«Vi kan leve greit uten ‘tyskervitser’, men vi kan ikke leve med at det skapes en fryktkultur der vi går rundt og er redde for hva vi kan si»

«Vi kan leve greit uten ‘tyskervitser’, men vi kan ikke leve med at det skapes en fryktkultur der vi går rundt og er redde for hva vi kan si»

Av John Peter Collett, professor i historie ved Universitetet i Oslo

Publisert 30. august 2020

Vi må kunne kreve at ledelsen på alle nivåer forsvarer vår rett til å leve uten frykt for at ubetenksomme ytringer, fremsatt i affekt eller i spøk, skal true vårt stillingsvern, skriver John Peter Collett.

Er ytringsfriheten truet ved våre universiteter og høyskoler? Forskere som bruker språket som sitt viktigste arbeidsredskap, har grunn til å være mer oppmerksomme på dette enn andre. Vi må ta våre egne språklige uttrykk på alvor.

Men nettopp derfor er det nødvendig at våre institusjoner også tar språklige uttrykk på alvor. Vår oppgave som forskere er ikke å gjenta det som andre har sagt før. Vår oppgave er å formulere nye tanker og ny innsikt, gjerne i skarp motsetning til det som er sagt før, og som rokker ved etablerte forestillinger. Vår oppgave er å rette et ubønnhørlig kritisk lys både mot vedtatte sannheter og mot det som lanseres av nytt. Institusjonenes viktigste oppgave er å sørge for at nytenkning og skarp kritikk er mulig. Det er en balansegang mellom respekt for krav til saklig argumentasjon og bevisførsel på den ene siden, og på den annen side en vilje til å ta alt opp til kritisk vurdering.

Det er en del ytringer mellom kolleger som vi kunne ha greid oss uten. Kritikk har utartet til personsjikane. Historikere har vært flinke til å gi oss eksempler på dette. Men hvor lett er det nå egentlig å skille mellom sak og person? Doktoranden som får sin avhandling underkjent, førsteamanuensen som nektes opprykk, stillingssøkeren som innstilles nederst, eller kandidaten som belønnes med en F, vil naturlig ta det personlig. Vi forventer at en forsker og en student engasjerer seg i arbeidet med kropp og sjel, og kritikk vil alltid kjennes sviende. Vi kan ikke kreve engasjement uten å godta at mennesker engasjerer seg med alt de har.

Vi kan leve greit uten «tyskervitser», men vi kan ikke leve med at det skapes en fryktkultur der vi går rundt og er redde for hva vi kan si. Vi må kunne stole på at vi har en ledelse ved institusjonene som forsvarer vår rett til stå frem som mennesker, med de styrker og svakheter som hver og en av oss har. Vi må kunne kreve at ledelsen på alle nivåer forsvarer vår rett til å leve uten frykt for at ubetenksomme ytringer, fremsatt i affekt eller i spøk, skal true vårt stillingsvern. Vi kan ikke kreve en rett til å fornærme hverandre uten å møte konsekvenser. Men vi må kunne kreve at universiteter og forskningsinstitusjoner ledes av folk som respekterer medarbeidere og studenter som engasjerer seg helhjertet og reservasjonsløst for det som er institusjonenes formål. Fryktkulturer fremmer ikke nytenkning, men virker tvert om lammende på all nyskaping.

Dette burde være selvsagt. Det har vist seg at det dessverre ikke er det. Vi har sett eksempler på at ledelsen anlegger et utenfra-perspektiv. Det viktige er å «gripe inn» og «rydde opp» for å imøtekomme ønsker utenfra, for å avgrense «omdømmetap», ikke for å forsvare virksomheten på dens egne premisser. Kollegiale fora som kunne ta tak i interne meningsforskjeller på en åpen og rasjonell måte, bygges ned til fordel for hierarkiske strukturer der ansatte ledere har all makt, omgitt og beskyttet av hemmelighold. Studenter defineres som «kunder som alltid har rett». Dette siste er en logisk umulighet for et universitet, og gjør heller ikke studentene noen tjeneste. Det gjør dem heller til brikker i et internt maktspill, der ledere bygger sin posisjon på frykt og maktbruk for å kompensere for sin egen manglende faglige og personlige autoritet.

Å beskytte ytringsfriheten ved universiteter og høyskoler burde være ledelsens fremste oppgave. Hvis det er slik at ytringsfriheten er truet, er det ledelsen som er den viktigste trusselen.

Les også: