
Av Lina Christensen
Publisert 10. mars 2023 kl. 10:17
«Når kvalitetsreforma blir endeleg gjennomført i 2003 skal den norske forskararen stå opp av oska frå det gamle akademia, transformert om til ein akademisk supermann eller -kvinne», skrev Forskerforums daværende redaktør Ingar Myking i 2002.
I år er det 20 år siden kvalitetsreformen ble iverksatt. Mange var enige om at tiden for å bruke årevis på hovedfagsoppgaven var forbi, men innføringen skjedde ikke uten murring i norske universitetsganger. Den profilerte musikkprofessoren Jon-Roar Bjørkvold sa opp i protest. Språkforsker Helene Uri gadd heller ikke mer og ble forfatter på heltid.
– Det gjelder å produsere flere pølser i år enn i fjor, oppsummerte kjendisantropologen Thomas Hylland Eriksen i et intervju med Forskerforum i 2004.
Reformen bidro til en rekke endringer, og her er lite utvalg: Cand.mag. og hovedfag forsvant, inn kom bachelor- og mastergrad. Studentene skulle få tettere oppfølging, og heltidsstudenten skulle gjeninnføres. Institusjonene skulle ikke lenger få penger for hvor mange studenter som var meldt opp til eksamen, men for hvor mange som stod. Fellesnevneren: Kvaliteten skulle heves.

– Reformen ble forbausende godt forankret i sektoren, sier Jan Levy, tidligere ekspedisjonssjef i Kunnskapsdepartementet. Foto: Erik Norrud
Blant kritikerne ble reformen kalt «kvantitetsreformen», men på Stortinget var stemningen positiv.
– Det var bred enighet om at det gamle hovedfaget ikke fungerte godt nok, sier Trond Giske, som Forskerforum endelig får tak i innimellom pappapermisjon og sanking av medlemmer til Nidaros Sosialdemokratiske Forum.
Som fersk Ap-statsråd i 2000 fikk han NOU-en til det såkalte Mjøs-utvalget i fanget, som la mye av grunnlaget for reformen.
– På 90-tallet hadde det vært enorm økning i studieplasser. Universitetet hadde gått fra å være forbeholdt en liten gruppe til å bli et massefenomen. Det førte til at mange tok fag på kryss og tvers, til en viss grad uten mål og mening, og med liten tilknytning til arbeidslivet, sier Giske.
Da Ap-regjeringen tapte valget året etter, måtte han gi stafettpinnen videre til Høyre-statsråd Kristin Clemet. Dermed var det borgerlig styre da reformen ble innført ved studiestart 2003.
– Det er klart at det ikke er tegn på veldig høy kvalitet at mange studenter faller av i første sving eller bruker enormt lang tid på å komme gjennom, sier Clemet.
Men ingen politikk uten forvaltning. På bakrommet satt det en mann som bistod tre regjeringer, fra KrFs Jon Lilletun som representerte Norge i Bologna, prosessen som skulle harmonisere europeisk høyere utdanning, via Giske og videre til Clemet.
– Jeg var ikke med på Bologna-møtet, men ellers var jeg med i alle svingene, ja, bekrefter Jan Levy, tidligere ekspedisjonssjef i Kunnskapsdepartementet og leder av universitets- og høyskoleavdelingen som hadde ansvaret med å implementere det meste av reformen.
Aldri har Levy opplevd at en reform ble gjennomført så hurtig. Da Mjøs-rapporten kom i 2000, hadde Trond Giske akkurat overtatt som minister, og ambisjonen var å få sluttbehandlet saken før stortingsvalget i 2001. Etter høring og noen måneder med iherdig jobbing ble stortingsmeldingen Gjør din plikt – krev din rett. Kvalitetsreform av høyere utdanning lagt fram tidlig på året i 2001. Etter tre måneders behandling i Stortinget ble hovedtrekkene vedtatt.
– Dette må være en av de raskeste behandlingene av en så omfattende problemstilling i universitets- og høyskolesektoren noen gang, sier Levy.
Han peker på mannen som den gangen ble omtalt som Arbeiderpartiets kronprins.
– Jeg vil si at Giske tok et mer direkte ansvar for arbeidet enn det som er vanlig. Med det mener jeg at han personlig førte mye av den i pennen, forteller Levy.
– Meldingen ble skrevet mer som en sammenhengende fortelling, med god indre koherens. Og det kan jeg si, for jeg skrev ikke noe av den selv, humrer den tidligere departementstoppen.
