Av Julia Loge
Publisert 9. januar 2022 kl. 17:37
«I møte fikk jeg tydelig beskjed om at det var uetisk av meg å skrive disse artiklene i og med at jeg ikke forsker på dette området. Jeg fikk også beskjed om at jeg ikke fikk bruke tittel og arbeidssted når jeg skriver på temaer utenfor det jeg selv forsker på».
Sitatet er hentet fra ett av innspillene som er sendt til Anine Kierulfs ekspertgruppe for akademisk ytringsfrihet.
Det er skrevet at Marianne Brattgjerd, universitetslektor ved Nord universitet. Bakgrunnen var to leserinnlegg på nettstedet Forskersonen. I ett av innleggene skriver Brattgjerd og medforfatter Sara Tellefsen at det fra naturens side finnes kun to kjønn og foreslår å «bevare naturens orden» ved å gjøre kjønnsrollene romsligere. Det fikk enkelte transpersoner til å reagere.
På Twitter var det en debattant som trakk inn Nord universitet, og da kom ledelsen på banen. Dekanen var borte, så saken havnet hos daværende fakultetsdirektør Anne Ringen Pedersen.
– Jeg fikk denne uforberedt i fanget, men jeg oppfatter ikke selv at jeg ga tydelig beskjed om at det var uetisk. Det var heller et råd om at det kanskje ikke var greit, sier Pedersen.
Spørsmålet som oppstod var hvor langt en vitenskapelig ansatt kan gå i å uttale seg som fagperson når temaet ikke gjelder ens egen forskning.
– I utgangspunktet er kjønn et tema jeg ikke forsker på, men jeg har doktorgrad i profesjonspraksis, så i bredden dekker den alt som går på profesjonsutøvelse. Når jeg opplever at handlinger innenfor profesjonsutøvelsen ikke er basert på vitenskap, så er det viktig at vi som akademikere, og jeg som helsepersonell med doktorgrad, kan uttale meg, forklarer Brattgjerd.
Både Brattgjerd og medforfatteren har verv i KrF, men Brattgjerd forklarer at siden innlegget tok utgangspunkt i forskning, var det riktig av dem å signere med sin institusjonstilhørighet.
– Jeg kunne ha skrevet en debattartikkel med KrF-hatten, men da ville jeg ikke ha vektlagt det vitenskapelige i samme grad. Det er jo ikke sånn at vi som akademikere ikke kan ha politiske synspunkt. Men når vi uttaler oss som akademikere, skal det være basert på vitenskap, og det er den kronikken, mener Brattgjerd.
Men saken var ikke over etter telefonsamtalen med fakultetsdirektør Pedersen.
– Etter å ha diskutert med flere kolleger så jeg at det var et forhastet råd. Jeg beklaget, og sa at hun kan gjøre sine vurderinger selv, sier Pedersen.
Brattgjerd mener at både hun og ledelsen lærte noe om hvor stort ytringsrom akademikere har.
– For meg har denne hendelsen vært lærerik, og jeg tror faktisk ikke jeg ville vært den foruten. Det gjorde meg tryggere i rollen som akademiker og i å tørre å ytre meg om kontroversielle spørsmål, sier Brattgjerd.
Men der Brattgjerd oppdaget et større ytringsrom enn hun hadde ventet, fant professor emeritus Ole Gjems-Onstad ut at det reelle ytringsrommet kan oppleves mindre.
I mai 2021 var han professor i skatterett ved BI, og Stavanger Aftenblad trykket et innlegg der han anklaget Arbeiderpartiet for å «utnytte tragedien 22. juli 2011 til å mistenkeliggjøre dem som har andre politiske synspunkter». Rektor Inge Jan Henjesand ved BI tok avstand fra innlegget på vegne av BI, og Aftenbladet beklaget publiseringen og fjernet tilknytningen til BI fra signaturen. Gjems-Onstad har skrevet mange leserinnlegg gjennom sine 35 år ved BI, men sier at han aldri har opplevd noe lignende.
