Nyheter | LHBT i akademia
Publisert 09. april 2026 kl. 12:35
«Ikke ta bilder, ikke gjør lydopptak, ikke film presentasjonen eller deltakere. Det er vekter til stede i lokalet».
Med de alvorsordene åpnet Jon Martin Larsen fra Høyskolen Kristiania frokostmøtet der funnene fra en fersk undersøkelse om arbeids- og studiemiljø for LHBT-personer i akademia ble lagt fram. Da hadde tilhørerne allerede vist legitimasjon i døren for å slippe inn.
Larsen leder prosjektet og har jobbet med førsteamanuensis Jonas Åstrøm fra Høyskolen Kristiania og professor Elisabeth Lund Engebretsen fra Universitetet i Stavanger.
– Vi må dessverre være mentalt forberedt på motstand og angrep etter dette, når vi jobber med innsikt i kjønns- og seksualitetsmangfold og utvikler skeiv teori og forskning. Noen av oss har mye erfaring med sånt, og andre mindre, sier Larsen til Forskerforum.
Dette er den første undersøkelsen som har spurt skeive i norsk akademia, både studenter og ansatte, om deres opplevelser. Selv om undersøkelsen viser at de fleste har det greit, er det et signifikant mindretall som opplever utfordringer.
Mer enn én av tre opplevd sensur og to av tre svarte at de sensurerer seg selv.
– Mange skeive sensurerer seg selv, særlig i undervisning, forskning og sosiale situasjoner, sa Engebretsen under presentasjonen, og selvsensuren er begrunnet i frykt for å bli oppfattet som useriøs eller aktivistisk.
– Vi pirker jo borti noe; det med at noen vil oss vondt, både som skeive og som skeive forskere, også i akademia. Man får en forståelse av en studiehverdag og en arbeidshverdag som inneholder negative erfaringer, hatmotiverte ytringer, trakassering, sensur og selvsensur på alle mulige nivåer og i alle ulike roller, sier Larsen.
Funnene er ikke publisert ennå, men basert på svarene har Høyskolen Kristiania i samarbeid med Skeiv Forskningsgruppe laget en veileder om kjønns- og seksualitetsmangfold. Den er rettet mot ledere i universitets- og høyskolesektoren, og arbeidet med handlingsplaner for likestilling.
– Det er mange som føler at de ikke helt vet hvordan de skal håndtere det, og så får de kanskje litt berøringsangst. Det kan fort manifestere seg gjennom en institusjon. Da er det toppledelsen som egentlig skal gå foran, ikke ildsjelene på gulvet, sier Engebretsen.
– Norsk akademia er ikke nødvendigvis så veldig mye bedre enn resten av samfunnet. Men det betyr også det at fordi man er akademia, må man ta slike begrensninger og angrep på stort alvor, sier Larsen.
Selvsensuren kan være både at forskere skjuler for kollegaer eller ledere akkurat hva de jobber med, og at de lar være å gjøre forskning de mener er viktig, for å beskytte seg selv.
– Vi har fritekstsvar som sier at noen opplever at det blir stilt høyere etiske krav eller høyere krav til skeive som gjør skeiv forskning, noe som egentlig ikke er relevant, sier Larsen til Forskerforum.
– Det er en del som legger bånd på seg selv, det har implikasjoner karrieremessig og arbeidsmiljømessig. Men det betyr også at det er mye forskning som kanskje ikke blir satt i gang, fordi folk er redde, sier Åstrøm.
Han foreller at respondentene er redde for å bli sett på som aktivistiske og useriøse, eller for at deres identitet kan påvirke hvordan oppgaven eller forskningen blir vurdert, og redde for å selv havne i søkelyset.
– Vi snakker mye om akademisk frihet, og at det skal være veldig høyt under taket for synspunkter og hva man forsker på. Jeg tror det har blitt en hemsko for faktisk å ta tak der det trengs. Både når det gjelder LHBT+ og andre grunnleggende likestillings- og mangfoldsutfordringer, sier Engebretsen.
Diskriminering og trakassering på grunn av kjønnsidentitet eller seksualitet er heller ikke noe det spørres om i arbeidsmiljøundersøkelser, og ofte får det lite eller ingen oppmerksomhet i universitetenes mangfoldsplaner.
Forsker Janne Bromseth mener at det ikke bare handler om en overdreven tiltro til at dette er ferdig fikset.
– Nei, det er ikke det. Det handler også om diskrimineringslovverket, som har inkludert kjønn og etnisitet mye lenger. Kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og seksuell orientering ble med først i 2013, og det ble integrert i det felles lovverket i 2018. Ser du på rettighetene til skeive, må du se det i det perspektivet. Det er relativt ferske rettigheter, det gjenspeiles også i dette arbeidet – selv om det ikke er noen unnskyldning.
Bromseth er kjønnsforsker ved Østlandsforskning, Universitetet i Innlandet og har jobbet mye med temaet LHBT+.
Hun ser også en annen barriere, som kan merkes i mediebildet.
– Det pågår debatter om kjønnsidentitet og kjønnsmangfold, der sterkt konservative krefter får mye plass akkurat nå og skeives rettigheter er under press internasjonalt. Det spiller nok inn i hvor lett det er for en mangfoldsrådgiver å gjøre noe mer ut av dette enn å feire litt Pride. Det er bare å ta en titt i avisen, så skjønner man hvorfor det ikke går så fort.