Levy, som har jobbet med forskning og høyere utdanning i en årrekke, både i Kunnskapsdepartementet og i OECD, mener at den raske behandlingen var mulig fordi reformen var så godt forankret både politisk og ved utdanningsinstitusjonene.
– Videreføringen gikk nærmest sømløst mellom regjeringene, sier Levy.

Høyres Cristin Klemet overtok som utdanningsminister etter Arbeiderpartiets Trond Giske, og overtok også ilandføringen av Kvalitetsreformen.
Foto: Terje Mortensen
«Sjelden har en statsråd gått så urolig rundt i stortingssalen så lenge som forsknings- og undervisningsminister Trond Giske gjorde tirsdag formiddag.» Slik beskrev en kommentator i Aftenposten Giske da han skulle legge fram stortingsmeldingen.
I dag kan ikke Giske tenke seg at han var spesielt nervøs den dagen, men han forteller at han mener såpass store reformer bør ha bredest mulig støtte i Stortinget. Regjeringen hadde ikke flertall, et stortingsvalg var nært forestående, og Giske aktet å sette fotavtrykk etter seg.
– Det var veldig mange konkrete ting som skulle tas stilling til. Ofte er en stortingsmelding litt mer overordnet, en langsiktig policy. Dette var mer som en proposisjon med mange konkrete endringsforslag.
Giske anslår at han har bidratt til rundt 20 stortingsmeldinger gjennom karrieren, men at meldingen om kvalitetsreformen inneholdt flest konkrete endringsforslag.
– Det kan hende det var fordi jeg var ny statsråd. Jeg hadde ikke skrevet så mange før, og dette var et område jeg brant for. Jeg hadde vært leder for AUF og student, og jeg kjente sektoren godt fra brukersiden og visste mye om styrkene og svakhetene, sier Giske.
Men Giske fikk ikke gjennomslag for alt. Ap-regjeringen mente blant annet at ett doktorgradsprogram er nok for å bli universitet. Stortingsflertallet ville ha strengere regler og krevde fire programmer.
«Oppsiktsvekkende nok mottok Aftenposten i går en pressemelding der det ble uttrykt tilfredshet med forslaget til statsbudsjett», meldte avisen 10. oktober 2003. Pressemeldingen var sendt fra Universitets- og høgskolerådet (UHR), som meldte at «kvalitetsreformen er så godt som fullfinansiert og kan gjennomføres». Dette tolket Kristin Clemet som at de aller fleste støttet opp om reformen.
– Dette var en tid der det fortsatt var enormt mye klager hver gang man la fram statsbudsjettene. Det var liksom ikke nok penger på noen områder, sier Clemet, som mener at budsjettsutringen for 20 år siden var mye verre enn dagens jamring, fordi det den gangen ikke «flommet» over av penger.
– UHR hadde gjort seg opp en oppfatning om hva som skulle til for at den skulle fullfinansieres. Og der leverte vi på øret!
I dag er Clemet leder for den liberale tankesmien Civita, og når vi møter henne på sitt kontor bak Stortinget, uttrykker hun et lite ubehag over å snakke om et tema hun ikke har vært involvert i på 20 år. Men hun legger vekt på dette:
– Det var en reform som ble gjennomført sjeldent friksjonsfritt.
Men langt fra alle var reformvennlige, og en av dem som reagerte, var Tore Rem. I dag er han professor i engelsk litteratur og direktør for den tverrfaglige forskningssatsingen UiO:Demokrati ved Universitetet i Oslo (UiO).
Men for 20 år siden var han ny universitetsansatt og opprørt. «I denne nye verden får man ikke betalt per student som følger undervisningen, men for hver student som står til eksamen. Så langt drømte ikke engang Thatcher om å gå. For hva ville da skje med det faglige nivået?» skrev Rem i tidsskriftet Prosa i 2002. Artikkelen hadde tittelen «Prima vare. Mitt første år ved BI, avd. Blindern».
– Så smalt det, først med en kommentar fra Ingunn Økland (red.anm. litteraturkritiker i Aftenposten). Hun kalte meg sutrete akademiker. Jeg responderte naturligvis med at sutring og kritikk er to ulike ting. Å avvise den type kritikk som sutring framstår som antiintellektualisme. Det er å gjøre offentligheten fattigere enn den bør være, sier Rem, som mener Økland aldri ville kommet med en slik kommentar i dag.
