I morgen konstitueres Stortinget med nye partigrupper og nye stortingskomiteer, og på lørdag er den høytidelige åpningen. Så begynner Stortinget å jobbe, og Høyres Mathilde Tybring-Gjedde skal lede Utdannings- og forskningskomiteen. De neste ukene skal hun forberede seg ved å møte mange av organisasjonene og aktørene på utdanningsfeltet, men hun har allerede en plan for hvordan forskning og høyere utdanning kan vinne kampen om oppmerksomhet. Både i den offentlige debatten og blant politikerne som egentlig jobber med andre felt.
– Jeg synes ofte debatten om forskning blir for abstrakt til at det oppleves relevant. Vi må rette debatten om forskning inn mot det som er håndfast for folk, inn i de temaene som dominerer i samfunnsdebatten. Helt konkret: Hvordan skal forskning spille en nøkkelrolle i å løse disse store utfordringene?, spør Tybring-Gjedde.
Mathilde Tybring-Gjedde
Aktuell med: Stortingsrepresentant for Høyre, skal lede Utdannings- og forskningskomiteen i 2025-2029
– Man leder møtene og prosessene i komiteen. Jeg skulle ønske det betydde at jeg fikk mye mer gjennomslag enn øvrige medlemmer, men dessverre fungerer det ikke slik. Men det er veldig lærerikt å få muligheten til å bygge det kollegiet som skal være i utdanning og forskningskomiteen. Det viktigste feltet vi har, vil jeg tørre og mene.
– Jeg er veldig glad hvis det er etterlatt inntrykk.
– Det har jeg. Jeg kan nevne to ting. Det ene er kompetansepolitikken. Det er viktig at det blir lettere å få påfyll av ny kompetanse i løpet av livet. For mennesker i ulike livsfaser, fordi verden og arbeidslivet endrer seg så raskt, og vi må hindre utenforskap. Det må i større grad være klippekort inn og ut av høyere utdanning. Og så er jeg veldig opptatt konkurransekraft. Konkurransekraften er svakere i hele Europa og vi taper terreng mot Kina og USA innen avanserte teknologier. Vi trenger å styrke forskningen vår, og både grunnforskning og næringsrettet forskning er nøkkelen for å styrke våre verdier i Europa og i Norge i årene framover.
– Jeg tror det kommer til å bli en debatt om forholdet vårt til Europa og til EUs forskningsprogrammer.
– Ikke en direkte EU-debatt, men om hvor tett skal vi være koblet på Europa og EU. Våre fagmiljøer er helt avhengige av å være en del av EUs forskningsprogrammer og være inkludert i de globale forskningsnettverkene. Det handler også om å hente kompetanse vi trenger. Der har du nok et skille i norsk politikk mellom de som er mer isolasjonistiske, og de som ønsker at vi fremdeles skal ha internasjonalt samarbeid og se ut mot Europa, og ser at Norge er et lite land i en stor verden. Den andre konfliktlinjen går på i hvilken grad vi skal satse på forskning, og særlig toppforskning, og hvordan man skal få næringslivet til å forske mer. Det er en klassisk konfliktlinje hvor Høyre er opptatt av næringslivsforskning og fremragende forskningsmiljøer. Vi må prioritere også innen forskningsfeltet.
– Det kommer til å bli mer kamp om ressursene i årene fremover, ikke bare penger, men også folk. Vi kommer til å mangle kvalifisert arbeidskraft, antallet studenter kommer til å gå ned, og vi har behov i samfunnet som vi trenger kvalifiserte folk til. Jeg er opptatt av at vi fremdeles skal styre den høyere utdanningssektoren i det store, og ikke i det små. Men vi må vise retning. Det kommer til å være nødvendig med debatter om arbeidsdeling i sektoren. Det er behov for å styrke kvaliteten i høyere utdanning, og sikre mer arbeidslivsrelevans. Det blir viktig å diskutere hvordan vi prioriterer studieplasser fremover. Vi trenger flere studieplasser innenfor for eksempel helsefag, realfag og lærerutdanning. Dette er debatter som jeg ønsker å ha med sektoren, for jeg tror mange i sektoren også ser at de må tas.
– Haha, godt spørsmål. Jeg har vært i utdanningsfeltet før, men samfunnsutfordringene har vokst og er nye, og aktørene har oppdatert prioriteringene sine. Jeg tror det er veldig dårlig å begynne med og utpeke favoritter.
– Hvis jeg husker riktig, så diskuteres det i kontroll- og konstitusjonskomiteen, og så innstiller representantene der på hva de mener. Men representantene er ofte fristilt på grunnlovsendringer, uten føringer om hva Høyre har vedtatt. Det er også viktig at å si nei til at noe skal inn i grunnloven, er ikke det samme som at man er mot akademisk frihet. Det er en debatt som egentlig handler mer om rettsliggjøring og grunnlovsvernet, og hvis man tar veldig mange rettigheter inn i grunnloven, så vanner man ut det vernet som grunnloven skal gi.
– Jeg må få satt meg inn i forslaget først, men mitt poeng er at akademisk frihet er et veldig viktig prinsipp som helt uavhengig av grunnlovsdiskusjonen, bør løftes høyere i årene fremover. Det står under press i mange land. Og det er viktig at vi ikke bare står brask og bram ved akademisk frihet i Norge, men at vi også internasjonalt løfter betydningen av det. Jeg skal kjempe for akademisk frihet også de gangene hvor jeg mener akademia prioriterer helt feil eller hvor det kommer forskning som er uenig med mitt synspunkt. Det er sånn det skal være.
– Vi som er opptatt av forskningspolitikk og forskningsfeltet, bør være opptatt av at det blir mer politisk debatt om forskning. Jeg tror også at det er litt vår jobb å knytte debatten om forskning til de utfordringene vi har, ikke sant? Vi har 700.000 mennesker utenfor arbeidslivet, og vi blir færre yngre og flere eldre. Vi taper konkurransekraft, og vi skal gjennom en klima- og energiomstilling. Vi har større forskjeller, større utenforskap og det teknologiske spranget kommer til å påvirke så mange deler av vårt samfunn.