– Jeg synes uttalelsen fra BIs rektor var veldig uheldig. For meg ga den også et politisk inntrykk. Ved nærmest å si at det jeg hadde gjort, var forferdelig galt, legitimerte rektor det hardkjøret som fulgte.
I dag sier Gjems-Onstad at han ikke ville skrevet innlegget på grunn av rabalderet som fulgte, med angrep som han mener også gikk ut over familien. Selv skulle han gjerne skrevet til avisene uten tittel og arbeidssted, men sier at avisene ikke godtar det. Han er heller ikke enig i at han var utenfor sitt fagfelt.
– Juss er et vidt fagfelt. Slik debatten viste, der vurderingen av riktigheten av dommen mot morderen står sentralt, rommer 22. juli uansett juridiske fagspørsmål der en jurist uttaler seg tryggere, sier han.
– Problemet i Norge i dag er ikke at ansatte ved akademiske institusjoner sier for mye, men at man er redd for å uttale seg fordi debatten er blitt så skarp, sier Gjems-Onstad.
Han mener at selv om de formelle grensene for ytringsfrihet er vide, så gjør sosiale medier og det han omtaler som «cancel culture» at grensene blir innsnevret i noen saker.
Gjems-Onstad reagerer også på BIs uttalelse, der det står at innlegget «ikke representerer Handelshøyskolen BI sitt syn».
– Slik generalsekretær i Norsk Redaktørforening påpekte, skal BI ikke stå for noe som helst, de ansatte skal stå fritt. En sentral grunn til at jeg ikke har arbeidet i et stort advokatfirma, i det offentlige eller i en bedrift, er at jeg har ønsket å kunne uttale meg uten å tenke på klienter eller inntjening, sier Gjems-Onstad.
Rektor Inge Jan Henjesand skriver i en epost til Forskerforum at grunnen til at BI kommenterte akkurat denne saken var at svært mange blandet sammen BI som institusjon og Ole Gjems-Onstad som uttalte seg.
«Ved alle utdanningsinstitusjoner praktiseres det faglig frihet, noe som innebærer at fagpersoner deltar i samfunnsdebatten som enkeltpersoner. Det er altså ikke institusjonen som uttaler seg (…). BI som en akademisk institusjon deltar ikke i politiske debatter. Det er våre faglige ansatte som deltar i debatter» svarer han via kommunikasjonssjefen.
Henjesand kommenterer videre: «Samtidig kan det synes som det er lav forståelse i samfunnet av skillet mellom når det er institusjonen som uttaler seg, og når det er den faglige ansatte ved institusjonen som uttaler seg, i ulike saker og debatter. Det er også viktig å minne oss selv på at både vi som institusjon, personen som uttaler seg, og media har et felles ansvar for å ivareta dette skillet».
Spørsmålet om forskeres frihet til å uttale seg har også blitt undersøkt vitenskapelig. Ifølge en undersøkelse fra Institutt for samfunnsforskning i 2020 mener 7 av 10 av forskere at de skal kunne uttale seg fritt om politiske spørsmål, men halvparten mener at forskere bør unngå å delta i debatter i nyhetsmediene om temaer de ikke forsker på. Det er større aksept for å delta i slike debatter på sosiale medier, ifølge «Forskerne og offentligheten – om ytringsfrihet i akademia».
– En ting er den formelle retten, ingen skal komme ovenfra og si at de ikke får lov, kommenterer Kjersti Thorbjørnsrud, som er forsker 1 og leder for prosjektet «Status for ytringsfriheten i Norge 2020–2021».
– Men når vi spør hvor grensen går, må mange tenke seg litt om. For det er ikke et opplagt svar med to streker under.
Noen er strenge, og vil tenke «Er han ute og synser igjen, og på mitt felt!», om forskere som uttaler seg om tema som er innenfor deres fagfelt, men utenfor forskningsnisjen, mens andre legger mer vekt på at samfunnsdebatten blir fattigere hvis forskere kun skal uttale seg om sine nisjer.
– Det er et krevende farvann. Det handler om legitimitet og troverdighet, og noen er mer tilbakeholdne enn andre.
