Av Asle Olav Rønning og Lina Christensen. Illustrasjoner: Hanne Berkaak
Publisert 13. januar 2025
Hva preger satsingen på forskning og utvikling (FoU) i de ulike nordiske landene? I denne artikkelen ser vi på Sverige.
Svensk økonomi har vært gjennom en tung høst, og i november ble rentene kuttet for fjerde gang siden mai. Likevel lanserte den svenske regjeringen det den kaller «den största ökningen av resurser till forskning och innovation någonsin».
– More is never enough, som det heter i USA. Mer penger er alltid velkomment, sier Mats Benner, professor i forskningspolitikk ved Lunds universitet.
Professoren begrunner den svenske satsingen med at forskning har stor oppslutning i Sverige, både politisk og i befolkningen. Man kommer ikke særlig langt med å stille sentrum og periferi opp mot hverandre i Sverige, forteller han. Han skisserer Sverige – i hvert fall svenskenes eget selvbilde – som teknokratisk og teknologioptimistisk, et framskrittsland. I tillegg skader det ikke at næringslivet, med bedrifter som Ericsson og Volvo i spissen, har et relativt offensivt syn på forskning, og at regjeringspartiet Liberalerna anser forskning som en politisk vinnersak.
– Vi har mer metropolitiske politikere i Sverige, som liker storbyer og store universiteter. Det finnes liksom en samlet positiv lobby som gjør det forholdsvis lett å skaffe penger, sier Benner.
Flere av dem Forskerforum har snakket med, sier det samme: Ja, det satses på forskning. Men de nevner også noe annet: en voldsom trang til å øremerke midlene. I tillegg fordeles nesten 60 prosent av de offentlige midlene via forskningsråd, penger forskerne må konkurrere om å få tak i. Benner spår at den nevnte forskningssatsingen vil øke andelen eksterne midler ytterligere. Av de 6,5 milliarder svenske kronene (6,6 mrd. NOK) som skal fordeles innen 2028, er 4,9 milliarder (5 mrd. NOK) satt av til forskningsråd og 1 milliard satt av direkte til lærestedene.
– Konsekvensene har nok verken den svenske regjeringen eller universitetene klart for seg, sier Benner.
– Altså, svenske universiteter fungerer allerede som forskerhoteller. Det er mye godt å si om fleksibilitet, men også en hel del vondt, som kortsiktighet og mindre vilje til å ta risiko, sier Benner, som mener politikerne viser en manglende tillit til at universitetene selv klarer å prioritere hva det bør forskes på.
Han antar at rundt 60 prosent av hans egen stilling finansieres av ulike fond, og at han bruker rundt 10–20 prosent av arbeidstiden på å søke penger.
– Man er ganske naken på et svensk universitet uten eksterne midler, sier Benner.
Andelen eksterne midler er størst ved de største og eldste universitetene, der den mest avanserte medisinske, naturvitenskapelige og teknologiske forskningen foregår, forteller han.
– Jo mer eksperimentelle emnene er, desto mer ekstern finansiering, sier Benner.
Benner får støtte av professor Gabriele Messori ved Uppsala universitet, som forsker på ekstremvær. Men det er ikke andelen eksterne midler og konkurransen dette medfører, som er hovedutfordringen, ifølge Messori. Problemet er snarere politikernes trang til å styre forskningen, gjerne i retning av noe man kan tjene penger på.
Som klimaforsker er det for eksempel lettere å skaffe penger til temaer som klimapåvirkning, forteller han. Hvis han derimot vil forske på mer teoretiske emner, som geofysisk strømningslære, blir saken en annen.
– Et åpenbart problem for den akademiske friheten, sier Messori.