Nyheter | Kunnskapsberedskap
Publisert 24. september 2026 kl. 11:39
Da pandemien herjet i 2021 hadde vaksineforsker Gunnveig Grødeland kun én fridag, og det var andre juledag.
Hun har ingen planer om å jobbe så mye igjen. Det forutsetter mer penger og klarere planer for forskernes rolle i fremtidige kriser, mener hun.
– Da må det være som del av en mer gjennomgående beredskapsplan om kunnskapslevering, og en slik plan foreligger ikke, sier Grødeland, som var en av de mest brukte ekspertene under pandemien.
I dag leder hun Pandemisenteret ved Universitetet i Oslo (UiO).
Nå mener hun mye av kunnskapen og teknologien forskerne opparbeidet på universitetet den gangen er i ferd med å gå tapt.
Grødeland forteller om kollegaen nedi gangen som utviklet en teknologi for å analysere tilstedeværelsen av antistoffer i titusenvis av blodprøver per uke. I kjelleren på Rikshospitalet fylte de opp biobanker med prøver fra et tverrsnitt av befolkningen. Prøvene ble blant annet brukt til å undersøke hvordan T-celler, en viktig del av immunforsvaret, kunne beskytte mot alvorlig sykdom.
Dette er bare to eksempler på forskning som ble viktig for hvordan Norge endte opp med å håndtere koronaviruset.
Nå sliter forskerne med å vedlikeholde systemene som kom på plass under pandemien. Arbeidet er ikke lenger forskningsmessig interessant nok til å få støtte fra Forskningsrådet eller EUs forskningsprogram, hevder Grødeland.
– Heldigvis er pandemien over, og det er ikke nødvendig at vi på universitetene kontinuerlig undersøker hvilke immunresponser som er til stede i ulike deler av befolkningen.
– Men kunnskapen og teknologien vil være uvurderlig også neste gang en biologisk krise treffer, sier Grødeland, som peker på at kunnskapen kan komme til nytte for å håndtere kjente sykdommer som ebolavirus eller fugleinfluensa.
Det finnes to typer kunnskapsberedskap: rask igangsetting av ny forskning om en aktuell krise og effektiv bruk av den kunnskapen universitetet allerede har. Forskningsrådet delte ut midler til den første typen under pandemien, men Grødeland savner midler til å ivareta kunnskapen som allerede finnes ved universitetene.
For hvem skal betale for forskning som var banebrytende i går, men som likevel er viktig for samfunnet på lang sikt?
– Pengene må komme fra øverste hold, fra regjeringen eller departementet, sier Grødeland.
Dette forutsetter at vi tenker på universitetet på en delvis ny måte, mener hun: Beredskap må bli en del av universitetets samfunnsoppdrag, i tillegg til forskning, undervisning og formidling.
– Vi må få et oppdrag med rammebetingelser som gjør at universitetet kan opprettholde grunnleggende infrastruktur og teknologi som ligger klar neste gang det kommer en biologisk krise. Det krever relativt små midler, sier Grødeland, som anslår at de kommer langt med to-tre millioner kroner i året.
Hun ser for seg en form for basistilskudd med en egen post på statsbudsjettet. På den måten slipper også andre aktører store investeringer for å skaffe den samme kompetansen, argumenterer hun.
– Norge er et lite land. Det gir liten mening at systemer som allerede finnes på universitetet skal etableres andre steder. Vi må bruke ressursene vi har rasjonelt og samarbeide på tvers av sektorer der det er mulig.
– Er ikke dette en finansieringsjobb for Forskningsrådet?
– Nei, det synes jeg faktisk ikke. Forskningsrådet skal bidra til nyvinninger, og at det kan drives solid grunnforskning, sier Grødeland.
– Det er ikke deres rolle å finansiere den infrastrukturen for beredskap som burde finnes i Norge.
Hanne Flinstad Harboe, dekan ved Det medisinske fakultet ved UiO, sier seg «delvis enig» med at dagens finansieringsmuligheter ikke monner.
– Søknadsmulighetene er svært begrenset sammenlignet med hos våre gode skandinaviske naboer. Der har de store private fond som bidrar veldig til å utvikle grunnforskningen, som vi er avhengige av for å styrke kunnskapsberedskapen, slik professor Grødeland understreker.
– Vi ved universitetene har penger til å betale lønn til våre fagfolk, men i liten grad til driftsmidler. For å sikre kunnskapsberedskapen i Norge trengs det en tydelig og større satsning på tilgang til eksterne forskningsmidler for våre fagfolk, sier Flinstad Harbo.
Det medisinske fakultetet jobber for tiden med å skaffe oversikt over hvilke fagmiljøer som har essensiell kunnskap ved nye kriser.
– Når man arbeider med beredskapsplaner, må aktørene ellers i samfunnet huske på oss ved universitetene. Vi har kompetanse, infrastruktur og hender som kan og bør bidra når krisen kommer, sier Flinstad Harbo.
Grødeland etterlyser et bedre system som gjør at kunnskapen fra akademia enklere når fram til beslutningstakerne. Kommunikasjonen fungerer ikke godt nok i dag, mener hun.
– Beslutningene om hvordan fremtidige kriser skal håndteres skal ikke tas på universitetene. Men universitetene sitter på mye kunnskap, innen mange felt, som det er viktig at beslutningstakere får tilgang til når de tar beslutninger.
Grødeland er opptatt av at ingen skal dirigere hva forskerne holder på med. Hun ser likevel ingen motsetning mellom fri forskning og universitetet som beredskapsleverandør.
– Vi må etablere noen grunnprinsipper som definerer beredskap som del av universitetets samfunnsfunksjon, og som ikke går på bekostning av den frie forskningen vi selvsagt skal fortsette med.
– For å få til dette må det både på plass et mandat og finansiering.
Kunnskapsdepartementet viser til at finansiering av kunnskapsberedskap er et delt ansvar på tvers av sektorer og at hvert departement har ansvar for beredskap og kunnskapsgrunnlag innenfor sitt område.
«Det aller viktigste er at vi har infrastruktur, data og kompetanse som er utviklet og vedlikeholdt i normalsituasjoner. Det har vi, men det er en kontinuerlig jobb som skjer på tvers av sektorer. Erfaringene fra pandemien viste at rask tilgang til data, analysekapasitet og forskningskompetanse var avgjørende for å gi myndighetene et godt kunnskapsgrunnlag», kommenterer forsknings- og høyere utdanningsminister Eileen Fugelsnes (Ap) i en epost.