Også på europeisk nivå viser undersøkelser at LHBT og religion er vanskelige temar når universiteter og høyskoler skal jobbe med årsaker til diskriminering og at det sjelden omfatter det pedagogiske arbeidet.
LHBT+ er heller ikke inkludert i mandatet til Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning og høyere utdanning. Kif-komiteens leder, prorektor Carl Christian Thodesen fra OsloMet deltok på seminaret der funnene ble lagt fram og svarte slik på kritikken:
– Jeg ser viktigheten av at ord brukes, sa Thodesen. – Jeg skal se på hvordan.
Til Forskerforum utdyper han at dette er et område som fortjener stor oppmerksomhet.
– Mandatet er skrevet av Kunnskapsdepartementet. I siste utvidelse ble kjønn, etnisk og sosialt mangfold prioritert – ikke LHBT+. Men innenfor mandatet har vi ganske stor frihet. Vi er i en strategiprosess nå der vi skal finne ut hva vi skal jobbe med. Dette er en viktig sak, og det er lagt et godt grunnlag med denne undersøkelsen, som vi ønsker å følge opp, sier Thodesen.
Han opplyser at et utvidet mandat tidligst kan komme i neste mandatperiode, som starter i 2030.
Ett av tiltakene i veilederen er «Integrere kjønns- og seksualitetsmangfold i pedagogisk basiskompetanse». Bromseth sier det er et viktig tiltak, og mener at «kritisk mangfoldsbevissthet» burde bli en obligatorisk del av pedagogikk-kursene for universitets- og høyskoleansatte.
– Det handler om å ikke gjenskape normer som bidrar til å opprettholde makthierarkier, og klare å forvalte alle de ulike, sammensatte identitetene som finnes i klasserommet, sier Bromseth.
Hun henter fram eksempler som å ikke la rasistiske vitser passere, hvordan undervisere kan forholde seg til «jeg har lov til å utale meg om hva som helst på grunn av ytringsfrihet», studenter som uttaler motstand mot kunnskap om kjønn- og seksualitetsmangfold, og en av tingene som de skeive studentene trakk fram: manglende kunnskap når studenter vil skrive oppgaver som handler om kjønns- og seksualitetsmangfold.
– Vi tar det altfor lite inn i det pedagogiske arbeidet, da har vi heller ikke kompetanse til å vurdere det i det didaktiske arbeidet eller i å møte en mangfoldig studentgruppe.
Ansvaret for å lære om mangfold bør ikke være bare opp til den enkelte, men legges til UH-pedagogikken. Bromseth har deltatt i et prosjekt om normbevissthet i pedagogisk praksis.
– Vi i gruppen hadde også mange blindspots. Mange av situasjonene der vi kom til kort, handlet om makt på ulike måter: han som avbryter, ugreie vitser, eller når diskusjonen kom helt ut av kontroll. Det var mange konkrete situasjoner vi aldri fortalte kolleger om, i stedet gikk vi til kontoret og skammet oss.
Men når gruppen utforsket dette sammen så de mønstre.
– Det som foregår i mitt klasserom er ikke så ulikt det som foregår i ditt. Det handler om makt.
Rammeplanen for helse- og sosialfag sier at studentene skal få kompetanse om å skape likeverdige tjenester. Bromseth har sett på hvordan det skjer i praksis. og forteller om et samarbeid med radiografutdanningen ved Universitetet i Sørøst-Norge, der radiografene ville ha undervisning om kjønn og seksualitetsmangfold.
To år på rad jobbet Bromseth og den undervisningsansvarlige sammen om å utarbeide caser og opplegg. Underveis fikk de snakket mye sammen og underviserne har nå overtatt hele opplegget selv.
– Det handler ikke bare om å legge til en artikkel på pensum, men hvordan vi underviser om menneskelige erfaringer. Det gjelder befolkningen generelt, men også hvilke studenter som sitter i klasserommet.
Selv om Bromseth har jobbet mye i kjønnsforskningsmiljøer der det er høy bevissthet om å ta vare på mangfold, har hun også sett selvsensuren som avdekkes i undersøkelsen.
– Vi toner ned den delen av oss i frykt for å bli negativt møtt, sa hun på frokostseminaret.
Til Forskerforum utdyper hun at skeiv forskningstematikk, lett blir tolket som veldig marginalt og at legitimiteten blir utfordret.
– Jeg tror at man må være ganske sterk i sin gjerning. Jeg skjønner veldig godt de som kjenner at dette er for tungt å ro. I sin ytterste konsekvens kan det få store personlige og profesjonelle kostnader. Jeg kjenner flere forskere gjennom årene som har blitt utsatt for grov trakassering.
– Da er det er ekstra viktig å ha noen allierte. Hvis man ikke har støtte der man er, blir det fort veldig ensomt. Det er også viktig å ha et nettverk som er større enn det man sitter i til daglig, slik som Skeivt forskningsnettverk, som kan støtte dem som står i blesten, for det er alltid noen. Solidariteten mellom oss som holder på med dette er veldig viktig, og nettverket er en trygghet for å orke det.
Veileder om kjønns- og seksualitetsmangfold i akademia
Et samarbeid mellom Høyskolen Kristiania og Skeiv forskningsgruppe i Norge ble lansert 26. mars 2026 på Høyskolen Kristiania.
Veilederen bygger blant annet på data fra den nasjonale spørreundersøkelsen i 2024/2025.
Veilederen peker på fem hovedområder der institusjonene bør gjøre mer:
Kilde: Kifinfo.no