I teksten skrev han at utdanning hadde blitt til en vare i et marked, og at studentene hadde fått stykkpris. Han mente omleggingen var så omfattende at det var umulig å undersøke om resultatene faktisk ble bedre.
– Mange spurte meg om jeg ikke vil at studentene skulle stå. Jeg vil at alle skal få et godt liv, men jeg vil ikke at alle skal stå hvis de ikke kan det de bør kunne for å få en god utdanning. Og det burde vi være garantisten for.
– Hvordan synes du det har gått?
– Det har helt sikkert gått seg til, men jeg er temmelig sikker på at kritikerne fikk rett på noen avgjørende punkter, sier Rem.

Ifølge Clemet var reformkritikerne treige med å komme på banen. Som «politisk nerd» som skriver debattinnlegg og mener noe om alt mulig, har Clemet lagt merke til dette mange ganger. Det er først når politikk blir til virkelighet, folk begynner å reagere, mener hun.
– Målt mot bråket det blir med enkelte reformer, så var dette veldig lite, sier Clemet og kommenterer tilnavnet «kvantitetsreformen» med å sitere en uttalelse fra tidligere UiO-rektor, Arild Underdal.
– Han sa noe som var riktig, nemlig at kvalitetsreformen ikke var en reform for å bringe opp til høyest mulig kvalitet, men for å nå et minimum av kvalitet, altså å løfte kvaliteten opp dit det i hvert fall måtte være, og så å gå videre derfra.
Men hun sier gjerne noe om Rems 20 år gamle Thatcher-påstand.
– Jeg synes diskusjonen er rar. Norge har verdensrekord i generøs basisfinansiering.
Her våkner liberalisten i Clemet.
– Det er et kjempeproblem at utdanningsinstitusjonene har hatt det så enormt godt. Det har vært en voldsom ekspansjon, pengene har rent inn, og man har en basisfinansiering som ikke er knyttet til resultater i det hele tatt. Andre land kan bare drømme om det samme, sier Clemet som spår at universiteter og høyskoler må forvente like harde prioriteringer som sykehusene framover.
Professor ved UiO Cathrine Holst var student under det gamle systemet, stipendiat under omleggingen og har tilbrakt hele sitt akademiske yrkesliv med kvalitetsreformen som styrende prinsipp. For 20 år siden delte hun ut løpesedler om akademisk legoland som skulle symbolisere oppstykkingen av studieløpet i mindre deler. Inndelingen i korte emner kan ha gått på bekostning av muligheten til å fordype seg, mener hun.
– Vi diskuterer det mye i staben. Det er en del problemstillinger som krever modning over tid og tid til å se ting i sammenheng, sier Holst, som særlig peker på teori- og metodeemner.
Da hun var student, valgte hun forelesninger ut fra det hun hadde lyst til. Hvis hun avtalte veiledning, var det på hennes initiativ, og hvis hun ikke leverte, var det hennes ansvar. I dag har veiledere mye større ansvar for progresjonen til studentene. Skjerpede veiledningskrav er riktig, men studentene må også ta et ansvar, mener Holst.
– Det er ingen grunn til å skjønnmale det gamle systemet. Jeg var student da og stortrivdes, men jeg ser også for meg at flere obligatoriske krav hadde vært bra for meg.
Holst og Rem er enige om at reformen har forbedret undervisningen. Det har blitt krav om mer skriving, tettere oppfølging av studentene og skjerpet undervisning.
– Det heier jeg på når som helst, sier Rem.
– Men jeg minner om premisset: gjenreisingen av fulltidsstudenten. Der har man åpenbart ikke lykkes.
Vi får spørre de politiske arkitektene. Trond Giske mener målet bør være at de som skal være heltidsstudenter, kan være det.
– Jeg brukte å si den gangen, og jeg kan gjenta det, at det å bli ett år forsinket koster ikke ett års studielån, det koster ett års inntekt.
– Det er en enorm nedside for samfunnet at så mange blir forsinket ut i arbeidslivet, sier Giske.
Men på et område er han skuffet over reformen: at bachelorgraden har for lav status i arbeidslivet.
– Det er et alvorlig problem. Det må være den reelle kompetansen som trengs for stillingen, som teller. Vi kan ikke lage nåløyer som ikke har noen betydning for utførelsen av jobben, sier Giske.
Kristin Clemet tror at studentfrafallet hadde vært høyere uten reform.
– Jeg vil ikke på noen måte påstå at alt har blitt perfekt, men alt i alt er dette en reform som har tjent norsk høyere utdanning godt, sier Clemet.







