Der det er tenkt likt, er det tenkt lite

Jeg husker godt at da jeg selv skulle forsvare min doktorgrad (i teknisk akustikk) på Lunds Tekniska Högskola (LTH) for ti år siden var habilitet en utfordring.

Noen få år tidligere hadde stort sett alle svenske akustikere med faglig tyngde, blant dem min veileder, vært med på å publisere en generell informasjonsbrosjyre om vanlige spørsmål innen faget. Denne brosjyren var på ingen måte problematisk, men på LTH holdt man fast ved det prinsipielle standpunktet at om man hadde publisert noe sammen var man inhabil og uaktuell som opponent eller som komitemedlem. Habilitet var noe man tok på største alvor selv om det kunne medføre utfordringer med å avvikle disputasen.

Vi har nylig sett et eksempel fra et norsk universitet at slik er det ikke lenger. Ved en disputas i psykologi om smertebehandling var både førsteopponenten og en av veilederne var medforfattere av en svært kontroversiell publikasjon. Instituttet ble gjort oppmerksom på dette problemet før disputasen. Denne publikasjonen var en kritikk av grunnlaget for de britiske retningslinjene for behandling av CFS/ME (Kronisk utmattelsessyndrom/myalgisk encefalopati). Instituttet mente at det ikke var grunnlag nok for å stoppe disputasen fordi det var mange medforfattere til denne publikasjonen.

Vår ytringsfrihet medfører at en professor må få lov til å mene at et annet land har vedtatt en behandlingsveileder på en måte hen ikke liker. Og professoren kan fortsatt veilede en doktorand. Men da er det avgjørende at opponenten er av en annen oppfatning. Når en professor går så langt som å være med på å forfatte motstand mot grunnlaget for et annet lands behandlingsretningslinjer er det universitetets soleklare ansvar å sørge for en opponent av en helt annen oppfatning og uten habilitetsproblemer. Det er avgjørende for universitetets troverdighet at det kan bli stilt alvorlige kritiske spørsmål under disputasen. Man kan ikke dele ut en doktorgrad uten at en meningsmotstander mener at avhandlingen er et selvstendig verk som holder vitenskapelig mål.

Det er et uvanlig standpunkt å mene at man ikke er fornøyd med grunnlaget for de britiske retningslinjene for behandling av CFS/ME. Det er faktisk så kontroversielt at det ikke bør få stå uimotsagt, spesielt siden internasjonal konsensus er at disse retningslinjene var et betydelig framskritt. Det vekker også en viss undring at de samme personene som mente at CFS/ME kunne behandles som psykosomatikk, senere har gått videre til å komme med de samme synspunktene både for senfølger etter covid-19 og kroniske smerter.

Det er også grunn til å spørre seg om hva som var årsaken til at instituttet i stedet for å oppnevne opponenter som kunne stille faglig kritiske spørsmål heller valgte å leie inn en uniformert vekter. En undrer seg om avhandlingen ikke tåler å bli stilt spørsmålstegn ved, verken fra akademisk hold eller fra publikum?

Hensikten med habilitetsbestemmelser burde være å bidra til vitenskapelig framgang ved at man har meningsbrytninger i fagmiljøer, også internt i miljøene. Krav til habilitet er en del av metoden for å sikre at mastergrader og doktorgrader holder faglig mål og tåler et kritisk blikk fra noen som har en annen bakgrunn og andre ideer. Som det har vært sagt med mange ulike formuleringer: «Der det er tenkt likt, er det tenkt lite».

Forsket på transpersoner uten samtykke – utvalg mener artikler må trekkes