Ikke selg skinnet før forskningen er gjort

Uttrykket «å selge skinnet før bjørnen er skutt» beskriver situasjoner der man tar forholdsregler, tar ut gevinst eller tar beslutninger om tiltak (skinnet) basert på forventninger om fremtidige resultater og virkninger, før disse faktisk er bekreftet (bjørnen).

Med andre ord er forskningen solgt inn før den er gjennomført eller solid dokumentert.

Tre kategorier forhåndssalg

Eksempler på tilfeller hvor skinnet er solgt før bjørnen er skutt, kan være

1. når prosjektbeskrivelsene vi sender til Forskningsrådet, lover for mye.
2. når vi i våre pilotstudier eller enkeltstudier med små utvalg og svakt design (korrelasjonsstudier) selger inn visse produkter, medisiner eller politiske reformer før (kausal)effekten er godt dokumentert i større og flere studier.
3. når vi forskere lover store gjennombrudd i media før studiene er fagfellevurdert eller reprodusert.

På mitt fagfelt, spanskesykens historie og epidemiologi, har jeg et konkret tilfelle av den siste sorten å fortelle.

Denne historien beskriver godt den vitenskapelige risikoen når forventningene ikke materialiserer seg. Samtidig forteller den også det motsatte, altså premien ved å ta seg tid til å vente med å selge skinnet til bjørnen er skutt.

Spanskesykens gåter i Spitsbergen

I 1918 visste man ikke hva som forårsaket pandemien spanskesyken, og dens smittestoff var ikke isolert og studert i samtiden. At det var et virus som sto bak sykdommen influensa, ble ikke oppdaget før i 1931 i svin, og i 1933 i mennesker.

På Svalbard sommeren 1998 ønsket et internasjonalt forskerteam å åpne gravene til syv nordmenn som døde av spanskesyken. Lederen for teamet, den kanadiske geografen Kirsty Duncan, kontaktet verdenspressen og sa at hun skulle gjenskape viruset og dermed forstå hvorfor spanskesyken var så dødelig. I tillegg ville denne kunnskapen gjøre oss i bedre stand til å møte en fremtidig pandemi med liknende virus.

Hun gikk høyt ut og ble intervjuet på permafrosten i Spitsbergen med et hvitt telt satt opp over gravene og forskere i «månedrakter» i bakgrunnen. Dessverre tiner og fryser det øverste laget av permafrosten gjennom sommeren, og kistene lå i dette aktive laget. Det lå derfor kun skjelett og tannrester igjen i kistene da disse ble åpnet. For å kunne vekke liv i viruset i laboratorier trengs derimot bløtt lungevev.

Spanskesykens gåter i Brevig i Alaska

Slikt bløtt lungevev hadde virologen og patologen Jeffery Taubenberger og hans team ved Armed Forces Institute of Pathology i USA fått tilgang til i 1997. Det var den da 73 år gamle pensjonerte forskeren Johan Hultin som ga dette til Taubenberger. Hultin hadde vært i Brevig i Alaska og fått tillatelse til å åpne en massegrav med 72 personer som døde av spanskesyken.

Før spanskesyken bodde det 80 personer i Brevig. Dødeligheten blant den isolerte urbefolkningen var 90 prosent. Kun en håndfull barn mellom 5 og 14 år overlevde. Til sammenlikning døde 50–100 millioner globalt (2,5–5,0 prosent), mens 15 000 av innbyggerne i Norge døde (0,7 prosent).

Jeffery Taubenberger var lavmælt og sjenert til å være amerikaner. På en konferanse om spanskesyken i Cape Town i 1998, og med referanse til gravåpningene på Spitsbergen, fortalte han meg at han ikke ville selge skinnet før bjørnen var skutt. Han ville jobbe målrettet i sitt laboratorium i USA, diskutere foreløpige funn på konferanser og publisere i tidsskrifter først, istedenfor å overselge antatt vitenskapelig og politisk impact til media før resultatene var kvalitetssikret gjennom fagfellevurdering.

Spanskesykens gåter i Science og Nature

Taubenberger og hans trauste akademiske tilnærming var rett. I årene før og etter konferansen i Cape Town i 1998 publiserte han jevnt og trutt om sine oppdagelser.

I 1997 publiserte han resultater i Science gjort på lungevevsprøver tatt av amerikanske soldater som døde i 1918, og som var bevart i formalin og oppbevart i Walter Reeds vevsdepot i Washington. Etter ti år med analyser publiserte han i 2005 analyser i Nature som dokumenterte virusets RNA. De bekreftet den høye dødeligheten i dyreforsøk, og viste at det var snakk om et H1N1-virus. Disse analysene var basert på bløtt lungevev fra en kvinne fra Brevig i Alaska.

Hans trauste akademiske tilnærming var rett.

Jeg møtte også Jeffery Taubenberger på Penn State University i 2008 da jeg var gjesteforsker der, og hvor han ga en gjesteforelesning for full sal, til stor beundring og trampeklapp.

Han var blitt en akademisk superstjerne, ti år etter at jeg møtte ham i Cape Town, med drøssevis av artikler i topptidsskriftene i medisin og naturvitenskap.

Etter ti år med tålmodig venting var hans tid kommet. Han var ikke lenger beskjeden, han var blitt rundere i kjakene og liknet mer på mange andre amerikanske akademikere med stor selvtillit, engasjement og høyere stemme.

Forskningens resultater på forhåndssalg

Kirsty Duncan tok seieren på forskudd. Hun gikk høyt ut og solgte skinnet på forhånd og måtte tåle et stort personlig, økonomisk og vitenskapelig nederlag da forventningene (bjørnen) ikke materialiserte seg. Så vidt jeg vet, kom det kun én vitenskapelig artikkel ut etter ekspedisjonen.

Jeffery Taubenberger og hans gruppe viste at akademisk tålmodighet lønner seg. Taubenbergers holdning er også noe å tenke på i dagens oppmerksomhetsøkonomi og forventninger om at forskere, før en ekspedisjon eller et forskningsprosjekt har startet, må beskrive resultater og impact i forskningssøknadene sine, og deretter dele (foreløpige) resultater og impact i sosiale medier så snart prosjektene er i gang.

I sum viser denne historien om grunnforskning på spanskesyken at nøkternhet og gradvis oppbygging av evidens fremfor hype og bastante konklusjoner solgt på forhånd til media, forskningsråd og samarbeidspartnere lønner seg for vitenskapen, beredskapen og allmennheten.

Akademisk skriving er fullt av uskrevne regler. Liza Reisel sitter på oppskiften.