortsette, sier Kai A. Olsen.
Den profilerte informatikkprofessoren ved Høgskolen i Molde skal likevel gå av med pensjon 1. september. Han nærmer seg 70 år, som er den øvre aldersgrensen for statsansatte. Regjeringen lover i regjeringsplattformen at statens aldersgrense skal økes til 72, men det arbeidet er fortsatt i startgropa, og kommer for sent for Olsen. I en kronikk i Aftenposten skriver IT-professoren at han nærmest får sparken, uten å ha gjort noe annet galt enn å bli eldre.
– I stedet for å betale meg 800 000 kroner i lønn, betaler de meg 500 000 i pensjon og ber meg gjøre ingenting. Jeg mener det må være en dårlig deal for samfunnet, sier Olsen.
Olsen mener det ikke er tilstrekkelig å heve aldersgrensen, men at alle burde få jobbe så lenge de vil.
– Jeg tror ikke det blir et problem at folk ønsker å fortsette uten at de gjør en god jobb. Det er noen få som ønsker å fortsette, og de bør få lov. Jeg tror ikke vi har råd til å la være, sier han.
En som har engasjert seg i aldersdebatten tidligere, er Elin Ørjasæter, dosent ved Høgskolen i Kristiania, hvor hun underviser i HR og personalledelse. Hun står fortsatt på at de eldre bør vike når de har fullt opptjente pensjonsrettigheter.
– Jeg mener det er veldig fornuftig å ha aldersgrenser i arbeidslivet. Ordningen med aldersgrenser ivaretar både arbeidsgivers og arbeidstakers behov for forutsigbarhet, og det ivaretar hensynet til generasjonskontrakten, sier Elin Ørjasæter.
Hun mener at aldersgrensen heller burde vært lavere enn i dag. Mens arbeidsmiljøloven setter en øvre grense på 72 år, har staten en egen særaldersgrense på 70 år for sine arbeidstakere. Tidligere var den øvre grensen i arbeidsmiljøloven 70 år, og 67 år i staten.
– Lovendringen som økte aldersgrensene, var en gavepakke først og fremst for akademikere. Det er de som i størst grad benytter seg av muligheten til å stå lenger i jobb, sier Ørjasæter.
Hun mener at eldre arbeidstakere i stedet for å bli stående i fast jobb, bør vike for yngre arbeidstakere, særlig i akademia, som har høy andel midlertidige ansatte blant de yngre.
– Det er mye mer fornuftig at de eldre går på midlertidige løsninger enn de unge. Jeg syns rett og slett at det er veldig kravstort av våre generasjoner. Vi har åtte år mellom 62 og 70 hvor vi har rett på både pensjon og stillingsvern. Det er i utgangspunktet en luksus. Jeg syns godt vi kan gå litt stillere i dørene når unge i akademia sliter med å få fast jobb, sier Ørjasæter.
At de eldre bør gi plass til de yngre, særlig i en bransje som forskning hvor mange unge går uten fast jobb, aksepterer Olsen som et argument.
– Men en god del professorer skaper ny aktivitet rundt seg ved at de har doktorgradsstudenter, skaffer forskermidler og har gode nettverk.
Selv om Olsen krever høyere aldersgrense, kan ikke det skje uten endringer i pensjonssystemet, mener han. På grunn av særskilte regler for enkelte ansatte som er født før 1963, risikerer han å få en lavere pensjonsutbetaling hvis han fortsetter til han er 72 år.
– At man blir straffet for å stå lenge i jobb når man etter loven har rett til det, er veldig rart. Det er noe som må ryddes opp i, enkelt og greit, sier Ørjasæter.
Hilde Wærness Jensen, sjef for fagavdelingen i bedriftspensjon i Statens pensjonskasse, bekrefter at det er en gruppe ansatte som kan få lavere pensjonsutbetaling dersom de står i jobb etter 67 år. Hun understreker at det ikke vil være tilfelle for de fleste, og at den ekstra lønnen man får i årene man jobber videre, som regel kompenserer et eventuelt pensjonstap.
– Men hvis jeg kan gi et råd til dem som velger å stå i stilling utover 67 år: Ta kontakt med pensjonsleverandøren din og hør hva det vil si for deg. Det kan få noen konsekvenser du bør vite om før du gjør valget ditt.
Når Olsen går av med pensjon over sommeren, skal han fortsette som professor 2 ved Universitetet i Bergen. Siden det er en 20 prosent stilling, berører det ikke pensjonen hans. I tillegg tar han oppdrag for næringslivet, og skal i gang med guidebøker for norske turister i Spania, på vegne av en hotellkjede.
– For det norske samfunnet er det kanskje ikke det mest effektive. Men det er ikke mitt problem.
