Kronikk | Karriere
Publisert 27. august 2026 kl. 15:25
I Sergio Leones berømte film «Den gode, den onde og den stygge» leverer den «gode» denne ikoniske replikken til den «onde»: «Skjønner du, i denne verden finnes det to typer mennesker, vennen min: de med ladde våpen og de som graver. Du graver.»
I akademia er verden delt mellom de som har en jobb (spesielt en fast stilling) og de som ikke har en. Jeg tilhører den andre kategorien.
Jobbusikkerhet er blitt en del av min identitet, den definerer meg. Den undergraver selvtilliten min, får meg til å stille spørsmål ved min egen verdi og skamme meg når folk, inkludert min datter, spør meg hva jeg jobber med. Den ekskluderer meg fra samfunnet, isolerer meg, fremmedgjør og ydmyker meg. Det er et konstant Damoklessverd som henger over meg, og aldri lar meg være i fred, alltid på jakt etter den neste jobben.
Denne prekære situasjonen skaper også en ond sirkel, jo mer tid jeg bruker på jobbsøking, desto mindre får jeg forsket, og desto svakere blir profilen min. Den har en enorm innvirkning på mitt personlige liv og familieliv, siden den eliminerer all forutsigbarhet og gjør langsiktige prosjekter umulige.
Jobbusikkerheten hindrer meg til å etablere meg i et sted, siden stillingene er så få at man må akseptere å ta de som finnes hvor som helst. Jeg har jobbet i fem forskjellige land. Den er selvsagt katastrofalt fra et økonomisk synspunkt, ikke bare fordi jeg regelmessig ikke får lønn, men også fordi når jeg får lønn tjener jeg ofte ingen pensjonsrettigheter, enten fordi postdoc-stipender er skattefrie eller fordi jeg jobber ikke lenge nok i et gitt land.
Selv om denne konstante angsten kan virke uvirkelig for de som ikke har opplevd jobbusikkerhet, spesielt de som sikret seg en fast stilling før den akademiske verden ble en nådeløs nyliberal konkurranse, er den dessverre altfor kjent for mange forskere (spesielt unge), illustrert av debattene som jevnlig dukker opp.
Personlig er jeg ikke lenger en «ung» forsker fysisk, men dessverre er jeg det fortsatt når det gjelder status. Min forsinkede karriereutvikling skyldes delvis at jeg først jobbet som ingeniør og konsulent før jeg ble akademiker, og delvis kroniske helseproblemer. Likevel har jeg jobbet i Frankrike, USA, Israel og Sverige i mer enn tjue år.
Jeg har tre mastergrader og en doktorgrad.
Jeg tror ikke jeg er særlig mindre intelligent eller kompetent enn noen andre.
Til tross for alt dette har jeg aldri klart å finne en jobb i Norge (bortsett fra to små timekontrakter), selv om jeg har lett etter arbeid her i 10 år (fordi min datter bor her). Jeg har sendt hundrevis av søknader til akademiske, administrative og pedagogiske stillinger – ofte jobber jeg var overkvalifisert for. Jeg har bare blitt invitert til noen få intervjuer for ikke-akademiske stillinger, og har blitt rangert som nummer to fem ganger i rad i mine siste akademiske søknader…
Jeg går tydeligvis glipp av noe, men jeg vet ikke hva, siden jeg sjelden får klare og konstruktive tilbakemeldinger.
På administrative stillinger fikk jeg ofte høre at jeg ikke hadde hatt samme type jobb før. Med et slikt krav blir karriereskifte nærmest umulig.
I akademiske søknader fikk jeg høre at jeg manglet norsk undervisningserfaring, selv om jeg har omtrent 1000 timer erfaring fra undervisning. Man må altså ha undervist i Norge for å få lov til å undervise i Norge. Av og til ble mine ferdigheter eller erfaring rett og slett feilaktig vurdert. Noen ganger fikk jeg ikke noe svar i det hele tatt på mine eposter som ba om informasjon eller tilbakemelding.
Jeg opplevde også en viss vilkårlighet i måten noen av mine søknader ble behandlet. For eksempel ble jeg en gang vurdert som ikke kvalifisert for en vikarstilling i mitt felt, og bare kvalifisert for en annen, mens jeg ble oftest vurdert som godt eller svært godt kvalifisert, inkludert for faste stillinger. Hvor kan så store forskjeller komme fra, angående lignende eller åpne stillinger, for eksempel undervisning i exphil? Antageligvis ikke fra nøyaktige, saklige vurderinger.
Situasjonen min er så utrolig – spesielt sammenlignet med andre land der jeg har jobbet – at jeg har begynt å lure på om det er noe skjult, nesten magisk, som er spesifikt for det norske arbeidsmarkedet som jeg har gått glipp av, og som er avgjørende for endelig å få lov til å jobbe her. Jeg tok jobbsøkerkurs hos NAV, nettverket så godt jeg kunne (i utgangspunktet kjente jeg ingen i Norge), lærte å snakke flytende norsk (jeg har C1-nivå) og samlet norsk undervisningserfaring. Ingenting fungerte.
Hvis rekruttering ble tilnærmet fra et utilitaristisk perspektiv som tar sikte på å maksimere befolkningens generelle velvære, ville jeg sikkert fått jobb for lenge siden, nå som jeg har brukt opp dagpengene mine (overført fra Sverige til Norge) og forbereder meg på å leve uten inntekt, mens andre hopper fra postdoc til fast kontrakt.
