Nyheter | Forskning i krig
Publisert 12. februar 2026 kl. 14:54
Rawia Awadallah er Scholars at Risk-forsker fra Gaza og initiativtaker til FORWARD, et nytt, tverrfaglig kapasitetsbyggingsinitiativ som støtter høyere utdannings motstandskraft i krigsrammede områder.
I samarbeid med Oslomet, NMBU og universiteter i Ukrania og Palestina, skal prosjektet stimulere praksisorientert forskning ved hjelp av datainnsamling og bevaring, deling og gjenbruk som kombinerer forskning med konteksten forskerne befinner seg i.
–Man kan ikke isolere mennesker i en slik situasjon fra virkeligheten og be dem drive forskning som ikke er relevant for livene deres. Forskningen må være relevant, sier den palestinske forskeren, som er førsteamanuensis i informatikk ved Islamic University of Gaza.
Stikkord er urban motstandskraft, strategier for lokalsamfunns overlevelse og lokalt forankret akademisk kunnskap.
– Kan du si noe om hva dette prosjektet betyr for deg personlig?
– Jeg føler på skyld fordi jeg forlot Gaza. Å leve utenfor Gaza er en blanding av lettelse og det som bare kan beskrives som overlevelsesskyld. Jeg ser hvordan familiemedlemmer, venner og kolleger som jeg har jobbet med i mange år lider. Jeg vet hva det betyr å lete etter drikkevann til familien, å gå i timevis hver dag bare for å finne mat, å stå i timevis foran noe som ikke engang er en ovn, og samle biter av plast, papir og oliventreblader for å lage et bål for å kunne lage mat. Jeg har mat, drikkevann, en seng å sove i og elektrisitet. Og det skaper en emosjonell belastning: vissheten om trygghet mens de du er glad i fortsatt må utholde lidelse. Jeg påstår ikke at jeg gjør noe ekstraordinært med dette prosjektet, men jeg ser dette prosjektet som én måte jeg kan hjelpe på.
– Hvordan er det å være forsker i Gaza i dag – er det mulig å beskrive?
– Forskere har blitt stadig mer maktesløse og isolerte. De mangler lønn og forskningsmidler. De er ønsker å jobbe, men de har ikke økonomiske midler til å drive forskning eller – i mange tilfeller – til å dekke grunnleggende behov. Forskere er dypt bekymret for overlevelsen til familiene og lokalsamfunnene sine: hvordan sikre vann, mat, tilgang til energi, eller bare å kunne lade en datamaskin eller mobiltelefon. Mange står i kø for å lade enheter ved hjelp av delvis fungerende solcellepaneler spredt rundt uten et fungerende strømnett. Ofte finnes det ingen strøm i det hele tatt.
– Du er selv forsker gjennom Scholars at Risk ved OsloMet og har initiert dette prosjektet om motstandskraft og motstandskraft i utdanningssystemer i Gaza og Ukraina. Kan du fortelle oss litt om bakgrunnen for FORWARD?
– FORWARD startet fra ulike retninger. For det første er jeg fra Gaza, universitetslærer og forsker der. Jeg ble rammet av krigen og måtte forlate Gaza, men jeg er fortsatt vitne til kollegene mine ved universitetet og tenker hele tiden på hvordan jeg kan hjelpe. I tillegg var det et annet initiativ som jeg fulgte, lærte av og syntes var interessant. Mannen min, som er byplanlegger, er også SAR-forsker ved NMBU og var involvert i et kurs om urban motstandskraft i krise-kontekster. I det kurset inkluderte han studenter og lærere fra Gaza. De tok også inn studenter fra Vestbredden, Norge og Italia, som jobbet sammen med en case der de undersøkte urban motstandskraft under kriser. Det var et relativt lite prosjekt, men med stort potensial, fordi det samlet så ulike aktører fra ulike kontekster.
– Hvilke erfaringer tok du med deg derfra?
– Det var som et friskt pust for studentene i Gaza å kunne kommunisere med mennesker utenfor. De satte enormt stor pris på det. Lærere, studenter og forskere er isolerte. Når de opplever at mennesker utenfor bryr seg om dem, snakker med dem og samarbeider med dem, betyr det veldig mye. Så tenkte jeg; hvorfor ikke utvide denne ideen utover dette lille kurset og engasjere studenter fra Gaza og andre krigssoner? Samtidig fulgte jeg historier om urban motstandskraft. For eksempel hvordan mennesker under ekstremt vanskelige forhold finner rent drikkevann. Dette er praktiske løsninger som lokalsamfunn skaper for å støtte hverandre og bygge motstandskraft. Jeg ønsket å lage et system som kunne bevare dette – ikke bare som historier, men som kunnskap. Det handler om menneskers hverdagsliv og daglige praksiser: hvordan de blir sterkere, mer robuste, og hvordan de lever og opprettholder livet under ekstremt krevende forhold.
