– Forskerne trenger ikke kontroll og mistillit, sier Torill Nustad ved UiT. (Foto: Wikimedia Commons)
– I løpet av de siste ti–tolv årene er også norsk forskningspolitikk brakt inn i det nyliberale mål- og resultatbaserte styringssystemet, sier Gustav E. Karlsen. Han er professor ved Høgskolen i Sør-Trøndelag og forfatter av boken Utdanning, styring og marked: norsk utdanningspolitikk i et internasjonalt perspektiv.
Den resultatbaserte finansieringen av forskning og utdanning er blitt stadig viktigere etter at Bondevik II-regjeringen med Kristin Clemet innførte de første tellekantene i 2003. Da gikk en fjerdedel av institusjonenes offentlige midler over til å beregnes ut fra innrapporterte og avlagte studiepoeng. Året etter kom tellekantene for forskning, hvor vitenskapelig publisering, avlagte doktorgrader og tildelinger fra Forskningsrådet ga uttrykk for ytterligere en sjettedel av de offentlige midlene. Et forsøk på å lage en tilsvarende indikator for formidling ble mislykket.
Forskningsbarometeret
I forbindelse med Vitenskapsåret i fjor lanserte Kunnskapsdepartementet forskningsbarometeret, som består av 24 indikatorer på alt fra forskersamarbeid, antall ansatte og FoU-investeringer til resultater i form av antall publiseringer, siteringer og patenter. Ifølge nå avgåtte statsråd Tora Aasland skal forskningsbarometeret gi kunnskap og innsikt fram mot forskningsmeldingen.
Professor Karlsen mener regjeringen primært oppfatter forskning som investering i konkurransedyktig humankapital. Institusjonene må opptre som bedriftsaktører i kampen om studentene, de gode forskerne og forskningsmidlene.
– Mens tellekantene for publisering har fått mye oppmerksomhet, er studentenes eksamensproduksjon langt viktigere økonomisk for institusjonene, sier Karlsen. Han legger til at den forskningspolitiske diskusjonen om finansiering av forskning har dreid seg bort fra innsats, ofte forbundet med OECDs treprosentmål av BNP.
– Dreiningen mot de målbare resultatene gjør innsatsmålet mindre relevant, sier Karlsen.
Standardisering
Innen utgangen av 2012 må alle høyere utdanninger i Norge ha tatt i bruk de transnasjonale og nasjonale kvalifikasjonsrammeverkene for høyere utdanning, som er en del av Bologna-prosessen. Gjennom rammeverket skal alle høyere utdanninger få en standardbeskrivelse, uavhengig av fag og innhold. Målet er at alle skal kunne jobbe og ta utdanning over landegrensene, uten at man trenger å tolke det faglige innholdet i deres kompetanse.
– Innføringen av kvalifikasjonsrammeverkene har skjedd nærmest som en ekspedisjonssak. Det er betenkelig ut fra en demokratisk vurdering, påpeker Karlsen. Han understreker at SV i regjering ikke har tatt initiativ for å utfordre det mål- og resultatbaserte styringsrasjonalet som har ensidig vekt på dokumenterbare, målbare resultater – ikke innsatsfaktorer og prosess.
– SV har til nå kun drevet med småflikking innenfor det nyliberale styringssystemet, sier Karlsen.
– Markedsrettet tenking
Torill Nustad, hovedtillitsvalgt for NTL ved Universitetet i Tromsø har sett hvordan mål- og resultatstyring fungerer ved universitetet.
– Mål- og resultatstyringen fra år til år er lite i overensstemmelse med å lage god forskning på lengre sikt. Å måle den enkeltes publiseringspoeng oppleves heller som en gapestokk enn en oppmuntring til å lage god forskning. Mål- og resultatstyring er akkurat det motsatte av å mobilisere de ansatte til å drive med god forskning, sier Nustad. Hun mener regjeringens styringsform overfor UH-sektoren ikke er i tråd med tradisjonell sosialdemokratisk politikk, men i stedet samsvarer med individualisert, markedsrettet tenkning.
– God styring kan ikke være basert på mistillit og kontroll med de ansatte. De ansatte i vår sektor må tas med på råd, enten de jobber med personalforvaltning, økonomi eller forskning, sier Nustad. Hun er bekymret for innholdet i den kommende forskningsmeldingen.
– Kampen om den frie og uavhengige forskningen pågår hele tiden. Når man ikke får de svarene man ønsker politisk, så oppnevner man nye utvalg, hevder Nustad. Hun mener fagbevegelsens motstand så langt har hindret regjeringens forslag til politikk og stoppet en enda raskere negativ utvikling.
– Dette gjelder enten vi har stått overfor Kristin Clemet eller Tora Aasland, sier Nustad.