Men prinsippet som, i teorien, styrer rekruttering i norsk offentlig sektor er kvalifikasjonsprinsippet, som betyr at kandidaten best kvalifisert for jobben skal få den.
Dette prinsippet ignorerer alle omstendigheter som kan forklare hvorfor én kandidat har færre publikasjoner enn en annen (for eksempel på grunn av kroniske helseproblemer, dårlige levekår, tid brukt på strøjobber, vanskeligheter med å finne bolig, osv.).
Men det har ett sterkt argument til sin fordel: det representerer den enkleste formen for rettferdighet å anvende.
Dessverre har jeg ved flere anledninger observert at dette prinsippet ikke ble anvendt. Jeg har sett kandidater med færre relevante publikasjoner eller mindre undervisningserfaring bli ansatt. En gang ble kandidaten som var rangert som nummer seks av den sakkyndige komitéen og som ikke engang var blant de toppkvalifiserte kandidatene, ansatt. Det ser ut til at «personlig egnethet», enda en mystisk og kontroversiell faktor, var avgjørende.
For min del, selv om prøveforelesning og intervjuene mine gikk veldig bra, ble søknaden min avvist uten noen annen forklaring enn at innstillingskomitéen lurte på hva jeg gjorde i Norge.
Jeg ba om innsyn i komitéens vurderinger, men dette ble avslått. Nok en mystisk faktor. Hvorfor gir ikke norsk lov rett til fullt innsyn i vurderinger gjort i ansettelsessaker, og hvorfor er disse unntatt fra begrunnelsesplikten, i motsetning til andre enkeltvedtak? Hva er begrunnelsen for dette unntaket, som strider mot de norske verdiene av saklighet og transparens som jeg setter så stor pris på?
Et kort nettsøk avdekker tre argumenter, men ingen av disse virker gyldig.
1) Å begrunne rekrutteringen av én person fremfor en annen krever at informasjon om den valgte personen blir gitt ut. Men dette er allerede tilfelle i den detaljerte skriftlige rapporten, og den tilleggsinformasjonen som er samlet inn gjennom prøveforelesningen og intervjuet bør også falle innenfor den profesjonelle sfæren og ikke den personlige.
2) Det er vanskelig å begrunne en skjønnsmessig vurdering. Men det er en tautologi, siden en skjønnsmessig vurdering per definisjon er fri for begrunnelse. Derfor skulle ansettelsesprosesser være så mye som mulig «skjønnsfrie» og saklig begrunnet, for å hindre vilkårlig behandling. Spesielt kan «personlig egnethet» være avgjørende her, selv om sivilombudet presiserer at «det må likevel være en saklig sammenheng mellom kravene teksten stiller til personlige egenskaper, og de oppgavene stillingen skal fylle».
3) Å gi begrunnelse til alle kandidater tar for mye tid og ressurser. Men denne begrunnelsen kreves bare for de som er invitert til et intervju; de andre har allerede fått den gjennom den skriftlige rapporten.
Ingen av disse argumentene tar epistemisk og etisk hensyn til søkerne, som trenger informasjon for å forstå hvorfor de ikke ble valgt og hva de kan gjøre for å forbedre seg og endelig lykkes.
Dessuten bemerker sivilombudet at «Selv om en søker ikke har krav på begrunnelse, skal forvaltningen sørge for at grunnleggende krav til saklig og forsvarlig saksbehandling ivaretas på alle trinn i en ansettelsesprosess. For å kunne være sikker på at det er tilfellet, må hovedpunktene i ansettelsesprosessen nedtegnes skriftlig. Det gjelder både de faktiske forholdene vedtaket bygger på og ansettelsesorganets vurderinger».
Sivilombudet anerkjenner altså at begrunnelsen for ansettelsen skal angis og skrives ned – inkludert skjønnsmessige vurderinger – for å sikre en saklig og etterprøvbar rekrutteringsprosess. Og så skal denne begrunnelsen være hemmelig hos arbeidsgiveren og skjult fra søkerne!
Det er vanskelig å forstå hvordan en slik hyklersk begrunnelseprosess i seg selv kan være begrunnet. Hvis en ansettelsesprosess faktisk er saklig og begrunnet skulle det være uproblematisk å offentliggjøre den – akkurat som de skriftlige vurderingsrapportene.
Da jeg begynte å søke jobb i Norge hadde jeg en ideell oppfatning av ansettelsesprosesser der, i samsvar med min oppfatning av norsk styresett og demokrati generelt. Jeg ville ikke høre på folk som snakket om viktigheten av nettverksbygging, også i akademia, eller om diskriminering av søkere. Jeg håpet også at arbeidsgivere var mer åpne enn i Frankrike for utypiske karriereveier. Nå har jeg endret oppfatning.
Jeg tar nok en risiko med å skrive alt dette, da jeg fortsatt ikke har jobb, i et lite land som Norge hvor alle kjenner hverandre innenfor et gitt miljø.
Men jeg er lei av å skrive entusiastiske, overfladiske søknadsbrev og late som alt er bra. Alt er ikke bra.
Mine dagpenger avsluttes om noen dager. Jeg er i ferd med å søke om økonomisk sosialhjelp fra NAV, som vil at jeg jobber som selger i butikk. Er dette virkelig det beste det norske samfunnet kan bruke ferdighetene mine til? Det er noe fundamentalt galt med situasjonen min. Uten å ha gitt opp håpet helt, fortsetter jeg å «grave» dypere ved å sende ut søknader, i håp om at de som har makt vil en dag la meg leve med verdighet i Norge.
