Publisert 2. oktober 2020 kl. 10:20
– Et problem med undersøkelsen er at den kommer med generelle utsagn der man bes ta stilling til spørsmål om ytringsfrihet, men som forskere må vi også forholde oss til forskningsetiske prinsipper, sier professor Heidi Østbø Haugen.
I en kronikk i Khrono retter hun kraftig kritikk mot en pågående spørreundersøkelse om ytringsfrihet i akademia i Norge. Undersøkelsen gjennomføres av Institutt for samfunnsforskning (ISF) på oppdrag fra Fritt Ord og er sendt ut til medlemmer av Forskerforbundet, NTL og tre underforeninger av Den norske legeforening.
«Vi trenger mer kunnskap om forskeres erfaringer med ytringsrom og akademisk frihet. Dessverre egner spørreundersøkelsen som nå er igangsatt seg dårlig til å frembringe slik kunnskap,» skrev Haugen i sin kronikk.
– For det første mener jeg spørsmålene i undersøkelsen ikke skiller mellom generelle prinsipper om ytringsfrihet og hvilke prinsipper som gjelder om hvordan man kan ytre seg som forsker, utdyper Haugen til Forskerforum.
I undersøkelsen blir respondentene for eksempel spurt om «ansatte ved universiteter og høyskoler bør stå helt fritt til å ytre seg om politiske meninger» eller om «det politiske klimaet i Norge gjør det vanskelig for meg å si hva jeg mener».
Heidi Østbø Haugen, som er professor i Kina-studier ved Universitetet i Oslo, mener forskere kan oppleve et helt annet press på ytringsfriheten enn det hun mener undersøkelsen tar opp. Hun trekker frem at forskere kan oppleve behov for å sensurere seg selv for ikke å provosere potensielle oppdragsgivere. Det kan også være behov for å beskytte samarbeidspartnere i akademia i andre land eller beskytte sine egne muligheter til å få visum til land man forsker i.
– For eksempel kan man være avhengig av å få forskningsoppdrag fra NAV eller UDI og dermed legge bånd på seg når man uttaler seg. Eller det kan være at man har samarbeidspartnere i land med autoritære regimer og må ta hensyn til at noen kritiske uttalelser kan utgjøre en sikkerhetsrisiko for dem man samarbeider med. I tillegg kan det være at man ikke uttaler seg for at man kan være bekymret for sjikane, sier Haugen.
Hun skulle ønske undersøkelsen kunne sett på om forskere får nok støtte av arbeidsgiver når de ytrer seg offentlig om forskningen sin.
– Som ansatte i ved universiteter og høyskoler er det vår plikt å formidle. Hvordan støtter arbeidsgiver oss i denne rollen? Å utsettes for trakassering når vi ytrer oss om forskningen vår er tungt. Føler forskere at vi bærer denne belastningen alene eller at vi har institusjonene våre i ryggen som formidler, spør Haugen.
Selv tror hun støtten ikke er spesielt sterk.
– Det er ikke en spesielt sterk kultur for å støtte forskere når de formidler forskningen sin. Jeg og mange andre føler oss nok mye mer ensomme som formidlere enn som forskere og undervisere. Hvis denne undersøkelsen kunne kvantifisert noe om i hvilken grad man føler seg støttet, ville det vært kjempeverdifullt. Da kunne vi snakket om hvordan vi kunne blitt bedre på institusjonene våre.
Haugen understreker at hun har tiltro til forskerne som står bak undersøkelsen. – Skulle jeg satt ut et oppdrag om en sånn undersøkelse, ville jeg gitt den til dem. Det er en erfaren forskergruppe med mye kunnskap dette temaet og metodekompetanse. De har kompetanse til å gjøre dette på en bedre måte og innhente kunnskap vi sårt trenger om ytringsrommet i akademia.