– Hvordan brukes dette i relasjon til akademia og forskere?
– FORWARD har utvidet grunnkurset som ble tilbudt ved NMBU, og er tenkt utviklet i retning av seks opplæringsmoduler: om matsikkerhet, vannforvaltning, energi og bærekraft, bolig og husly, likestilling og åpen vitenskap. Forskere og studenter fra Gaza og Ukraina vil delta i disse opplæringsmodulene. De vil lære om best practice fra hele verden: hvordan man håndterer vann under en krise, hvordan man håndterer energi, og så videre. De vil også gå ut i felt og samle historier om hvordan mennesker i lokalsamfunnet responderer på disse krisene. Dette feltarbeidet vil bli veiledet og gjennomført gjennom implementering av 40 casestudier som også samsvarer med temaene i opplæringsmodulene. Deltakerne blir trent i å omgjøre historiene og observasjonene til strukturerte data, overføre dem til et kunnskapsbasesystem og gjøre dem tilgjengelige som en felles og gjenbrukbar kunnskapsdatabase.
– Hvorfor en database?
– I stedet for å forbli rene fortellinger, bør disse historiene om motstandskraft kurateres som forskningsdata i et database-miljø. Å sikre for eksempel maskinlesbarhet og skalerbarhet vil gjøre det mulig å prosessere dataene, integrere dem på tvers av systemer og analysere dem for fremtidig behovskartlegging og komparativ forskning.
– Hvordan har responsen om deltagelse i prosjektet vært fra krigssonene du jobber med?
– Det betydde veldig mye for meg å merke responsen da jeg kontaktet kolleger i Gaza mens jeg skrev denne prosjektbeskrivelsen. Folk i Gaza ønsker å leve. De ønsker ikke å være isolert. De ønsker å arbeide og bidra – å gjøre noe mer enn bare å overleve. Men man kan ikke isolere mennesker i en slik situasjon fra virkeligheten og be dem drive forskning som ikke er relevant for livene deres. Forskningen må være relevant.
– Kan du si noe om situasjonen i Gaza de siste årene, eller situasjonen for forskere og undervisningsmiljøer i Gaza? Har det vært krevende, også før krigen?
– Ja. Siden 2006 har Gaza vært under beleiring eller svært streng blokade, som begrenser kraftig hva som kan komme inn eller ut. Så deltakelse i internasjonale konferanser, akademiske utvekslinger og mobilitetsprogrammer har vært veldig begrenset i mange år. I tillegg ble de økonomiske ressursene til universitetene kraftig redusert for flere år siden, og særlig forskningsstøtte. Som følge av det har universitetene måttet fungere primært som undervisningssteder, snarere enn forskningsinstitusjoner.
– Hva er situasjonen for de fysiske lærestedene?
– Fysiske universitetscampuser er i stor grad ødelagt. Laboratorier, infrastruktur og læringsrom er borte. Universitetene prøver å gjenbruke og vedlikeholde ruinene under våpenhvilen, men de strever med ekstremt begrensede ressurser. Likevel fortsetter digital undervisning, fordi det representerer både håp for studentene og universitetenes vilje til å holde seg i live og bevare en institusjonell identitet. De opprettholder nettundervisning i håp om at våpenhvilen varer, blokaden oppheves, og gjenoppbygging blir mulig.
– Mener du at akademia bør gjøre mer i forhold til bistand og støtte til regioner i krig – som Ukraina og Gaza?
– Jeg har deltatt på mange konferanser og workshops som diskuterer og foreslår måter å støtte akademia i Gaza. Jeg sier ikke at det akademiske fellesskapet ikke prøver å hjelpe, eller at de ikke ønsker å gjøre det. Men mange vet ikke hvordan de skal respondere effektivt under pågående krig, og innenfor de strenge restriksjonene og begrensningene som finnes. Vi har diskutert mange ideer, og jeg setter genuint pris på initiativene og innsatsen for å gi støtte. Jeg ser FORWARD-prosjektet som en pilot – et eksempel på hva som kan gjøres. Når man står overfor krise og krig, trengs det raske og konkrete tiltak.
