Norges dyreste forskningsprosjekt akkurat nå? Målt etter hvor mye penger som forsvinner ut av statskassa, er forsøket med lavere skatt for unge mellom 20 og 35 år en verdig kandidat. Forsøket er omtalt som skattelotteri for unge og vil årlig gi 500 millioner kroner mindre i skatteinntekter. Om finansminister Jens Stoltenberg får det som han vil, kan forsøket starte fra nyttår.
100 000 unge skal delta i forsøket og få lavere skatt på arbeidsinntekt. Hensikten er å prøve ut om flere av de som i dag helt eller delvis står utenfor arbeidsmarkedet, vil velge å jobbe mer. Skattereduksjonen kalles arbeidsfradrag og er knyttet til arbeidsinntekt, og ikke trygd og andre typer inntekter.
Oddbjørn Raaum, seniorforsker ved Frischsenteret.
Aktuell med: Sentral i forsøk med redusert skatt, der 100 000 tilfeldig utvalgte unge skal delta.
Gevinsten for samfunnet kan være stor om flere går ut i arbeid. Flere av nabolandene våre har arbeidsfradrag, men i Norge er det politisk omstridt. Solberg-regjeringen foreslo i 2021 å innføre arbeidsfradrag. LO er i mot. Ap i regjering har gått fra å avvise forslaget til nå å foreslå en utprøving.
Seniorforsker Oddbjørn Raaum ved Frischsenteret er med i forskningsgruppa som har utarbeidet detaljene for hvordan forsøket skal gjennomføres. De samme forskerne skal analysere effektene av forsøket, dersom det blir vedtatt av Stortinget som en del av neste års statsbudsjett.
− Er dette spennende å være med på? Det er nybrottsarbeid.
− Ja, det er spennende av flere grunner. Det ene er det faglige. Dette er et stort forsøk, også i internasjonal sammenheng. Det betyr at det vil være vesentlig interesse i det akademiske miljøet for resultatene og det vil bidra til forskningsfronten om skatt og arbeid. For det andre er det et aktuelt politisk spørsmål der meningene hos folk flest er svært ulike. Det gjør det ekstra spennende og utfordrende å være med på. For det tredje er vi genuint usikre på hva vi vil finne.
− Et slikt forsøk er ikke gjort før på skatt i Norge.
− Nei. Det finnes ikke noe tilsvarende. Ikke i nærheten. Ikke i Norge, og heller ikke i Europa, så vidt jeg vet. Det er gjennomført store forsøk i USA fra noen år tilbake, men antallet deltagere som planlegges i forsøket i Norge er betydelig større.
− Dere vil undersøke om redusert skatt gir økt deltagelse i arbeidslivet, men også om de i andre enden vil jobbe mindre?
− Vi vil undersøke om arbeidsfradraget bidrar til at unge jobber mer eller mindre. Det er som du sier to typer effekter. Den ene er om flere faktisk vil jobbe når de får beholde en større del av arbeidsinntekten selv. Både teori og empiri peker på at hvor mye du sitter igjen med spiller en rolle. Hvor sterk effekten er, vet vi ikke. For de som allerede er yrkesaktive i intervallet mellom omkring 350 000 kroner og 650 000 kroner i inntekt vil arbeidsfradrag kunne bidra til redusert arbeidstid. De får beholde en større del av inntekten sin. Da tilsier teorien at folk vil ta ut den økte forbruksmuligheten i litt mer fritid. I tillegg vil de få mindre igjen for å jobbe litt ekstra fordi arbeidsfradraget trappes ned med økende arbeidsinntekt. Igjen, hvor sterke disse effektene er vet vi ikke.
− Dere sier i en rapport at dere er usikre på totaleffektene, som er «sammensatt og vanskelig å predikere.» Økonomer er vanligvis ikke så beskjedne. Men det er altså helt reelt at det er en genuin usikkerhet.
− Ja. I samspillet mellom politikk og fag er det interessant – og litt befriende – at vi har en regjering som sier at ‘dette vet vi ikke’. Politikk preges av skråsikkerhet, og slik må det oftest være. Når man går inn for et tiltak må man argumentere for det. Men det er også områder hvor man er usikker, og her er det et eksempel på en regjering som sier at den vet ikke, la oss forsøke og se om dette er en god ide. Dessuten er det en viktig forskjell mellom å gå inn for et forsøk og innføring i full skala. Det kan gi god mening å være for et forsøk, men mot å innføre det samme for alle.
− Samtidig er dette et dyrt eksperiment!
− Det er dyrt i den forstand at staten mister skatteinntekter. Man lar unge folk som jobber, beholde en større andel av inntekten de tjener. De 500 millioner er inntektsoverføring, ikke ressursbruk. De viktige samfunnsøkonomiske gevinstene, eller kostnadene, ligger i om folk endrer atferd.
− Hvor kom ideen fra om å bruke et forsøk på å finne ut av dette?
− Arbeidsfradrag har vært diskutert i mange år. Det har vært to offentlige utvalg som har drøftet dette. Regjeringen signaliserte for et par år siden at de ville ha en forsøksordning. De ga forskningsgruppa som jeg har vært en del av i oppdrag å drøfte utformingen av et slikt forsøk, både når det gjaldt innhold og implementering. Byråkratiet har vært aktive og argumentert for dette forsøket i dialog med politikerne.
− Dere har som forskere egeninteresse av forsøket, fordi det er et interessant prosjekt?
− Absolutt. Slik vil det alltid være for en forsker som er engasjert i et prosjekt, det være seg teste ut nye medisiner eller offentlig politikk. Forskere har interesse av at lovende prosjekter blir realisert. Å late som noe annet vil være tull.
− Når dere har investert mye faglig prestisje i dette, er det da en fare for at det vil farge måten dere ser på resultatene på og hvordan de skal tolkes?
− Det er alltid en slik fare, noe det er viktig å være bevisst på. Men i dette tilfellet er jeg ikke bekymret. Det er lite rom for at vi kan sitte og tweake på framgangsmåten for å finne ønskelige resultater. Designet i studien er gjennomsiktig. Vi har ikke investert prestisje i hva resultatene skal være. Vi er usikre og har ingen preferanser for effekter i bestemte retninger. Det vi har investert i, er at metoden skal være presis nok og i stand til å besvare sentrale spørsmål.
− Kan man bruke forsøk basert på tilfeldig utvalg på flere politiske spørsmål?
− Jeg tror det er mange områder der man kunne brukt det. Men det er klart det er noen utfordringer med å tildele rettigheter eller muligheter på en systematisk tilfeldig måte. Det er lettere å gjøre det når det innebærer å gi folk bedre alternativer. Det er problematisk å ta fra noen rettigheter på en tilfeldig basis.
− Slike forsøk kan støte an mot folks rettferdighetssans.
− Aksepten for dette er veldig ulikt fordelt hos folk. Økonomer er ofte pragmatikere. For oss er det gjerne slik at målet kan hellige middelet. Dersom et forsøk kan gi oss nyttig kunnskap, fordi det kan gi en stor fordel for noen eller ved at vi unngår å gjøre noe dumt, så vil de fleste økonomer si at det er verdt det. For andre vil tilfeldig forskjellsbehandling bryte med ufravikelige prinsipper.
− Er det en trend at slike forsøk brukes mer av forvaltningen?
− Jeg oppfatter det slik at det er mange i forvaltningen som har ivret for dette i lang tid. Politikkutvikling basert på effektevalueringer er aktuelt for både velferdspolitikk, arbeidsmarkedspolitikk og utdanningspolitikk. Sannsynligheten for at forsøk med tilfeldig tildeling vil bli gjennomført, er ganske avhengig av omstendighetene og styrken til de politikerne som står bak et slikt forslag. Hvis det begynner å blåse ordentlig må de kunne stå i stormen.
